Hvor går grensen?

Vi skal ikke slå

Nei, det er helt riktig, vi skal ikke slå barna våre, men når det kommer til grensesetting er det mange som feiler i timen. Inkludert meg selv innimellom, men det betyr ikke at jeg ikke har sterke meninger om emnet. For DET har jeg!

Kom over en side på Facebook i dag som VG drifter, og den vekket masse i meg. DETTE er et emne som er utømmelig, og MANGE delte meninger om.

1. Jeg syntes foreldre i dag er altfor snille med barna sine. Jeg er veldig enig i at det er viktig å prate med barna, se de, la de få forme sin egen personlighet, men mange foreldre MÅ ta mer styring over barnas hverdag. Det er altfor mange åpne spørsmål som «er du sulten» (etter 5 timer uten mat er ikke det et spørsmål, da SKAL barnet spise) » Vil du kle på deg» ( klær har vi på oss i det norske samfunn, flytt hvis nakenhet er et ønske) » Vil du legge deg» (søvn er vesentlig for at dagen derpå skal bli bra, ikke et spørsmål som er åpent for debatt)

2. Det er vi som har presset ut og fått disse ungene, derav vår oppgave å forme de, styre de i riktig retning. Jeg/min mann bestemmer over våre unger, men passer på at det settes riktige grenser, gir de masse kjærlighet, prater masse med de, følger de masse opp, inviterer venner på besøk etc etc, men begge våre to vet veldig godt hvem som er «sjefene».

3. Settes en grense, for eksempel, så må den følges opp : «- idag blir det ikke mye sitting foran tv eller play-station FØR dere har vært ute og lekt lenge!» For at dette skal overholdes nytter det ikke at jeg firer på denne «regelen». Da har jeg tapt! Jeg er ikke enkel å drille og det er det viktig at ungene vet akkurat det.

4. For hva skjer ofte (ikke alltid) hvis foreldre ikke er sterke i grensesettingen, og klager over at de ikke orker å følge tingene opp? Jo, skolen får disse bortskjemte drittungene i timene sine, unger som er vant til å styre hele kalaset, og det ødelegger. De har null respekt for lærere og medelever, og tror virkelig at de er konger i universet. Jeg legger MYE av skylden på måten foreldre håndterer ting på hjemme. Det er min mening. Ikke alle under en kam, men veldig ofte.

5. Kosthold. Dette blir et eget innlegg i seg selv kjenner jeg. Det trenger jeg MASSE tid og rom for. Her går MANGE foreldre i fellen. Brus til hverdags!? Hva i alle dager er det for noe tull!! Eller kjeks!! OMG (= Oh my god)

6. Overhørt en gang, far til sønn: «Du får 10 kroner for hver 5’er du får på skolen». I alle dager, er faren her stokk dum? Skal de belønnes for å gjøre skolearbeidet sitt som igjen er en selvfølge? Når ting er en selvfølighet i hverdagen, som å spise, drikke, gå på do, sove, gjøre lekser, bevege seg/fysisk altivitet, normal høflighet og vise respekt ovenfor andre, da er det udiskuterbart hvem som skal styre de i den retningen. Det er vi som foreldre!

7. Skal barn selv bestemme hva slags spill de skal spille på playstation, eller hva de for eksempel skal se på tv? NEI! Paradise Hotel går ETTER leggetid og er ikke et program som min sønn og hans medelever skal se. Det settes aldersgrenser når det tv-spill, og de SKAL overholdes. Min sønn får ikke gå til kamerater der de spiller spill med  18 års aldersgrense. Jeg tror disse spillene genererer vold og en oppførsel som er utagerende. Hvorfor er det så mange som sløver i denne timen? Er ikke det en viktig kamp å ta?

Dette innlegget kommer sikkert til  provosere mange, som om jeg prøver å fremstå perfekt. Det er jeg IKKE, men jeg gir ALDRI opp å sette det jeg mener er de riktige grensene. DA feiler vi i timen, og denne timen vil jeg gjerne være en del av.

HJELP! Noen lander straks fra månen! (se bildet)

VG, VG , VG




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

82 Kommentarer

  1. Marit K 26. mai 2010 at 12:03 - Reply

    Hei Trine..:) Her var jeg igjen…damen med lange innlegg på Facebooksiden…hehe!!
    Ja jeg er så enig med deg i det du sier.
    Det er så viktig med grensesetting. «Though love» heter det visst på engelsk..:)
    I min verden er grensetting kjærlighet,omsorg og oppfølging.
    Jeg har sett mye i mitt liv…(jeg er 51 år, men ung til sinns…hehe)..når det gjeldr bortskjemte unger. Og jeg har mang en gang kokt innvendig av alt for snille og naive foreldre. Jeg skal ikke påstå at jeg har gjort alt riktig…så absolutt ikke!! Men som alenemamma fra poden var 4 år gammel, og etterhvert uføretrygdet, så har det vært en lang vei å gå i oppdragerrollen.
    Det har vært store utfordringer, men også mye latter og glede. Jeg så tidlig at dette kunne bli en liten «krig» oss i mellom…han var en sta liten sjarmør…:))
    Og da bestemte jeg meg for at her måtte jeg bare sette ned foten å markere at jeg er den som bestemmer reglene.
    Og hadde hele tiden i bakhodet at han en gang kom til å bli en tenåring og etterhvert en ung selvstendig mann. Som skulle ut i verden på egen ben.
    Jammen var det tøft mange ganger….mange tårer og mye tilsnakk. Men jeg har selv blitt oppdratt av ganske grensesettende foreldre, som i tillegg ga oss mye kjærlighet og rettferd…så jeg tok med meg en del av de gode gamle prinsippene fra min egen barndom. Og i dag ser jeg resultatet. En ung mann med en personlighet å bli glad av. Målbevisst og ydmyk, rettferdig og klok. Er sååå stolt i mammahjertet mitt..♥
    Han klarte det han satte seg som mål i ung alder…og få seg en utdanning. Dette til tross for at han har hatt en mor som har vært mye syk, stort sett blakk bestandig og vvokst opp i en bydel i trondheim som mange faktisk kaller et «blastet boområde». Det ble jammen folk av han og…:-D
    Nei det går an å få glade og fornuftige unger av «tøff kjærlighet»….men det skjærer meg i hjertet når jeg hører foreldere som sier at «de ikke har hjerte til å si nei». Det er jo vondt å se at ungene blir lei seg.So what …sier jeg da.!! Livet er IKKE en dans på roser og livet i seg selv består av flere «nei» enn «ja»!!
    Selvfølgelig gjør det vondt??? Men dt er da man må og skal gi ungene en ryggrad…slik at de kan stå i mot når livet butter litt…mener jeg.
    Ble langt det her innlegget….men føler at vi to er ganske på bølgelengde når det kommer til barneoppdragelse. Og da var det godt å få lufta seg litt…hehe!!
    Ha en fin dag

  2. trinegrung 26. mai 2010 at 12:09 - Reply

    TAKK for innlegget….kjekt du fant bloggen min! Grenser er og bli alfa omega!

  3. 5W 26. mai 2010 at 12:16 - Reply

    Det er det som er så grenseløst irriterende, foreldre som plutselig bestemmer seg for at nei, i dag blir det ikke noe tv før jeg har lekt lenge. Jeg trenger vel også forutsigbarhet? Plutselig en dag jeg kommer hjem fra skolen, så har mamma ødelagt alt jeg og kompisen min hadde snakket om å gjøre, fordi vi plutselig skal være ute. Jeg skjønner ikke hvorfor foreldre arrangerer norgesmesterskap i uforutsigbarhet.

  4. Johnny Bravo 26. mai 2010 at 12:17 - Reply

    Fint at du tar opp dette. Jeg er akkurat på samme måten hjemme, klart definerte regler med veldig fritt spillerom for barnet mitt innenfor disse reglene.

    Mitt problem er at hans mor ikke skjønner det, og heller ikke ØNSKER å skjønne det. Det fører til at jeg er den strenge, den som setter grenser og har et strukturert sett med regler som alle må følge (også voksne!). Men det er jeg som må sørge for at disse blir overholdt, og moren er ikke interessert i å ta noe ansvar rundt dette.

    Jeg er derfor redd at hun blir kosedeggen og jeg blir surpompen. Et klassisk far-mor-bilde altså. Det har jeg ikke tenkt til å være, så da må vi vel flytte fra hverandre så kan vi se hvem barnet har det tryggest hos. Hva tror du?

    Jeg synes også jeg ser dette mønsteret i de fleste familier, og det provoserer meg noe voldsomt. Dette er noe dere kvinner (de det gjelder) må ordne opp i.

  5. Ingri 26. mai 2010 at 12:25 - Reply

    Du kan godt få oppdra mine barn på denne måten når de kommer til verden, Trine. For gudene skal vite at jeg kommer til å feile 🙂 Altfor svak for disse dådyrøya og «jammen, vær så sniiiiiiill.» 🙂

  6. Hege 26. mai 2010 at 13:05 - Reply

    EING i alt du sier, Trine!
    «Konsekvent» er også et godt stikkord;)

  7. MK 26. mai 2010 at 13:13 - Reply

    Først, flott innlegg – enig i at barn trenger klare grenser.

    Johnny – det er nok ikke alltid pappa som blir «den sure», det varierer helt sikkert fra familie til familie. Hjemme hos oss er det jeg som er både grensesetter, og den som kjefter og den som trøster. Pappa er den morsomme, som alltid finner på noe gøy. Jeg leker med dem jeg også altså, men det drukner vel litt i «alt det andre» jeg gjør. Nå er sambo ukependler, så det er klart det blir en litt spesiell situasjon, men jeg kjenner mange «vanlige» familier der det er far som er gøy og mor som er sjefen også:)

  8. Beate 26. mai 2010 at 13:26 - Reply

    Så flott å lese at andre har like «strenge» grenser som vi har innført for våre to på 9 og 6 år. Synes ikke selv vi er strenge, for jeg mener det er veldig viktig at ungene våre har klare grense å forholde seg til. Men jeg har jo skjønt at andre synes vi det fordi vi bl.a. har faste spilledager med max en times spilling, ikke lov med spilling på internett, ingen spilling eller tv-titting før lekser er unnagjort, ingen nugatti i heimen, fast leggetid etc. Nå har det riktignok medført at et par av eldstemanns kompiser sjelden kommer på besøk til han fordi han ikke har fri tilgang til spillkonsollene. Men jeg velger å se positivt på det, kompisene som kommer er de som er interessert i ham og ikke i å spille.

  9. trinegrung 26. mai 2010 at 13:30 - Reply

    Jeg heier på enda strengere grenser…det er så mange som stryker i timen!

  10. Sirimor 26. mai 2010 at 13:50 - Reply

    De fleste er heldigvis gode oppdragere og foreldre. Nå omgåes jeg mange barn, og de fleste er greie.

    De som faller utenfor har ofte foreldre som svikter eller som ikke går foran som et godt eksempel. Men det er heldigvis ikke så mange.

    Live as you learn:-)

  11. Mammaguiden 26. mai 2010 at 13:55 - Reply

    Hei Trine,
    Jeg er enig i mye her.

    Det er bra at du nevner åpne spørsmål. Vi stiller ofte spørsmål til barn, der det fremstår som om de har et valg, men i virkeligheten har vi bestemt svaret før de får mulighet til å velge.

    «Skal du legge deg nå, lille venn?»

    Er dette egentlig et spørsmål, eller bare en feig måte å kommandere barnet i seng? Å stille et slikt spørsmål, når barnet ikke egentlig har noe valg, er å ikke ta barnet på alvor, mener jeg. Det er feigt og lite gjennomtenkt av foreldrene.

    Jeg er derimot uenig i det du sier om at barnet SKAL spise dersom det ikke har spist på 5 timer. Jeg tror ikke det kommer noe godt ut av å tvinge i barn mat, uansett hvor lang tid det har gått siden det spiste. Ingen barn sulter i Norge, og mat er et maktmiddel barna bruker mot foreldre som viser at de bekymrer seg når barnet ikke har spist på flere timer. Blir barnet sultent nok, så spiser det. Jeg anbefaler foreldre å ikke lage så mye oppstyr rundt dette med mat.

    Ønsker deg en god og sporty uke 😉

  12. Gina 26. mai 2010 at 14:28 - Reply

    Tusen takk for er virkelig bra innlegg!

    Spesielt pkt fire mener jeg er viktig. Det er mye snakk o media om dårlig skole, dårlige lærere, lærere som ikke har kontroll, mye bråk osv. Hvis foreldrene ikke oppdrar barna, så så skyves problemene over på lærerne og skolen. Hvis man synes det er slitsomt med en eller to unger som skal forhandle og er vanskelig, hvordan er det da med 25-30?

    Tror du er en dyktig mor som setter tydelige grenser og det blir konsekvenser dersom grensene brytes. Det er nøyaktig det barn trenger. Tydelighet og konsekvenser ved grensebryting.
    Takk!

  13. Anne Tone Vestad 26. mai 2010 at 14:40 - Reply

    Som lærerstudent og mor er jeg veldig enig i det du skriver i dette innlegget! Hjemme hos oss er det strenge regler for både tv-titting og spilling, og internett får ti-åringen bare bruke i samme rom som oss voksne. Har opplevd at enkelte kamerater av sønnen min vil dra hjem hvis de ikke får spille playstation, men etterhvert har de fleste skjønt at sånn er det hjemme hos oss, og det er mange andre ting å finne på når man er flere sammen enn å glo på en skjerm! På foreldremøter hører jeg de andre foreldrene som forteller om barna sine som sitter på facebook, msn, nettby og enkelte spill som koster penger store deler av fritiden sin. Jeg er veldig takknemmlig for at min sønn ikke er interessert i disse tingene, og jeg spør meg da om det er fordi han ikke har fått lov, eller om det er fordi han ikke er interessert? Selv sier han at han ikke synes det er så spennende, og at det er mye morsommere å være ute å leke med kamerater enn å sitte foran pc’n å snakke med dem der! Jeg krysser fingrene og håper dette vedvarer i ungdomstiden;)

    Som snart ferdigutdannet lærer opplever jeg ofte i skolen at veldig mange elever ikke skjønner hva nei betyr, de tror det bare er en midlertidig fartsdump på veien! Utrolig frustrerende å måtte argumentere overfor 7-åringer hvorfor de skal kle på seg og gå ut til friminutt!

    Nei, foreldre, lær ungene deres forskjell på spørsmål/anmodninger og beskjeder som skal følges!
    «Nå skal du gå på badet og pusse tennene dine»
    Ikke «skal du gå på badet å pusse tennene dine nå?»
    «Nå må du slå av tv’n» ikke «kan du ikke slå av tv’n snart?»

    Når det er sagt så kan direkte ordrer av typen «nå må du slå av tv’n!» føre til trass og sterke protester! Et veldig enkelt men veldig effektfullt pedagogisk knep er da å si til poden «nå er det 5 minutter til du må skru av tv’n», eller «om 5 minutter så må vi skru av tv’n». Hvis barnet får en tidsfrist på seg så slipper han å slå av tv’n akkurat nå, han blir forberedt på hva som skal skje, og føler seg ikke så overkjørt av de som bestemmer!

    Det virker hvertfall veldig bra på min sønn;)

  14. hurrdurr 26. mai 2010 at 14:46 - Reply

    Radikale meninger, men forstår ikke hvorfor du for eksempel mener at penger ikke bør være en «ekstra gave» hvis barnet får en god karakter. Dette vil også motivere barnet til å gjøre det bra på skolen – det er ikke alltid barnet er like motivert, og da kan en belønning hjelpe. Du vet vel kanskje at noen barn og unge ikke alltid tenker fornuftig, «kun her og nå», og da hjelper vel det med en 50-lapp?

    Du sier du også tror voldelige spill genererer vold. Dette er i de aller fleste tilfeller feil. Normale barn og unge vil ikke ta skade av det. Derimot, om de har en psykisk lidelse (eller lignende) som tikker under hodeoverflaten – da kan de være med på å eventuelt forsterke disse symptomene, momentant eller på langsikt.

    Og hva er galt med brus til hverdags? Et glass eller mindre et par dager i uka skader absolutt ingenting. Trener man i tillegg gjør det ingenting å kose seg litt ekstra i hverdagen (så sant man ikke har en fysisk sykdom).

    Et tips: prøv å unngå å bruke store bokstaver når du ytrer meningene dine. Det kan virke fremragende der og da, men det blir bare irriterende å lese som om noen skriker til deg. 🙂

  15. Aurelio 26. mai 2010 at 14:48 - Reply

    Herregud, ikke mere «grensesetting» tullprat.
    Denne 80talls Barnehage filosofien er ikke bare utdatert men også fullstendig feilslått holding overfor unger.

    Hvis du ønsker å være politi ovenfor ungene dine 24 timer i døgnet så lykke til med det, men tenk litt på hvilket forhold de kommer til å ha med deg i det lange løp.

    Det er klart at det er viktig å være konsekvent med de reglene man har, men det betyr å være klar å hva de er og gjøre det til rutiner, samt kunne forklare hvorfor de er der og ha unntak når det passer seg.

    Det øyeblikket du tror at «leggetiden» lærer barnet dit noe om selvkontrol bør du ta en titt i speilet.
    Det du har å lære ungen din lærer de av det eksempelet du setter, ingenting annet.

    -Aurelio

  16. hurrdurr 26. mai 2010 at 14:48 - Reply

    Og jeg glemte å tilføye: konklusjonen bør være «alt med måte». Trenger ikke å ha et ekstremistisk opplegg i hverdagen.

    Men fint at du deler meningene dine med oss her på bloggen din, godt at noen ytrer seg. 🙂

  17. trinegrung 26. mai 2010 at 14:53 - Reply

    Aurello- det blir for masse kos i hverdagen blant folk flest, derav er vi i norges snart feitere enn USA. True story! Brus har ingenting i hverdagen å gjøre, lett eller sukkerholdig mener jeg da. Vann er bra, kanskje et glass saft til middag

  18. hurrdurr 26. mai 2010 at 14:54 - Reply

    trinegrung sier:
    26 mai 2010 klokken 13:30

    Jeg heier på enda strengere grenser…det er så mange som stryker i timen!
    ______
    Dette er absolutt ikke måten å styrke eleven på! Strengere grenser vil bare føre til en ond sirkel. Dette kan jeg si da jeg har opplevd akkurat dette. Strøk i mange fag – det gjorde jeg, og foreldrene mine prøvde faktisk å være strengere. Dette forsterket kun problemene.

    Når unge sliter på skolen, er det ikke alltid latskap som er skylden. Det er dessverre mange intelligente elever som gjør det dårlig i skolen på grunn av dårlige rutiner, feil skoleplan, og så videre.

    Ofte må det derfor individuelle løsninger til for å kutte ned på det som folk kaller «skolelathet». Nei, å være mer konsekvent fungerer ikke alltid!

  19. Marit K 26. mai 2010 at 15:21 - Reply

    Veldig interresant å se de ulike meningene til folk her.
    Og jeg er enig med Trine. Jeg heier på strengere grenser….GENERELT!!! Ikke alle barn trenger nødvendigvis så markante grenser, mens andre trenger det VELDIG!!

    Og mitt barn har så absolutt ikke tatt skade av at jeg var meget grensesettende….tvert i mot.
    Grensesetting blandet med oppmerksomhet, omsorg og interesse i hva mitt barn holder på med…og hvordan han har det har fungert som bare det. Ros og skryt…og rettledning i hverdagen er den beste gaven du kan gi dine barn.
    Jeg fikk sågar «småkjeft» av et par velmenende nabofruer her da min pode var liten. De syntes jeg passet alt for mye på hva han foretok seg ute blant andre barn. Det være seg om det ble konflikter o.l.
    Men se hvem som har barn som har oppført seg ordentlig og blitt en strålende ung mann som har både selvtillit og selvinnsikt, empati og nestekjærlighet???? Jo det er han det…og ikke sånn som deres barn som nå i voksen alder knapt har kontakt med mora si. Hvorfor?? Jo fordi de ikke har vist den samme kjærligheten og interessen i hva deres barn foretok seg…og satset på «at de vokser det vel av seg»!! Noe de dessverre ikke gjorde…!!!

    Nei HURRA…for grensesetting og foreldre som tar tak i sine barns liv og lager folk av dem..Stå på du Trine..:)))

  20. Anja. 26. mai 2010 at 16:02 - Reply

    ENIG!! Har også samme inntrykk av at foreldre i dag er generelt ganske slappe, hvor har det blitt av disiplinen?! Konsekvente grenser og disiplin er hva som skal til for at barna blir ordentlige folk. Folkeskikk og respekt ser ut til å mangle t-o-t-a-l-t.

    Ser så mange drittunger (ja, de er rett og slett drittunger) hver dag når jeg sitter i kassa på ICA at jeg blir helt sjokkert. Hvor er foreldrene som lar ungene komme på butikken å kjøpe cola og sjokoladeboller før skolen begynner?! Og det samme etter at skolen er ferdig? Jeg er i midten av 20-åra, og det er sju år siden jeg gikk ut av grunnskolen, og det har skjedd mye på den tiden. Da hadde i allefall ungdommene litt folkeskikk og respekt for autoriteter. Og ikke f*** om jeg fikk med meg 200 kr HVER DAG for å kjøpe brus og gidis før / etter skolen. Det får være måte på!

    Avslutter der tenker jeg, har også myyye jeg skulle sagt om dette 🙂 Utdanner meg innen pedagogikk og psykologi, så dette er et tema som jeg brenner for 🙂

  21. Anders 26. mai 2010 at 16:08 - Reply

    Før jeg legger inn kommentarer til det du har skrevet lurer jeg på hvor gammel du mener «ungene» du skriver til i innlegget er. Jeg er en 16(snart 17) år gammel gutt, og svarer ut i fra min synsvinkel.

    1. “er du sulten” blir vel som vanlig ment som et retorisk spørsmål. Selv om de spørr, og gir et valg vil ihvertfall all sunn fornuft få en hver unge til å spise, med mindre han/hun ikke er sulten eller har spist fra før av.

    2. Den påstanden sier jeg deg enig i. Det er til en hver tid foresatte som er «sjefen» og bestemmer. Men det må heller ikke bli for mye. Ett barn må ikke føle seg «fanget» eller lignende i sitt eget hus. Husk at ofte(spesielt i ungdommstiden) er venner ofte viktigere enn foresatte.

    3. Igjenn der må jeg si meg enig. Ikke for mye tv-titting og playstation. Men igjenn vil et barn ikke sitte inne hele dagen, men også være ute.(personlig erfaring). Selv om det blir en del playstaion så er det også en del av oppveksten, og hvis du feks ser i Korea, er spilling en av nasjonal sportene og det er like mye penger i spilling i korea som det er i fotball i norge.

    4. HELT ENIG. Foreldre er sjefen.

    5. Der må jeg si meg litt uenig. Hvorfor skal ikke ungene kunne drikke brus til middag? Legg heller vekt på hvor mye trening ungen får enn å gå så mye inn på kostholdet. Selfølgelig, prøv å få et godt og variert kosthold, men med mye trening går det her opp i opp.

    6. Ikke se på det som en belønning. Se heller på det som en motivasjon. Hvorfor er det mange unge som ønsker å arbeide? De gjør det neppe for de synes det er artig, men for å få penger, altså penger er motivasjonen til disse ungdommene. Jeg synes det er et godt system, og personlig har jeg tjent en del kroner på gode karakter ;))

    7. Akkurat det med aldersgrenser har jeg selv litt spredte meninger om. Det er noe unger skal få lov til å se å det er noe ungdommer absolutt ikke skal se. Jeg synes også Paradise hotel er et drittprogram, som ikke lærer ungene annet en barnslig oppførsel. Men igjen så kommer det også en dag der de må få lov til å se på det og.

    Det jeg har skrevet er på ingen måte et forsøk på å provosere, men heller personlig erfaring gjennom min egen oppvekst.

    – Anders

  22. Bebe 26. mai 2010 at 16:27 - Reply

    Må bare si meg totalt enig i dine synspunkter her, Trine.

    Bebe

  23. Janne 26. mai 2010 at 16:37 - Reply

    Men hva er det med det der OMG for tiden? Fjortis språk på voksne..kanskje vi skulle hatt litt grensesetting;)

  24. Miriam 26. mai 2010 at 16:45 - Reply

    Jeg er HELT enig med deg!
    Er 20 år, har flyttet ut, og er på en måte «ferdig» med denne delen av forholdet med mine foreldre.

    Jeg har hatt faste grenser fra jeg var liten, vi så kun på TV 1 time om dagen og spiste ikke godteri eller drakk brus midt i uken.

    Da jeg ble eldre begynte jeg å tjene penger selv, og skaffet meg TV på rommet og kunne kjøpe hva jeg ønsket av godis. Det var da jeg begynte å skeie ut midt i uka og begynte å sitte inne hvis jeg var hjemme. Konklusjon: tilgang = bruk.Så lenge dere foreldre har kontroll på hva barna får tak i, har dere også kontroll på om de bruker det.

    Hvis dere ønsker å bedøve deres barns grenser ved å la de se på hva de vil, spise hva de vil, gjøre det de vil, hvordan blir da neste generasjon? For når de flytter for seg selv, er det vanskelig å sette grenser for seg selv som aldri har vært der.

    Det er så lett å bare spise en sjokolade og en pose chips istedet for å lage middag, men jeg har en liten stemme som ligner på mamma sin som sier til meg; godteri er ikke mat. Det frister selvsagt utrolig mye å ikke høre etter, men det går bare ikke, jeg husker hvor mye bedre jeg følte meg etter en ordentlig middag og hvor mye bedre sjokoladen smakte når jeg ikke var sulten mer.

    Sånn er det med lekser og husrengjøring også, hvis jeg bare fikk lov å se på tv og spille på dataen, hvordan skulle jeg klare å legge det fra meg når jeg har det for meg selv?

    Ikke snakk om å miste vennskap med barna deres, hva med å ha barn som skryter av dere og ønsker å bli som dere når de blir gamle nok til å få barn selv? DA har dere gjort en god jobb, ikke når ungen slutter å gråte pga. sjokoladebiten i munnen og øynene som er fiksert på TVen…

  25. Anja 26. mai 2010 at 17:00 - Reply

    Hehehe, her var det mange meninger slengt ut i lufta, gøy! 🙂 Jeg er helt enig med deg Trine, barn trenger klare grenser i en strukturert hverdag for at de skal ha det godt i samspill med foreldrene og samfunnet forøvrig. Sånn er det bare. Og snop & brus kun i helgen er en selvfølge i vårt hjem. Det betyr ikke at de lever i et hjem uten kjærlighet eller omsorg, tvert imot! Men unger kan ikke få alt de peker på, det sier seg selv, hvordan skal det kunne hjelpe dem videre i livet?

  26. Lars 26. mai 2010 at 17:02 - Reply

    Hei

    Hvilken bakgrunn har du egentlig for å uttale deg om dette Trine? Ikke at jeg er uenig med deg, men syns du ikke kanskje eksperter med utdannelse innen området burde høres i media?

  27. Eldrave 26. mai 2010 at 17:40 - Reply

    Vil bare legge til EN liten ting… Ikke slutt med grensesetting. Har selv en 18-åring som ble holdt i ørene til han var 14. Etter det fikk han bestemme mer selv. Han oppdaget WOW, og de siste tre ukene (som jeg har dokumentasjon på), har han spillt 63,9 timer i uken!
    Og til alle dere som sukker og stønner… Dette er (var) en topptrent idrettsutøver før han (gradvis) ble mer interessert i dataspill(et). Og INGEN kan hjelpe en som ikke vil ga hjelp ;(

  28. Stine 26. mai 2010 at 17:47 - Reply

    Jeg tror ikke Trine, eller majoriteten av de som snakker om grensesetting og rutiner her, driver noe militærleir hjemme. Det ER nødvendig med grenser.. jeg tror, trooor, fri oppdragelse (bestem selv når du vil legge deg, spise, gjøre leker osv osv) ikke fører noe bra med seg for majoriteten av barn.

    Selv har jeg bare en 6 åring, og skulle ønske jeg klarte å ha strengere grenser. Det betyr ikke at vi skal ha regler og krav om ALT, men visse ting (komme inn og spise middag, gå på badet for kveldsstell og sånne ting) SKAL gjøres når det blir bedt om det.

    En annen ting som Trine også nevner, belønning for «forventet atferd»? det syntes jeg er litt rart. Få belønning for å plukke opp ytterklær som er slengt på gulvet? kom igjen 😉

  29. Aksel 26. mai 2010 at 17:52 - Reply

    Men har unga dine lært noe om å tenke før de taler? Eller blærter de ut den ene fornærmelsen etter den andre uten å ofre det en tanke?

  30. frank 26. mai 2010 at 17:55 - Reply

    Hvorfor bruke digitale medier som straff / belønning? Dette er pr. dagsdato det viktigste instrumentet vi har for informasjonsflyt, læring, underholdning, muligens kommunikasjon? Den digitale hverdagen er viktig å mestre! LES: Don Tapscott – Grown up digital.

  31. trinegrung 26. mai 2010 at 18:31 - Reply

    Lars- litt lenger her oppe: Må vi alltid ha eksperter? Vi er da foreldre med meninger om emnet…..som jeg tror bør bli mer hørt enn alle ekspertene!

  32. blaCkQUEENofPEIN 26. mai 2010 at 18:46 - Reply

    dume kvinne, – barn burd ikke se på tv i dt hele tatt! ikke playstsion hellr. det barn trenger er litteratur. bøker, diktsamlinger og lyrikk på internet.

    poesi er vikti for sjelen. dt vet jeg, jg er poet og skriver dikt. å tro anet er et tegn på at du sletes ikke har innnskt i din egen sjel!

  33. Miriam 26. mai 2010 at 18:59 - Reply

    blaCkQUEENofPEIN: hvis du har dysleksi så skal jeg ikke ta innlegget ditt som en total spøk…

  34. Som nybakt mamma på snart 23, så er det nok allerede en del fordommer fra eldre mødre om hvordan jeg kommer til å oppdra dattera mi. Saft på flaske istedet for vann, plassere ho foran tv’en og la drømmehagen oppholde ho så jeg får gjøre annet, og pølse og pizza til middag hver dag. FEIL. Jeg er ganske konservativ av meg, og er helt enig i det du skriver!

    Jeg er kjempe gla for at mamma ikke plasserte meg foran tv’en, men heller slengte meg ut i hagen med venninnene mine. Hjemmelagde kjøttkaker, vann eller melk til middag (ev. hjemmelagd saft av selvplukkede bær, NAM) og klare grenser var min hverdag. Det var ikke alltid jeg var enig i mamma sine regler, men du verden å jeg skjønner dem nå! 😉

  35. Tare 26. mai 2010 at 19:35 - Reply

    Hei Trine. Dette er jeg hjertens enig i! Jeg jobber selv i barnehage, på en avdeling med barn fra 1 til 3 år. Og TRO meg, det merkes godt (selv i trassalderen!) hvilke grenser barnet har hjemme!

    Noen er f.eks. vant til at det er helt OK å gå fra bordet midt i et måltid (skjønner at det ikke er problematisk hjemme, men det blir KAOS om det skal fungere sånn i barnehage -og senere i livet).

    Foreldrene tror ofte at de er snille med barna når de får lov til å styre og stelle det meste selv, men de gjør egentlig barna sine en gedigen bjørnetjeneste… Samtidig syr de puter under armene på barna, og lar de aldri få muligheten til å dra opp glidelåsen på jakka eller knappe igjen knappen i buksa. Mange klarer f.eks. ikke ta på seg skoene selv i skolealder. Tror de at det lærerens ansvar å ta på skoene til barnet, kanskje…?

  36. RH 26. mai 2010 at 20:22 - Reply

    Hei! Er så enig med deg, og det tror jeg mange er. Problemet tror jeg kan ligge i det du nevnte at «de har ikke hjerte til å si nei»… Jeg har desverre ikke barn selv enda, så jeg skjønner nok ikke helt hvor vanskelig det kan være å si Nei. MEN, jeg ser viktigheten av det. Og jeg håper så inderlig at jeg klarer det når jeg selv blir mor en dag…!

    Det værste jeg ser forresten, er unger som KONSTANT går med sutt… I barnehagen går det fint uten, men så fort foreldre kommer, skal sutten på plass. Og foreldre skylder på at de ikke orker ta den krangelen… Men når barnet har gått med sutt i tre år, må man vel snart tøffe seg opp til å ta den «krangelen»…

  37. Mariposa 26. mai 2010 at 21:10 - Reply

    Kunne ikke vært mer enig! Sett altfor mange eksempler på fri oppdragelse som jeg velger å kalle det som desverre er en del av nåtidens «grensesetting» og det skaper bla barn og unge uten grenser! Og barn trenger grenser for å ha det bra og ikke minst for å føle seg trygge..ett barn er ett barn og kan ikke ta enkelte avgjørelser på egen hånd!Det er VÅR oppgave som foreldre!

  38. Abigail 26. mai 2010 at 21:30 - Reply

    Jeg sitter her og er ganske blåst ut av stolen min. Lei meg er jeg også. Fordi etter din og tydeligvis mange andres mening er jeg ubrukelig som mor. Jeg har barn som aldri vil klare seg i vårt samfunn, de er nærmest dømt til å mislykkes fordi jeg ikke har de strenge grensene lengre som dere etterlyser.

    Hvilken aldersgruppe snakkes det om her??? 1-3 år? 3-18 ???

    Når mine barn var små lærte de seg fort å si tusen takk for maten, tusen takk for gaven, de satt pent ved bordet, de spiste maten de fikk servert, de var høflige og vennlige og fikk utrolig mange venner. I barnehagen var de populære både blandt barn og voksne pga deres gode oppførsel. Men de så TV så mye de ville og de ble aldri tvunget til å spise om de ikke var sultne. De måtte komme til måltidene men spiste dem ikke, vel så var det deres problem. Ikke noe mas. De måtte smake på alt, men ikke tvunget til å spise noe.

    I dag er mine barn 14 og 15 år gamle. Den eldste har kun 4’ere og 5’ere på skolen. Den yngste ligger kun på 3’ere og 4’ere og noen 5’ere. De har masse venner, de er fortsatt like vennlige, like høflige, aldri har de kranglet og de holder avtaler alltid. Men de spiller både WoW og CS, de er på nettby og Facebook og de ser og spiller så mye de vil. Jeg har kontroll på hva de legger ut på nettet, og hva slags spill de spiller, men jeg har aldri nektet dem å spille spill, selv ikke de med ANBEFALT aldersgrense 18 år.

    Begge to har 5’ere i engelsk, skriftlig og muntlig. Hvor de har lært? Av spill og TV 🙂 De ser på utenlandske serier og filmer uten tekst og forstår alt.

    De er høflige mot alle. Aldri har de bannet eller kjeftet på oss voksne, vi har lange og gode diskusjoner i huset vårt. De er stadig ute med vennene sine og er sosiale så det holder.

    Jeg har til dags dato ikke tatt dem i å lyve, jeg merker ikke at jeg har tenåringer i huset i det hele tatt og det er kos og klemming hver dag.

    I følge dere skulle jeg hatt noen skikkelige ufordragelige barn som jeg hadde mistet totalt kontrollen på. Jeg har ikke det. De får brus midt i uken og saft drikker de når de vil. Snop er det her både fredag og lørdag, men maken til sunne og flotte barn finner du ikke. Her går det i sykling og styrketrening og de sover til og med om natten 🙂

    Jeg har grenser for når de skal være hjemme om kvelden og de har aldri kommet for sent hjem. Jeg skal alltid vite hvor dem er og jeg har mobilnr. til venner slik at jeg kan sjekke om det er noe jeg lurer på.

    Rart jeg har så snille barn……….

  39. Marit K 26. mai 2010 at 21:36 - Reply

    Har lyst til å kommentere det Tare sier her om bordskikk.
    Jeg har også lagt merke til det der i noen tilfeller.

    Unger som får med seg brødskiver i en plastpose utendørs.
    Ser spesielt omsommern her jeg bor i et blokkmiljø at ungene gud hjelpe meg spiser på et eller annet utendørs….hele dagen lang.
    Er da ikke nødvendig det?

    Når det er fint vær så sitter vi naboene mye ute, kanskje tar frem grillen og lager sågar felles frokost. Og det er jo koslig…men ungene de springer hit og dit hele tiden, mens de spiser. Jeg er vel kanskje gammeldags som syns det er en uskikk?

    For å kommentere det med «sutt»…eller smukk som vi sier her i Trøndelag, så syns jeg det er unødvendig å pakke det i munnen på ungene når de blant annet sitter i sandkassa.
    Jeg mener det går an å venne unger til at smukken er kos når de skal sove…og kun det!! Men de har jo med den over alt.

  40. Marit K 26. mai 2010 at 21:47 - Reply

    Kjære Abigail. Det ser jo ut for at du har jgort en utmerket jobb som oppdrager…og det skal du være stolt av.

    Slik du beskriver det så ser det ut for meg at du har satt grenser….på en meget fornuftig måte.

    Jeg er meget for grensesetting…men jeg er ikke for totalforbud og totalnekt av tv, data, brus og snop for den saks skyld. Men alt innen en rimelig grense selvfølgelig..:))

    Men du har nok vært veldig heldig med dine barn og.
    Noen barn er bare født sta og egen….og noen barn MÅ ha litt strengere grenser enn andre.
    Barn er like forskjellige som oss voksne.
    Det er jo meget individuelt….fra barn til barn.

    Jeg er tilhenger av grenser etter barns personlighet.

    Min pode var som en liten proppell, men snill som bare det. Men når han begynte å prøve meg ut…så kunne jeg jo ikke bare overse det? Hvordan skulle han ha blitt om han bare skulle få gjort som han ville selv? Ja da hadde det blitt sirkus her kan du tro.
    Ikke sov han om natta heller før han var 10-11 år…faktisk. han var bare ikke trøtt. Men hadde fast leggetid for det.
    Nei han var ikke trøtt….skulle jeg da bare ha latt han være oppe til han fant ut at han skulle legge seg selv?

    Jeg har også lært han grunnleggende høflighet…takk for mat, takk for meg…hilse pent på naboene osv..!!
    det er også en del av grensesettingen mener jeg.

    Noen unger lærer fort…andre ikke. Sånn er det bare. Og da må man være litt strengere….for deres egen skyld..:)

  41. Tårnfrid 26. mai 2010 at 22:47 - Reply

    Martha Louise er sikkert ikke enig med deg. Etter det je forsto så ville hun at barna skulle få utvikle sin egen personlighet, ergo, ingen grenser.
    Det er omsorgssvikt.
    Barn trenger grenser for å kunne føle trygghet.
    Verden er full av uoversiktelighet for dem og derfor bør vi foreldre guide dem gjennom barndommen på best mulig måte.

    Å være for lempelig med grensene fører bare til at barna er utrygge og tester ut grensene hele tiden. Dette er stressende for både dem og foreldrene.

    Man skal ikke stille åpne spørsmål til barna uten man er klar på å innfri evt. svar.Spør jeg hva barna mine vil ha til middag så vet jeg svaret og ingen av dem har samme ønske.
    Når jeg setter grenser så forklarer jeg også grunnen. Som f.eks at barn trenger x antall timer søvn…sånn er det bare. Vi har grenser for x antall timer tv. titting, data, ps osv.
    Grenser er trygghet og gir tilfredse barn.

  42. Marit K 26. mai 2010 at 23:37 - Reply

    Helt enig med deg Tårnfrid..:))

    Ser at noen av de unge på gruppa Grensesetting på Facebook kaller oss for «Mødre fra helvete»…De har kanskje ikke sett så mye til grensene de stakkars.

  43. Une 27. mai 2010 at 00:18 - Reply

    Må si meg rimelig enig, fram til jeg kom over punkt 6.. Jeg mener at det ikke blir belønning, men MOTIVASJON! Jeg hadde aldri fått de karakterene jeg hadde på u.skolen om det ikke hadde vært for min snille bestefar 🙂 Jeg var så møkkaskolelei at jeg var vel en cm fra å droppe hele greia (eller gi blanke i vitnemålet). Men jeg fikk ikke pr. prøve, jeg fikk på det gjeldende vitnemålet.. Og takk og pris for det, for jeg endte opp med 4,6 i snitt! Han satte summen på 6’ern rimelig høy fordi han trodde jeg aldri kom til å oppnå den, men hey! Det stod en flott 6’er og skinte på vitnemålet mitt da jeg gikk ut av u.skolen, og jeg fikk godt betalt for den! Det er ikke nødvendigvis belønning, men motivasjon!

  44. Trebarnsmor 27. mai 2010 at 10:30 - Reply

    Hei på deg Trine

    Kunne ikke vært mere enig.Fint å se at yngre foreldre har ei sånn sunn holdning. Viser at dere selv har fått god oppdragelse.

  45. Sanna 27. mai 2010 at 10:41 - Reply

    Klart barn skal ha rammer og forutsigbarhet. Men de skal da også få utforske egne grenser, gjøre seg opp egne meninger, lære å stå på egne ben.

    Jeg spør for eksempel ofte barna mine om de er sultne når det er mattid. Dette er fyfy tydeligvis. Men jeg vil lære dem å kjenne etter om de er sultne eller ikke. Ikke spise på kommando fordi jeg sier det. Jeg vil at de skal ha et naturlig forhold til mat og selv lære seg når det er nødvendig med påfyll. Det betyr ikke at de løper rundt mens vi andre spiser. Er det middagstid får de sitte ved bordet som alle oss andre. Men selv velge hvor mye de vil spise.

  46. Grete 27. mai 2010 at 12:35 - Reply

    Ja her ble d mye mimring tilbake fra den gang vår gutter var små 🙂 De er f. i 1971 og 72
    Er enig m Trine her. Bare så det er sagt, og en her som tydeligvis fisker etter å få klapp på skulderen i barneoppdragelsen også, og nevner i fleng at hun har gjort alt mottsatt av d Trine mener, og enda har hun fått noen helt fantastiske barn 😉 Og andre som også går i forsvar, og er sterk uenig med Trine 🙂
    Har heldigvis ikke vært så altfor opptatt av ungene skal ha gjort d bra på skolen, men så har vi vel vært heldige med den biten, og sluppet å hjelpe de m leksene 🙂
    Og en metode som funket bra for oss, var når det gikk litt for vilt for seg m 2 gutter så tett i alder, var å be de sette seg på hver sin stol, til de hadde roet seg ned, d gjorde de ganske kvikt husker jeg 🙂
    Min mann er lærer på en «alternativ» ungdomsskole, og der får de inn alle de tenåringene, som aldri har lært grensesetting. Det går selvfølgelig andre ungdommer der også, som «bare» er skoletrøtte, og som har lese-og skrivevansker, med d blir noe annet.
    Og det er visse gjengangere der, dvs av besteforeldre som har gått på skolen der, så foreldre, og til slutt deres «håpefulle», trist men sant 🙁

    Men, får også føye til at jeg er glad jeg ikke skal oppdra unger i dag, med internett og kjøpekrav. Som ei som er f. i 1947, har jeg blitt skokkert mang en gang over gavehysteriet til enkelte unger, som jeg mener har tatt helt overhånd hos mange! Vet d finnes unger som får så mye gaver til jul at de ikke orker å pakke opp alt, og da slår tanken meg, at enkelte foreldre/besteforeldre kappes vel om å gi ungene mest 🙁

  47. Jon 27. mai 2010 at 13:51 - Reply

    Abigail, kunne ikke vært mer enig med deg. Hele dette fokuset til VG på grensesetting har bare ført til at en masse mødre står og peker og ser ned på alle som oppdrar sine barn på «feil» måte, mens de kommer med sine egne råd basert på ingenting annet enn synsing fra sin egen barndom. Man blir ikke automatisk verdensmester i barneoppdragelse bare fordi man setter et par unger til verden.

    Synes oppriktig synd på de barna som har foreldre som nekter dem å spille spill, se på TV eller bruke internett. Er det bedre å lese en dårlig bok enn å spille et bra dataspill? Barneoppdragelse handler ikke om å forme barna våre i et romantisk glansbilde. Det handler om å forberede de på voksenlivet. Et voksenliv der man blir bombardert av medieinntrykk i flere kanaler enn noensinne, der bruk av digitale kommunikasjonsverktøy og redskaper er en del av hverdagen, og der sosiale nettverk og sosial kommunikasjon har helt andre definisjoner enn på 70-tallet.

    Føler vel at mange som poster her bare har behov for å bli med i en saueflokk som vil få bekreftelse på at de grensene og reglene og formaningene de har valgt for sine barn er «riktig», mens valgene andre foreldre tar er «feil». «Foreldre er tafatte nikkedukker» sier Trine Grung i VG. Så sant som det er sagt.

  48. Siva 27. mai 2010 at 14:23 - Reply

    I lengden tror jeg både barn og foreldre, og ikke minst andre rundt barnet, tjener på tydelige grenser.

  49. Marit K 27. mai 2010 at 15:56 - Reply

    Jon..!

    For min del så er jeg ikke ute etter hverken «medaljer» eller skryt for at jeg har oppnådd å få et harmonisk voksent «barn» takket være grensesetting.
    Tror nok at de fleste skriver her for å dele av sine erfaringer og kanskje plukke opp noen gode råd!

    Jeg har bare prøvd så godt jeg kunne å være en god mor.Noe jeg tror de aller fleste gjør.
    Har gjort masse feil…å jada. Har også taklet at poden har gjort sine feil i oppveksten – uten at vi lagde no drama av det.
    Det er menneskelig å gjøre feiler…poenget er at man lærer av det. Både store og små..:)

    Har heller aldri hatt totalnekt av data, spill eller tv.
    Har bare «posjonert» ut litt…om du skjønner hva jeg mener…:)

    En blanding av inne-og uteaktiviteter.

    Mange barn sitter i timesvis ved data og tv…det er ikke sunt. Det er ikke sunt for meg heller det.

    Ut å lek…få frisk luft…røre seg litt i lek.
    Og heldigvis har det fungert slik at han var glad i å være ute. Han er det nå også…og har tatt utdanning i kroppsøving og friluftsliv….men er en ræser på data også. Og dyktig på det.

    Alt til sin tid …er det noe som heter. Og så lenge de er barn så ER det vi som foreldre som bestemmer. Ikke ungene. Ta dem med i samtaler, rådføring…la de komme til med ideer. Selvfølgelig..!!!
    tror ingen av demsom har skrevet inn her er interresert i å få unger som er underkuede og som ikke er i stand til å «tenke sjæl»..!!

  50. Jørgen S. 27. mai 2010 at 16:06 - Reply

    Jeg blir lei meg.. Det virker som om dere tror at vi unge skal ha samme barndom som dere. Det blir blir jo helt umulig. Verden og kulturen er i konstant endring. Ved å sette strenge restriksjoner eller til og med forby diverse sosiale medier, spilling og kontroversielle tv show vil dere ikke gjøre det bedre for deres barn.

    Når man er tenåring har man ikke mange valg når det kommer til hva man vil gjøre på fritiden. Du kan ikke gå ut å leke til sola går ned. De få mulighetene du har består bl.a av å henge på det lokale kjøpesenteret, wanke rundt og sitte på busstasjoner. Er det virkelig så mye bedre en å sitte hjemme på facebook, spille og se på tv. Hva med de som ikke har spesielt lyst til å rave rundt om kveldene? Skal de da sitte hjemme og spille brettspill med mor og far? Er det en bra barndom? Joda, du kan jo være med venner hjem, men hva ender det opp med at dere gjør der? Jo, spiller eller ser på film.

    Hjemme hos meg har vi ikke veldig strenge restriksjoner, sålenge spillingen ikke tar helt overhånd og ikke går foran andre ting så kan jeg spille nesten så mye jeg vil.

    Selv er jeg 16 år og spiller en del hver dag, ser på paradise hotel og sitter på facebook. Men jeg har på ingen måte endret meg etter at jeg startet med det. Jeg får alltid 4-5 på skolen, jeg gjør leksene mine, forsover meg aldri og har mange gode venner. Krangler aldri med foreldrene mine.
    Jeg interesserer meg veldig i smafunnet og det som skjer rundt oss, og deltar ofte i diskusjoner på diverse forumer. Jeg leser engelske bøker om alt fra Harry Potter til Evolusjonsfakta. Noe som jeg synes er bra for

    Min lille avhengighet til spilling har på ingen måte forandret det ovenfor eller min væremåte. Spillingen om kveldene har også hjulpet meg fra å bli en del av det utrolig dårlige miljøet her jeg bor som består i hovedsak av festing, drikking, røyking og kjøpesenter wanking. Noe som på ingen måter er bedre en spilling.

    Conclusion. Jeg er en oppegående og intelligent (mener jeg selv) teenåring selvom jeg bruker mye av fritiden min på spilling, noe som på ingen måter har en negativ virking på mitt liv. Og strengere regler ville på ingen måte gjort min barndom og mitt liv bedre.
    Dere virker for hysteriske og overbeskyttende, og samtidig sier at mine foreldre har gitt meg en dårlig oppdragelse, noe de absolutt ikke har gjort.

    Er så mye mer jeg vil si, men det blir for rotete og utenfor tema.

    Jeg har så

  51. sandra 27. mai 2010 at 18:22 - Reply

    Min venninde får faktisk 600 kr om hun får 5-er og 1200 kr for hver 6-er! tror hun får 200 for hver 4-er også. Så det er ikke i overkant å få 10 kr.

  52. Camilla 20år 27. mai 2010 at 21:00 - Reply

    HELT RIKTIG!!
    Dette er jeg fast bestemt på å følge når jeg får barn!

  53. Dag 27. mai 2010 at 21:03 - Reply

    Måtte trekke på smilebåndet når «norgesmesterskap i uforutsigbarhet» ble nevnt. Åja…
    Kjenner til maange foreldre med «norgesmesterskap i uforutsigbarhet», og som prater mye om det. Vel. De innser det ikke selv, og prater mye på hvor flinke de er.

    Synes jeg også må fortelle om andre ting barna blir med på… En annen ting jeg spesielt legger merke til er barnehager, barneskoler og ungdomsskoler, der ungdommen er «ukontrollerte». Og lærerne skylder på foreldre at de ikke oppdrar barna noe særlig. Jeg tror mye ligger i at det skjer noe på skolen som foreldre ikke har kontroll på. Heller ikke lærerne. En mor fortalte om at hu «mistet» sin sønn når han begynte på ungdomsskolen. Hun la også merke til at det heller ikke var så bra på barneskolen. Og at det utviklet seg derfra. Gutten «hang» mye sammen med ungdom som i dag driver med narko mv. Men gutten selv har stiftet familie og heller vil ha redelig jobb etc. Gutten kom tilbake, takket være natteravnene. Jeg vil nå tru at ikke engang lærere og andre som har tilknyttning til barna skal «fritas» oppdragelse selv fra lærere. Tror det er på sin plass med strenge holdninger. Selv fra lærerside. Husker selv fra min tid på skolen der andre barn på min alder ikke var noe særlig hyggelige mot enkelte lærere pga. deres svake holdning, eller hva man skal kalle det, forholdet lærer elev. Selv en lærer må «manne» seg opp og vise karakter, styrke og grensesettinger.

    Må fortelle videre om at nr jeg skulle ut til førstegangstjenesten, ble det tøft. Altså hardt. Og de som ikke klarte å følge opp gjorde det værre for medsoldatene. Alle som en skulle gjennom det samme harde mønster. Instruktørene fikk det til… Men de jobbet med det også.

    Men det er som er ergelig, er at når du får barn, følger det dessverre ikke med instruksjonshåndbok. Alle barn er forskjellig, og «alle» vil ha noe å si. Og «alle» har definitivt den rette holdning og regel ovenfor barn. Men dessverre er ikke barna like.

  54. beate Isaksen 27. mai 2010 at 21:08 - Reply

    HURRA for grensesetting! Vi er så feige som foreldre noen ganger innenfor mange av de områdene som er blitt nevnt av alle her. Barn liker trygge rammer og utfra disse rammene kan de få lov til å prøve seg ut i verden med oss som foreldre som veiledere. Vi skal på ingen måte undertrykke barnas mulighet til å få ta egne valg sålenge de er gode. Det er ikke alltid barna ser konsekvenser av sine valg, noen ganger kan man få la de erfare å ta en «gal» avgjørelse men det skal i allefall ikke gå utover andre sålenge man som foreldre kan forhindre dette. I min datters klasse(4.kl) er det blitt en kultur hvor kun enkelte jenter inviterer hverandre i bursdager mens noen aldri blir invitert. Dette er bevisste valg fra barnas side hvor noen alltid blir holdt utenfor. Her mener jeg at vi som foreldre må gripe inn å vise barna at deres valg får konsekvenser for andre; de andre barna blir lei seg, føler seg utestengt/ensom.Jeg mener at vi som foreldre må sette grenser for barna feks med ikke å godta at barna skal få ta et valg med hvem de skal invitere, enten alle eller ingen. Det forundrer meg da at enkelte foreldre kan sitte å si » ja men han/hun leker aldri med den eller den» så da er det ingen vits å invitere. Hvilket samfunn skal det bli hvis vi ikke kan inkludere selv om man ikke alltid er sammen. Her må vi som voksne gå foran som gode rollemodeller og ikke akseptere utestenging av barn. Jeg blir frustrert over handlingslammende foreldre som lar barna styre skuta! Hvordan skal verden bli om 10-20 år når de er blitt voksne egoistiske, forhandlende og lite inkluderende mennesker. Nå virker det som jeg slår alle barn/foreldre «over en kam» men jeg vet og ser etter mange års arbeid med barn at det er mange oppegående og flotte foreldre som setter grenser og mange barn er fine inkluderende mennesker. Jeg syns det var så flott at dette med grensesetting ble tatt opp her så fikk jeg sagt min mening for første gang på bloggen din Trine. Et viktig tema. Stå på med flere slike temaer!

  55. Terje 27. mai 2010 at 21:13 - Reply

    Grensesetting, trygge vegger er et svært viktig for at et barn skal ha det godt. I 9 måneder har babyen trygge omgivelser og vegger. Barnet har et stort behov for vegger også etter fødselen. Men, barn må også få lov til å leve ut sine følelser. De følelser vi ikke fikk lov til å leve ut.» Ikke gråt du som er så stor». Å bli sint er i vært fall ikke lov. » Da går vi hjem» Vi er alle født med følelser. Når skal det bli naturlig å bruke dem?

  56. Marit K 27. mai 2010 at 22:39 - Reply

    Ja du Terje….enig med deg i det ja…:)

    Det blir forventet at unger skal være så tøffe. det er liksom ikke godtatt å gråte en skvett.
    «det er like naturlig å gråte som å le»…sa en venn til meg en gang. Og det syns jeg var fint sagt..:)

    Og slik er det vel med sinne og? Om man føler seg urettferdig behandlet, er lei seg for noe eller rett og slett har en dårlig dag….så er det godt å få gråte ut.

    Jeg overhørete en situasjon en gang jeg gikk forbi noen naboer. En far og hans sønn. Far ca 35 år….sønn 4 år.
    ¤-åreingen hadde snublet og slått seg på kneet. Og gråt naturlig nok littegrann. Men tror du han fikk lov til det? Nei….»slutt å sipp..vær en mann»..sa pappan.
    Herremin tenkte jeg da…4år og MANN???

    Nei det er ikke så greit dette med følelser.
    Mange blir oppdratt til å skjule hva de føler, noen føler kanskje litt for mye….osv..!!

    Jeg syns i hvertfall unger spesiellt skal få lov til å vise følelser…enten de er glade eller lei seg.

    Det er jo heller ikke «lov» til å skryte av ungene sine.
    Da er man naiv…har jeg hørt.:) Eller blærete…:)

    jeg liker det du sier om at «barn trenger vegger også etter fødselen». Enig i den..:)

    Hilsen en stolt mamma som har både feilet og prøvd å gjøre sitt beste – ut fra hva hun mener er det «riktige» nettopp for sitt barn…

  57. jølle 27. mai 2010 at 23:40 - Reply

    Hvem pokker bryr seg om hva despo-bloggeren Trine Grung mener?

  58. Marit K 27. mai 2010 at 23:43 - Reply

    Mange tydligvis…:))

  59. beate Isaksen 27. mai 2010 at 23:53 - Reply

    Og så bra at noen orker å bry seg ihvertfall….

  60. Marit K 28. mai 2010 at 00:42 - Reply

    Syns jeg og..:))

  61. ped 28. mai 2010 at 03:46 - Reply

    Dumme nek!
    Sneversynt, pr-kåt og full av deg selv er det eneste jeg ser av deg.
    Denne bloggen er ikke annet en en metode for deg å prøve å fylle opp deler av ditt eget ego.

    Barneoppdragelse kan du tydeligvis ikke mye om. Drøftingene dine er elendige.

  62. Fokus 28. mai 2010 at 06:21 - Reply

    Det heter alfa og omega..

    «Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden».

  63. Annemor 28. mai 2010 at 09:55 - Reply

    Mitt motto: ‘fei for egen dør’!
    Oppdragelse kan man diskutere i det uendelige – det finnes ingen fasit! God folkeskikk, sunne vaner og holdninger bruker å gi gode resultater!
    Hjemme hos oss er det vi foreldre som bestemmer, så jeg kjenner meg absolutt ikke igjen i beskrivelsen av ‘alle foreldre’ – og det sikkert flere enn meg!
    Gjør nå ikke så stort nummer ut av alt! Jeg er ikke for forbud mot ditt, forbud mot datt……….la ungene tenke litt selv også!
    I går spurte min 12 åring om han kunne ta brus. ‘Trenger du det da?’ spurte jeg……’Nei, egentlig ikke mamma. Jeg er tørst og tar heller vann’!
    Han ser på tv, spiller tv-spill, pc, men stort sett er han ute med kompisene sine på løkka og sparker fotball utenom trening og kamper (ski om vinteren)……. Og min 20 åring har heller ikke tatt ‘skade’ av denne oppdragelsen! Hun har flyttet hjemmenfra og klarer seg utmerket godt ute i den store verden! Alt med måte er det noe som heter – og det er vårt motto i vår familie! Det er vår plikt som foreldre å følge opp barna våre, både i skole og fritid, samt gi dem god folkeskikk!!
    ….Fei for egen dør………

  64. Linn 28. mai 2010 at 11:44 - Reply

    Oi, oi, oi, her var det mange meninger!!
    Jeg må si meg enig i de meste Trine skriver – dette til tross for at jeg ikke klarer å etterleve alle de reglene og rammene jeg i teorien mener at mine barn skal ha. Jeg er en ukependlende mamma og det blir dermed vanskelig å ha den kontinuitet i barneoppdragelsen som jeg skulle ønske. Heldigvis er min mann flink til å sette rammer ift brus og snop til hverdags, dataspill og TV-titting, men det sklir selvfølgelig ut i en hektisk hverdag. Det viktigste er uansett at barna forstår at tilgangen på disse tingene er betinget av godkjenning av oss voksne, og ikke opp til dem selv å bestemme.
    Men når det gjelder grensesetting og barneoppdragelse generelt, hadde VG Helg en artikkel om hvordan barna har blitt sentrum i foreldrenes univers og hvordan det meste blir lagt opp omkring barnas ønsker (generasjon Z). Dette var interessant lesing – min mann og jeg har ofte diskutert dette ift familier rundt oss. Vi elsker våre barn over alt i verden og hjemme hos oss er det mye kos og kjærlighet, men de er ikke sentrum av vårt univers. Familien har et naturlig hierarki, de voksne står øverst og barna står nederst. Dette betyr selvfølgelig ikke at de lever under et despot-regime og ikke har noen innflytelse over egen hverdag, men det er vi voksne som setter rammene og tar de viktige beslutningene på vegne av barna. Det er like mye kjærlighet i et nei som et ja!
    En annen ting som opptar meg er at så mange mødre (og kanskje fedre) i dag sitter på gulvet og leker med barna sine. Jeg er ikke et barn og leker derfor ikke med mine barn. Jeg gjør selvfølgelig aktiviteter sammen med barna (baker, går turer i naturen, fisker, leser, spiller brettspill etc), men jeg sitter ikke på gulvet og leker med dukker! Jeg skriver heller ikke avtaler med barna mine (ift lengden på spille tid, TV-tid, etc), noe som er ganske utbredt ser jeg. Det er jeg eller min mann som voksne som setter rammene, og barna må forholde seg til det vi bestemmer. Etterhvert som de blir eldre vil vi kanskje ta mer hensyn til deres ønsker, men vi inngår ikke forhandlinger ift rammene. Innenfor rammene har de selvfølgelig frihet til å foreta egne valg og rammene justeres ift alder. På den måten blir de selvstendige og trygge voksne – noe som er selve essensen i all oppdragelse – det er jo det som er jobben vår som foreldre!

  65. Marit K 28. mai 2010 at 13:10 - Reply

    Til Linn..!

    Meget godt sagt.

  66. Linn 28. mai 2010 at 14:39 - Reply

    En liten kommentar til det med grenser ift TV-titting og dataspill: Det er ikke bare negativt med dataspill og TV-titting, det er hvor mye tid man bruker på det og om hvorvidt det går på bekostning av andre ting som f.eks. leksegjøring, fysisk aktivitet, samvær med venner, søvn, osv som er avgjørende. Barn kan jo også ha behov for å slappe av foran TV’en innimellom og koble av i en hektisk hverdag. Når det gjelder dataspill kan de være både pedagogiske og stimulere kreativiteten og fantasien. Jeg er mor til to jenter og ønsker selvfølgelig ikke at de skal stå noe tilbake på det området i forhold til jevnaldrende gutter.

    Jeg er enig i et av innleggene over hvor det sies at vi må henge med i den tiden vi lever i – det er bare viktig at vi som foreldre styrer tidsbruken på slike aktivteter sånn at de ikke blir altoppslukende og går på bekostning av andre ting.

  67. Anka 28. mai 2010 at 15:13 - Reply

    Det er en fin linje mellom å ytre sine meninger, og å moralisere. Det er vel strengt tatt ingen som har noe fasitsvar når det kommer til barneoppdragelse, men de fleste har sterke meninger når det kommer til dette temaet. Det er også helt greit å ytre disse meningene, men å gå ut i fra at man faktisk vet fasiten og at man til dels latterliggjør de som er av en annen oppfatning blir litt vel arrogant. En diskusjon vedrørende dette temaet er både interessant og viktig, men en teskje ydmykhet og en annerkjennelse av at man kan ta feil er ikke å kimse av. Ikke noe som er bedre enn nyanserte innlegg, spør du meg.

  68. Lars 28. mai 2010 at 16:26 - Reply

    »

    Lars- litt lenger her oppe: Må vi alltid ha eksperter? Vi er da foreldre med meninger om emnet…..som jeg tror bør bli mer hørt enn alle ekspertene!»

    Problemet er at foreldres meninger formes av deres spesielle forutsetninger, miljø, meninger, politiske overbevisninger osv. Hvordan tror du egentlig forskning foregår? Ved å teste ut forskjellige oppdragelsesmetoder på tusenvis – millioner av barn og familier under kontrollerte forhold. DVS at tusenvis (kanskje millioner) av enkeltforeldre og barn har blitt observert. Du forstår vel at dette gir et litt mer realistisk bilde av hva som faktisk fungerer og ikke fungerer – enn hva en enkeltperson mener?

    Eller har du en annen oppfatning av hva det vil si å være en ekspert?

    Ikke noe frekt ment her, du har mange meninger jeg er enig i, men du bør ta en titt på serien «hjernevask» og se hva som skjer når mennesker uttaler seg om noe de ikke har faglig begrunnelse for. Vær ydmyk for ekspertene, så slipper du å bli latterliggjort i media en gang i fremtiden.

  69. Sylvia S. 28. mai 2010 at 22:50 - Reply

    En kommentar til skribent Tare ovenfor her. Hvis du arbeider i barnehage og føler at du oppdager hvordan foreldre oppdrar barna sine hjemme ved hvordan de oppfører seg ved spisebordet, bør du kanskje se deg selv i speilet og tenker over utsagnet ditt to ganger. Kanskje det er dine evner som voksen som får barnet til å dra? Kanskje det er noe annet? Kanskje det er grensesetting, men isåfall så skal du som ansatt i barnehage ha gitt barna en innsikt i «slikt har du det hjemme, men slikt har vi det i barnehagen». Kanskje du burde prate med foreldrene? Høre om det har skjedd noe i det siste? Ikke gå ut og gi uttrykk for forhåndsdømmelse av foreldre utifra hvordan barna oppfører seg ved et spisebord. Alt handler om å se barnet på nytt hver dag, slik «stempling» av barn og foreldre gjør enhver kvalm.

    Og til Trine. Flott at du tar opp grensesetting, men prøv å se det i litt andre lys og hold deg saklig. At du drar inn din egen familie som positive eksempler får meg til å se på innlegget ditt som useriøst. Prøv litt kilder, kanskje dra inn statistikker og ulike teorier. At du henvender deg ut til foreldre som tafatte er ufattelig provoserende da alle foreldre er ulike, og INGEN er perfekte.
    Hvis du gjør researchen din riktig kan du finne svar på flere av disse tingene du både spør etter og skriver om. Jeg sier det igjen, prøv heller å gå frem mer saklig, så kanskje du faktisk når frem til flere på en positiv måte istedet for en negativ.
    Kan anbefale en bok, Berit Bae; det interessante i det alminnelige. Les den og forsøk å se hverdagen i form av barns lovgivne rett til medvirkning.

  70. modern 28. mai 2010 at 23:51 - Reply

    så utrolig godt å lese din blogg!! jeg fikk høre at jeg var streng med mine barn da de var små( ett par kommentarer bare) men jeg fikk stadig høre at de var rolige,og høflige også. i dag er de 21 og 25 år gamle. og hun på 21 lurte på hva jeg hadde gjort for at hun skulle bli så fornufteg, og han på 25 spør meg om barneoppdragelse. grenser = trygghet. vær sammen med barna!! jobber i bhg, og når foreldrene spør om barna vil bli med hjem, må jeg nesten le. kan de la vær??? takk for ditt engasjement. modern

  71. Marit K 29. mai 2010 at 00:03 - Reply

    Hm..!!

    Er det virkelig useriøst å dra frem positiv erfaring med egne barn???
    Erfaringe man gjør i hverdagen er vel den beste? Man kan da for guds skyld ikke LESE seg til å være mor?
    Det er noe man erfarer.

    Stå på Trine..:)

  72. Dag 29. mai 2010 at 00:19 - Reply

    Kos deg med dine barn. De er bare til låns. De er barn bare en gang. Og la de få lov å være barn. Men heldighvis er de dine barn hele livet ut…

  73. Alice 29. mai 2010 at 09:04 - Reply

    Hei! Eg er HEILT einig med ALT du skriv! Bra, Trine! 🙂

  74. Abigail 29. mai 2010 at 12:29 - Reply

    Alice : Da blir jeg egentlig litt skremt når du ikke har en eneste egen mening………..

  75. Cecilia B 30. mai 2010 at 15:13 - Reply

    Å oppdra barn med prinsippfast regelrytteri skaper ikke harmoniske og åpne barn!
    Grensesetting må komme etter læring og forståelse. Man kan ikke kommandere barn til å forstå, og hvis grensene oppfattes som uforståelige blir det bare motstand.
    Jeg vil oppdra mitt barn slik jeg selv ble oppdratt, og håper hun får det som trengs av både forståelse, toleranse og åpenhet gjennom det, for det tror jeg faktisk at jeg har fått selv.
    Men, det betyr langt fra at det ikke skal settes grenser. Det betyr bare at barna skal forstå hvorfor det settes grenser, og aller helst være enig i de grensene som settes. Og da er det utrolig mye lettere å få barn til å respektere grensene.
    Barn må få lov å si nei, og de må få lov å vinne frem med argumentene sine. Alle grenser bør kunne være gjenstand for forhandlinger.
    Jeg tror for streng grensesetting har vært med på å forme mye av den ukulturen jeg stadig opplever rundt meg. Folk skryter av hvordan de lurer seg unna sammfunnsplikter og hvordan de klarer å snike seg til fordeler, og hvis jeg prøver å si noe så blir jeg møtt med forbauselse. De fant jo bare en bakvei så de klarte å komme først! Er ikke det smart da? Joda… akkurat som det er smart å klare lure foreldrene sine og bryte grensene i oppveksten.
    Noen doper seg for å komme først… hvor bra er det? Og hvor får de idèen fra?

  76. Josefine Marie 31. mai 2010 at 02:34 - Reply

    Jeg ser at det er mange som er enige med deg, men herregud det får da være grenser.
    Jeg synes barn burde få lov til å si nei, og bli belønnet for det de gjør selv om du tydeligvis mener at skolearbeid er en selvføglge. Det at barn skal spise selv om de ikke er sultne, og at voksne skal fortelle dem når de er det er ikke greit. Hvordan skal man ellers lære å si nei her i verden?
    Jeg leste bloggen din en gang før, og ble like negativt berørt av den da. Det er greit at du har egne meninger og alt det tullet der, men det du skriver vil jeg si er helt på trynet.
    Barn skal ikke fortelles når de skal spise, når de skal kle på seg eller lignende. De burde bli oppfordret til å kjenne det selv når de trenger det. Og dette med legge tid er vel ikke du alene om og bestemme. At du synes Paradise Hotel går for sent til at din sønn skal se på det, er DIN mening. At den er så sterk at de som mener sine barn skal få se på det, legger barna sine tidligere bare fordi du sier det, tviler jeg sterkt på.
    Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor du blogger..

  77. Kristine 31. mai 2010 at 09:17 - Reply

    Hei!
    Helt enig i det du sier Trine.
    Har selv gått på foreldrekurset Webster Stratton – de utrolige årene, og lærte mye om akkurat dette med grensesetting. Anbefaler alle foreldre som har mulighet til å bli med på liknende kurs. Mange tror at det er foreldre med barn med adferdsvansker som går på slike kurs, men vi har ikke barn med adferdsvansker, og hadde god nytte av kurset.

  78. nkk 1. juni 2010 at 12:34 - Reply

    Jørgen S.
    ^QFT – Kjenner meg igjen her :]

  79. Alenemor 4. juni 2010 at 19:51 - Reply

    Hei!

    Ja dette var jo en interessant greie. Hadde akkurat denne diskusjonen med en venninne idag om barn, grenser og ansvar. Jeg er alenemor og hadde ingen anelse om hva jeg egentlig gikk til når jeg fikk barn i forholdsvis ung alder. Ikke ante jeg noe om barneoppdragelse, og jeg hadde aldri vært den mest ivrige barnevakta opp gjennom barne- og ungdomsår. Jeg hadde en mening om at jeg ikke skulle være som mine foreldre med grenser for alt mulig, noe som førte til et heidundrende opprør i ungdomstida mi fordi jeg aldri noensinne hadde opplevd annet enn veldig strenge grenser.

    Nå er barnet mitt 8 år. Her er selvfølgelig grenser på en del ting, men jeg har hele tiden oppfordret til selvstendighet og det å tenke selv. Det er aldri tvang til å spise dersom man ikke er sulten. Jeg spiser ikke selv hvis jeg ikke er sulten, og jeg vet at barnet mitt er fullt ut i stand til å si fra når hun er sulten. Jeg begår også den store fæle synden å spørre ungen min hva hun vil ha til mat, noe som utrolig mange har påpekt for meg at er en fæl uvane. Hvorfor det, er mitt motargument. Ingen vits i å tvinge på ungen mat som hun overhode ikke liker. Kravet mitt er at hun skal smake når jeg lager noe nytt. Dersom hun etter å ha smakt ikke liker det, da er det greit.

    Leggetider har vi, men de er ikke så bastante at det ikke går an å gjøre unntak. Hvis vi har lyst til å dra på besøk til noen, gå på kino eller andre ting som medfører at leggetida ikke blir overholdt, så syns jeg det er helt greit innimellom. Som mor så har jeg ganske god oversikt over hvor mye søvn min egen unge trenger, så det ser jeg ikke på som noen krise.

    Lekser før fotball eller andre fritidsaktiviteter? Tja…Kan være vanskelig å gjennomføre med tanke på at hun går på SFO fram til kl 16 og fotballtreninga begynner kl 17, og er det kamper, så starter det av og til tidligere også grunnet kjøring osv. Jeg jobber 100% og har sjelden anledning til at hun kan gå tidligere fra SFO de dagene det er fotball. Har ikke sett at hun har tatt noen skade av å gjøre lekser etter fotballen heller 😉

    Jeg har grenser på at hun skal utføre enkle oppgaver, som å holde rommet sitt ryddig, rydde på og av bordet ved måltider og gå ut med søpla for å få ukepenger. På denne måten lærer hun at penger ikke bare kommer dalende ned fra himmelen uten at man trenger å gjøre noe. Jeg syns dette er adskillig viktigere lærdom enn å ha superstrenge grenser på bruk av tv og data. Det begrenser seg selv likevel når man har venner og fritidsaktiviteter som opptar mye av tida.

    Ja hun er et barn, men om ikke så altfor mange år vil hun være ungdom og med tid og stunder blir hun voksen. For meg er det viktig at hun er en selvstendig unge med egne meninger sånn at hun kan greie seg videre her i livet. Sånn jeg ser det, og som er tilbakemelding fra mange rundt meg, så er hun en veloppdragen unge, glad i skolen og har mange venner. Det til tross for at jeg ikke har verdens strengeste grenser, men heller tror på sunn fornuft, kjærlighet, omsorg og retten til å ha egne meninger uansett alder. Min unge blir ihvertfall hørt og får lov til å ta sine egne valg på mange områder. Selvfølgelig får hun nei på mange ting, men alltid med en forklaring på hvorfor jeg sier nei. Dette godtar hun i 9 av 10 tilfeller, og jeg opplever sjelden eller aldri at vi krangler, at hun flyr på rommet sitt i sinne eller at hun syns jeg er verdens verste mamma.

    Jeg kommer ikke til å endre på noenting, så lenge dette er noe som fungerer her i heimen. Jeg jobber mye med tvang på jobben, og har selv erfaring med hva for strenge grenser kan gjøre, så min mening er at det er bedre å ha et åpent og godt forhold til sitt barn der begge må gi og ta litt og inngå kompromisser der det er nødvendig. På denne måten lærer barnet seg å kommunisere, samt at for å få noe, må man også gi noe.

    Dette er ikke fasitsvaret på noenting, men dette er måten ting fungerer på for meg og som jeg ser at fungerer veldig bra også. Alle har forskjellige måter å gjøre ting på og mange forskjellige meninger om dette. Det viktigste er vel at hver og en finner en måte som fungerer for dem, og følger det, syns jeg.

    Hilsen alenemor med troen på seg selv 😉

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Mine nettkurs

BLOGGKURSET: Lær alt om blogging
bloggkurset
mockupss-facebook

FACEBOOKKURSET: Lær å bruke Facebook

Kategorier

hits