Fedme eller uvitenhet?

Dette er min blogg, men noen ganger er det viktig å slippe folk til som har et budskap. Et budskap som gir meg noe, og som jeg tror leserne mine vil bli inspirert av. Jeg leser for tiden boken til Beckprogrammet som fikk litt mediaomtale en tid tilbake, og vips så er lederen i LivsstilNorge en som mailer meg. Han har så mange bra synspunkt at jeg har valgt å publisere (men hans godkjennelse) hans syn på den vektdebatten som har rast den siste uken. Noen mennesker har gått over streken UTEN kompetanse. Les hele innlegget:

Etter å ha lest Kari Jaquesson;s blogg og hørt henne i diverse radiodebatter i går, ble jeg mer og mer målløs. Det var mange tanker som ”gikk” gjennom hodet mitt etter dette: Hvordan er det mulig å være så upresis om et så viktig tema som berører så mange mennesker? Hva ønsker hun å oppnå? Hvilket behov har hun for å være moraliserende og fordømmende? Hva er det hun frykter?

Hun sier at hun er imot mobbing, men hva gjør hun selv når hun på direktesendt TV sier til leder av foreningen for overvektige, at hans fedme er kun hans egen skyld ?

Jeg kan være enig med hun i at ingen er født med et gen som er sykt og heter fedme og at fedme ofte er et speilbilde av livsstil, men der stopper også enigheten. Hun blander sammen begreper, som lidelse, sykdom, forebygging og klinisk arbeid i en suppe, hun henviser til forskning som er direkte misvisende og feil. En viktig leveregel er at man omgås fakta og begreper med viss grad av respekt, både overfor en selv, men også mottakerne av det budskapet man ønsker å fremføre. Blogg-innlegget og kommentarer hun har kommet med i media viser manglende kompetanse til å se menneske som en helhet.

Når hun referer til klinisk tett oppfølging kun har en suksessrate på 1 til 2%, så er hun nok en gang upresis, hvorfor nevner ikke hun at dette kun gjelder tiltak som foreskriver den ”medisinen” hun selv står for?

Det er en vanlig antakelse at så å si ingen lykkes med å opprettholde resultatene i etterkant av en slankekur eller kun fokus på kosthold og trening. Det første kjente studiet som støtter opp under denne antakelsen er Stunkard og McLaren-Humes undersøkelse fra 1959, som fortsatt blir brukt som evidens for at opptil 95 prosent av de som går ned i vekt som følge av en slankekur vil veie like mye eller mer to år etter. En annen kjent undersøkelse og av nyere dato (Kassirer & Angell, 1998) deler den samme nedstemmende konklusjonen. Av dette er det mange som har konkludert med at fedme og overvekt er kroniske tilstander som krever kontinuerlig behandling.

Av enda nyere dato er det en interessant studie (Dansinger m.fl, 2005) hvor fire kjente dietter, Atkins, Ornish, Weight Watchers og Zone blir prøvd ut og sammenlignet for effekt over ett år. Undersøkelsen viser at majoriteten av deltakerne ikke klarte å holde seg til dietten over dette tidsrommet, men at hver av diettene førte til moderat vektreduksjon og redusert risiko for hjerte- og karsykdommer. Det ble ikke undersøkt om deltakerne klarte å holde vektreduksjonen over tid.

Mer lovende er studiet til Wing og Phelan (2005) som viser at opptil 20 prosent av de som går ned i vekt klarer å opprettholde en langtidseffekt, her definert som en vektreduksjon på minimum 10 prosent av opprinnelig kroppsvekt opprettholdt over minst ett år. De hevder også at vektreduksjonen er lettere å opprettholde over tid, når man først kommer seg forbi de første to årene. Det kan derfor se ut til at det tross alt har vært en progresjon i langtidseffekt fra 1959 og frem til i dag, men vi står likevel igjen med tall som viser at ca 80 prosent av de som slanker seg faller tilbake i løpet av kort tid.


En konsekvens av den kunnskapen som er tilgjengelig i dag taler med andre ord for at det som tilbys av løsninger ikke virker på lang sikt.

I lys av dette er funnene gjort i forbindelse med bruk av kognitiv terapi for å gå ned i vekt svært interessante. To studier er gjort som viser at kognitiv terapi ikke bare er effektivt for å hjelpe til med å gå ned i vekt, men også for å opprettholde effekten over tid (Fossati m.fl, 2004; Stahre & Hällström, 2005). Særlig Stahre & Hällströms undersøkelse er lovende. Av de 92 prosentene som fullførte programmet (30 timer kognitiv terapi) fortsatte majoriteten (67 prosent) å gå ned i vekt 18 måneder etter avsluttet kurs. Kun 6 prosent av de som fikk behandling veide mer etter 18 måneder enn ved oppstart sammenlignet med 71 prosent i kontrollgruppen.

Dette får støtte i et Cochrane-studie fra 2005 (Shaw m.fl) som viser at de som lider av fedme og overvekt har nytte av psykologiske intervensjoner for å oppnå vektreduksjon. Det er spesielt atferdsmessig intervensjon og kognitiv atferdsterapi som peker seg ut som virkningsfulle, og særlig i forbindelse med kostholds- og treningsplan.

Hvis vi skal klare å snu den overveldende trenden i forhold til fedme og overvekt, ser det ut til at en psykologisk intervensjon er like viktig som å intervenere i forhold til kosthold og trening. Vi må begynne å se mennesket som en helhet. For både hjelpe og forebygge må vi lære opp mennesker til bedre forståelse for, og mestring av, de faktorene som påvirker atferd. Slik sett kan kognitiv terapi sees på som en form for ”empowerment” der individet i større grad blir i stand til å ivareta egen helse og ansvar for eget liv.

Det er ikke nok å forelese om kostholds- og treningsplaner hvis man ikke er i stand til å bruke det. De som sliter med vekten trenger i tillegg til informasjon om kosthold og trening, kunnskap om å endre vaner, og for å få til det trenger de hjelp til å forstå sine tanker og følelser og kroppslige fornemmelser på en ny måte, slik at de selv kan ta positiv kontroll over eget liv.

Rune Andreassen

Livsstil Norge as.

VG




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

By | 2010-10-13T09:05:54+00:00 13. oktober, 2010|Categories: MIN BLOGG, YTRINGER|Tags: , , , |25 Comments

25 Kommentarer

  1. Lothiane 13. oktober 2010 at 09:34 - Reply

    Svært godt og interessant innlegg av Rune Andreassen!

    Savner nyansering når folk uttaler seg. Det virker som fedme irriterer enkelte veldig og får dem til å komme med stygge og ufølsomme kommentarer.

    Selv sliter jeg veldig med å gå ned i vekt, til tross for at jeg lever lavkarbo og har kuttet ut alt av brød, poteter, pasta osv. Jeg har M.E. og kan ikke trene, men er så aktiv som jeg orker (det varierer jo en del). Har insulinresistens, slik at det sikkert er en del hormonkrøll i kroppen min. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Leger virker generelt lite interessert i å ta tak i dette. Jeg har forsøkt slankepiller uten virkning, lavkarbo-omleggingen er det som har gjort mest (har klart å gå ned 8-10 kg i løpet av nå snart 2 år… men lenger ned kommer jeg visst ikke). Trenger å gå ned 10 kg til, men får vel være glad jeg klarer å unngå å legge på meg mer kanskje…

    Skulle ønske det gikk an å få hjelp et sted, men jeg er ikke så overvektig at det finnes noe tilbud.

  2. Kristen Skogrand 13. oktober 2010 at 09:35 - Reply

    Hei Trine!

    Tusen takk for at du tok inn Rune Andreassens særdeles viktige innspill! Uten de psykodynamiske aspektene han inkluderer – med støtte i robust og evidensbasert forskning – blir (nesten) enhver slankekur, diett eller «Fix-it-All» pille kun kortsiktige jo-jo triggere! (Jeg ønsker ikke å ‘overforenkle’ problematikken her, ei heller trekke mot et enten-eller regime, men et balansert ‘både-og’!)

    Jeg tillater meg å understreke at psykolog Sigurd Stubsjøen og jeg har lagt ned årevis med studier, forskning og testing blant et mangfold av hverdagsmennesker med varierende grad av behov for slanking og/eller vektkontroll. Vi kjenner oss derfor særdeles godt igjen i balansen Andreassen bringer inn i dagens diskusjon. Våre testgrupper er omfattende nok til å ha statistisk betydning!

    I Sigurds norske bok, «Tenk Deg Slank» (Aschehoug, 2006) ligger det innledende grunnlaget for varige livsstilsendringer forklart i enkle og praktiske vendinger, dog med solid forskningsbasert støtte. Ett av flere hovedfokus er forståelsen av forholdet mellom tanker og følelser; og hvordan disse innvirker på mat, spising, målsettingsarbeid, og måloppnåelse basert på emosjonell/kognitiv støtte – og en underliggende motivasjon som varer.

    I boken vi gir ut i USA om få uker («Perfect Weight With Right Thinking!») har vi tatt programmet flere steg videre. I forkant av dette tilbyr vi dere to gratis e-bøker. De understøtter prinsippene og balansegangen innlegget du postet her også forfekter, Trine!

    Stigmatisering, overgeneraliseringer og/eller overforenklinger (til tider også gr. ‘sekundærhensyn’ av kommersiell karakter!) gjør sjelden ‘jobben’ når vi skal trå til som omsorgsdrevne Profesjonelle Hjelpere i favør av mennesker som sliter. Det samme gjelder vis a vis enhver mann eller kvinne med enten ønske om eller (klart) behov for radikale, varige og sunne livsstilsendringer 🙂

    Alt godt til dere fra,

    Kristen L. Skogrand
    Forfatter, Trener & Kognitiv-Emosjonell Terapeut
    http://www.SlimFlow.com
    http://www.twitter.com/SlimFlowTV

  3. Linda 13. oktober 2010 at 09:38 - Reply

    Det finnes faktisk de som er fete fordi de er syke. Enten fordi de ikke kan bevege seg tilstrekkelig, eller fordi de har f.eks. et hormonproblem. Skjønner ikke hvordan de kan trekke alle over en kam slik. Selv er jeg feit pga tidligere fattigdom. Det er dyrt å spise allsidig og sundt, eller det var i hvert fall det på begynnelsen av 90-tallet. Nå går jeg ned i vekt, men ikke pga noen kjendisdiett. Jeg har kuttet ut en av brødskivene om morgenen og trener to ganger i uken hos fysioterapeut.

  4. Heidi Sperre Flesland 13. oktober 2010 at 10:38 - Reply

    Veldig bra innspill til debatten! Jeg er helt enig og synes Jaquesson sitt syn på overvekt er veldig uheldig og lite hensiktsmessig. Et ytterligere stigma av overvektige fører bare til en lite konstruktiv skamfølelse. Synes det er fortvilende at lekfolk (selv om hun er ‘treningguru’) som Jaquesson sprer bombastiske ‘sannheter’ som ødelegger mer enn det gagner. Overvekt er et problem i samfunnet, og ja – vi må gjøre noe. Men da med kunnskap, motivering og forståelse.:)

  5. carin 13. oktober 2010 at 10:43 - Reply

    Ikke for og virke overkritisk,men si meg Trina «heier» du ikke lengre på Kari nå?
    Eller endret du menig etter denne mailen?

  6. trinegrung 13. oktober 2010 at 11:57 - Reply

    Carin- vet du hva, jeg endret helt syn etter jeg leste innlegget fra LivsstilNorge. Jeg ble, som mange andre, preget av nyhetsbilde og det som de tabloide valgte å skrive. Etter jeg gikk dette litt nøyere etter i sømmene, pluss overvarte en del debatter, så skiftet jeg HELT syn!

  7. Kjell Arntsen 13. oktober 2010 at 12:07 - Reply

    Hadde man fått mat i skolen, kunne barn lært mye mer om sunn mat fra bunnen av. Politikere har også et ansvar, der næringsmiddel industrien har alt for mye makt. Vi er så redde for overmynderi, men hvor går egentlig grensen mellom det, og begrensning? Tilgjengeligheten for usunn mat er stor, og gjør det ikke noe lettere. Mye av fedmeproblematikken ligger i følelsene våre !

  8. Akat 13. oktober 2010 at 12:51 - Reply

    Uenig i at fedme ikke kan skyldes genetikk… Hva med Prader-Willi syndrom? http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/sykdommer/prader-willi-syndrom-15611.html

  9. Mona 13. oktober 2010 at 13:39 - Reply

    Takk Trine! har de siste dagene sneket meg rundt og håpet at ingen skulle få øye på meg. Har ikke klart å spise og føler at fettet legger seg overallt bare jeg ser på en bolle. Og alle rundt meg ser at jeg ser på den bollen, fy! det har hun jammen spist for mye av. Hvorfor trente jeg sammen med mannen min og han gikk ned 11 kg og jeg to?? hvorfor trener min datter på 9 både håndball og fotball, og har et strengt kosthold, ikke noe ekstra karbohydrater her, og hun er overvektig , mens brødrene er mer stillesittende og er tynne som skinn og bein?? De har samme kosthold!
    Kognitiv tanketerapi er neste skritt på min veg!

  10. Evelyn 13. oktober 2010 at 15:25 - Reply

    Hei 🙂 ville bare innom deg for å si at du har en fin blogg…mye innteresant som står inne hos deg å lese.

    Ser ut som du lykkes bra:)

    Hilsen en annen blogger som er på vei ned

  11. Pernille 13. oktober 2010 at 15:38 - Reply

    Hei Trine, gøy å lese bloggen din; du skriver om mange interessante temaer! Jeg synes det virker som om mange ikke har lest selve blogg-innlegget til Kari Jaquesson, som startet denne debatten. Poenget hennes er ikke at overvektige er late eller at hvis man spiser for mange burgere blir man feit -poenget hennes er at samfunnet har endret seg såpass at flere og flere blir overvektige pga det -hun skriver jo selv at det blir for vanskelig for mange å administrere ‘vektkontrollen’ sin i dagens samfunn; og kanskje noe må gjøres fra politisk hold for å endre dette/hjelpe til. Jeg er enig med henne i at fedme er ikke noe man har, feit er noe man er! Og jeg er helt enig i, som hun skriver, at det er komplekse årsaker til fedme; det er der vi må prøve å finne løsninger og tenke utover ‘spis færre kalorier enn du forbrenner’..

  12. Susanne 13. oktober 2010 at 17:13 - Reply

    Meget bra innlegg i debatten! Jeg kastet meg litt for raskt på etter å ha lest omtrent bare overskriften relatert til Kari J’s synspunkter.

    Etter å ha lest Runes innlegg forstår jeg jo at jeg burde lest hele «historien». Fikk heller ikke hørt debattene utover dagen.

    Kan fortsatt stå for det jeg sa da om at å plassere fedmeproblematikken UTENFOR seg selv («har» fedme) istedet for å ta eierskap til den («er» feit (grusomt ord)), gjør det en anelse «vanskeligere» å ta tak i.

    Men det er jo bare en bitteliten del av det hele……

  13. carin 13. oktober 2010 at 18:19 - Reply

    Supert Trine.
    Men mailen du har lagt ut er bra:). og bra med debatt. Men ikke når man føler seg mobbet. Var mange som gjorde det i går,. Det er ikke enkelt bestandig. Har en datter på 10 år, som ønsker seg inn i str 10, men uanset hvor mye ho trener vil ikke vekta ned. Det er nok litt mere nyansert ja.
    Tusen takk for at du la ut mailen,

  14. Bente 13. oktober 2010 at 18:32 - Reply

    ER ikke helt enig at fedme ikke er en sykdom.- Famer som får PCOS sliter veldig med ekstra kilo pga hormonene. Tenk på det også

  15. Synnøve 13. oktober 2010 at 18:41 - Reply

    Kari er faktisk bare en skarve aerobicinstruktør, og hennes uttalelser er så idiotiske at jeg ikke har ord for det. Ikke har hun belegg for det hun sier, og ikke har hun kompetanse til å si noe om gener, sykdommer osv.

    Jeg har alltid vært feit, helt fra jeg var baby. Jeg har vokst opp sammen med 4 søsken (jeg er mellomste barn), der ene broren min også har vært litt kraftig (men ikke feit som meg), og de 3 andre har vært veldig tynne. Vi har hatt det samme kostholdet i hele oppveksten, og urettferdig nok så er det jeg som er insulinresistent. Det er jeg som legger på meg av å spise brød og poteter. Som tåler svært lite sukker enda jeg aldri har spist så fryktelig mye av det. Det som er utrolig irriterende er at jeg ikke fant ut før jeg var 25 år at jeg var insulinresistent og overhodet ikke tåler raske karber og legger på meg av det andre kan spise helt fint. Jeg har aldri spist særlig med burgere, chips og annen junkfood (kanskje 5 ganger i året), og heller aldri drukket særlig med brus, og blir irritert når Kari sier at vi kan bare sitte der og trykke inn på med burgere eller en diger potetgullpose, men da får vi ikke synes synd på oss selv. Jeg har da for f*aen ALDRI hatt dette problemet, jeg sitter ikke å gafler i meg mat og synes synd på meg selv. Og det gjelder faktisk ganske mange andre også, jeg er ikke feit fordi jeg trykker i meg uhorvelige mengder med mat og er inaktiv.

    Jeg har brukt vannvittig med tid på å sette meg inn i kosthold og ernæring, og har spist svært sunt og trent flere ganger i uka, likevel så har ikke vekten endret seg noe særlig. Nå har jeg gjort et drastisk tiltak for å få ned vekten min, nemlig tatt en vektoperasjon. Av egen lomme har jeg bladd opp 140.000 kr og kjøper meg en slankere kropp og en bedre fremtid. Fokuset mitt er fortsatt det samme, både på trening og kosthold, men endelig går vekten nedover. Jeg hadde egentlig ingen problemer hverken med sykdommer, selvtilliten eller meg selv før operasjonen, men ønsker ikke å være i faresonen for de typiske livsstilssykdommene man vet kommer for overvektige.

  16. Hilli 13. oktober 2010 at 19:44 - Reply

    Jeg synes Kari har et viktig poeng, og at det hun nå går ut med er med på skape en debatt som er vond å kjenne på. Vond fordi mange lider under vektensin, men viktig fordi dette er et sort helseproblem.
    Hun kan godt si at man er skyld i vekten selv, for det er man da, selv om den ikke kommer av at man trykker inn skoleboller. Jeg mener vi må ta ansvaret for hele oss selv, uansett hva det gjelder. Om det ligger en psykisk blokkering bak, som det nok gjør hos de fleste overvektige, så må man ta tak i det også helt selv.
    Insulin resistens er også en livsstils ubalanse som vil regulere seg om man går over på naturlig healing av kropp og sjel.
    ME er det samme, en ubalanse fra et virus eller en mikrobe som man må få renset ut av kroppen og som fores og trives av sukker. Alle mikrober elsker sukker, og det er vanef´dannende, dette inkluderer fruktose.

    Så ja, brutalt, men bare en liten oppkvikker i forhold til å se oss selv litt bedre i speilet tror jeg. Kari er bare en budbringer, selv om hun høres litt vel kvass ut da M-)))

    Klem Hilde

  17. Hilli 13. oktober 2010 at 19:46 - Reply

    PS:
    Dette er sikkert provoserende, men i områder med lite mat, hvor de sikkert må slite med mange kroppslige ubalanser er fedme noe man ikke vet hva er, hvorfor?

  18. Rune Andreassen 13. oktober 2010 at 20:19 - Reply

    Hei Trine og alle dere som har kommentert mitt innlegg i «fedmedebatten».
    Takk for hyggelige tilbakemeldinger og kommentarer, det inspirerer oss i det videre arbeidet. Det debatten har vært preget av de siste dagene, er et inntrykk av at de som er overvektige er svake elle mangler viljestyrke. Slik moralisering og fordømmelse av andre mennesker kommer ikke ut i fra ondskap, men ut ifra uvitenhet og manglende kompetanse ift hva som påvirker atferd. For de fleste jo – jo slankere så står ikke på verken manglende vilje eller svakhet at de ikke lykkes over tid, men man har ikke lært seg hvordan de skal motivere seg selv kontinuerlig, spesielt gjelder dette når man møter motgang i livet. Noe vi alle gjør og da er det viktig å vite hvordan vi motiverer oss selv. Det første man må starte med er å vite hvorfor man ønsker en vekt eller livvstilsendring, skriv ned alle gleder og fordeler det vil gi deg. Lag ditt eget glede og fordelskort. Dette vil styrke deg på de tunge dagene som alltid kommer, når man stagnerer eller synes verden er urettferdig, siden andre kan spise hva og når de vil, mens du må være bevisst og disiplinert. Forøvrig gjelder dette alle på visse områder, vi har jo alle vårt. De færreste klarer å oppnå sin idealvekt, det viktigste er å nå den laveste vekten man kan holde over tid. Lykke til…..

  19. iZadig 13. oktober 2010 at 20:28 - Reply

    Jeg har i flere år hjulpet bekjente med vektnedgang. Jeg hjalp blant annet min mor å gå ned 18 kg etter å ha vært overvektig i mesteparten av sitt voksne liv. Hun, som veldig mange andre, var i begynnelsen av prossessen veldig opptatt av sitt lave stoffskifte, sin revmatisme, sine søvnproblem, at hun ikke spiste mer enn andre osv. Det jeg kaller ansvarsfraskrivelse. Hun hadde tilsynelatende gitt opp håpet om å noensinne bli normalvektig. Problemet er mentaliteten. De gjør seg til offer for sin egen sykdom. Og aksepterer offerrollen.

    Jeg har da jobbet beinhardt for å få dem til å akseptere at deres kamp om vekten vil være tøffere enn for folk flest, og at selv om de har vært uheldige og fått en sykdom som bidrar til overvekt, kan og bør de fortsatt ta konsekvensene av dette og justere sin livsstil. Bevisstgjøring.

    De kan ikke sammenligne seg med mannen/datteren/venninnen som spiser like mye uten vektøkning, de må ta utgangspunkt i sin EGEN kropp.

    Har du diabetes må du passe kostholdet, har du matallergi må du passe kostholdet, legger du _av en eller annen grunn_ lett på deg må du OGSÅ passe kostholdet. Det er ikke din SKYLD at du er diabetiker, allergiker, revmatiker etc, men det er ditt ANSVAR å tilpasse din livsstil etter kroppens forutsetninger/begrensninger.

    Overvekt KAN overvinnes med den riktige teknikken/innstillingen/hjelpen. Og hva som må til er en individuell sak. Og dette snakkes for lite om spør du meg. Fordi folk som sier det høyt blir svarteper.. Vi skal bare synes synd i dem, og ellers holde kjeft, kan det virke som.

    Jeg aksepterer ikke nedlatende holdning overfor noen som helst grupper, og jeg håper og tror ikke at Kari har det. Jeg mener at hun har blitt misforstått fordi folk fyrer på alle plugger når de leser ordet «feit», og derfor ikke tar seg tilstrekkelig tid til å sette seg inn i budskapet.

  20. Hanne 13. oktober 2010 at 23:29 - Reply

    Takk – det var bra nyanse i det som blir sagt nå – både på bloggen til Kari Jaquesson og i kommentarene på bloggen hennes.

  21. Christine 15. oktober 2010 at 23:59 - Reply

    Slanking er vanskelig ass… MEN !!! Nå tror jeg at jeg endelig at jeg har funnet DET slanke-programmet som virker, også for håpløse slanker som meg 🙂

    Hva tror du om denne?!? Her er det slankeprogrammet jeg snakker om:

    http://tinyurl.com/35sksba

    Jeg er alltid litt skeptisk til sånnt,, men nå har jeg en magefølelse for at det er akkurat dette programmet som vil hjelpe meg til å gå ned i vekt..

  22. Marianne 16. oktober 2010 at 17:26 - Reply

    Jeg har igrunnen kun ett spørsmål til dere som IKKE synes at enhver i all hovedsak er ansvarlig for sin egen helse og livsstil og dertil hørende vekt:

    Hvorfor er det så utrolig mange flere tjukke mennesker nå enn for 30 år siden da jeg var ungdom?

    Mine foreldre hadde ikke råd til: masse «digg», god og mye mat, vin til annen-hvert-måltid (for de voksne) og brus til oss ungene på jevn basis. Ei heller ble vi kjørt hit og dit. Vi hadde faktisk ikke bil før jeg var 15! Så vi syklet og gikk uansett. Og ja – jeg kommer fra et helt normalt møblert hjem ikke langt fra Trine Grung. Og nei, det var ikke stor forskjell på mitt hjem og hjemmet til mine venner og venninner, som også var slanke.

    Vi hadde en helt annen livsstil. Og vi var slanke! Idag er jeg litt overvektig (ca 10 kg) og på vei ned. Jeg har lagt om livsstilen min. TILBAKE til slik den var da jeg var ung. Og resultatet? Trenger dere spør?

  23. Chris 17. oktober 2010 at 21:42 - Reply

    Tusen takk, Trine og Rune! Skulle ønske dere kunne nå ut til alle de som ikke forstår hvordan det er å være overvektig. Dette innlegget burde være førstesidestoff i VG! Hadde vært fantastisk om du kunne debattert med Kari på TV, Trine.

  24. slankesmurf 18. oktober 2010 at 07:53 - Reply

    Jeg har 20 år bak meg som jo-jo slanker, men først i år, etter jeg tok tak i «hele meg», har jeg lykkes med å endre livsstil, og har stor tro på at dette er for resten av livet.
    Jeg er en av de som har høy insulinresistens, og som ved et lavkarbo kosthold endelig er kvitt ulvehunger og søtsug. Det er som om brikkene endelig faller på plass.
    Men det som er det aller viktigste er den personlige erkjennelsen av hvordan alt henger sammen.
    Jeg har benyttet meg av psykolog og kognitiv terapi, og det er her hele cluet ligger. Man må inn og endre tankemønster – og man må EIE det selv.
    Jeg føler meg nesten ny-religiøs etter at jeg endelig fikk dette til. Jeg har enda en lang vei å gå før alle kiloene er vekke, men jeg er trygg på at dette er for livet, og da har jeg ikke dårlig tid :).

  25. heavyberta 27. oktober 2010 at 16:21 - Reply

    Vil bare skrive noen hovedpunkter,er så sliten av å bli sett ned på og stigmatisert..av mange grunner..
    -Er alvorlig syk,en av få sykdommer-vil ikke skrive navn da den er så sjelden-som jeg nesten ikke får lov til å trene. Jeg ligger 20 timer i døgnet,1/2time på tredemølle,grusomme smerter river i meg 24/7.
    -Hjerteinfarkt for 5,5år siden-36år gml.IKKE FETE ÅRER,men stress etter stigma p.g.a at jeg så ganske normal ut,satt ikke i rullestol enda osv,byråkrati,en kamp for alle rettigheter-altså STRESS sa kardiologene.
    _Vanlig vekt,til tider undervektig frem til for 3 år siden-la på meg ekstremt mye på ekstremt kort tid p.g.a et legemiddel. Dessverre forsvant ikke kiloene da jeg etter vel to mnd.skjønte/ble helt sikker på sammenhengen..
    -Gikk altså opp til nesten 150 kg-har gått ned 10,12 ved å sulte meg i sommer-jeg som ikke har gått på en eneste diett i mitt liv..
    -Sjekket forresten årene inn til hjertet grundig i juni;like åpne og fine,ikke noe belegg etter fet mat o.l..
    SÅ;WHAT TO DO??? :'(

Legg igjen en kommentar

Mine nettkurs

BLOGGKURSET: Lær alt om blogging
bloggkurset
mockupss-facebook

FACEBOOKKURSET: Lær å bruke Facebook

Kategorier

hits