Dette er min blogg, men noen ganger er det viktig å slippe folk til som har et budskap. Et budskap som gir meg noe, og som jeg tror leserne mine vil bli inspirert av. Jeg leser for tiden boken til Beckprogrammet som fikk litt mediaomtale en tid tilbake, og vips så er lederen i LivsstilNorge en som mailer meg. Han har så mange bra synspunkt at jeg har valgt å publisere (men hans godkjennelse) hans syn på den vektdebatten som har rast den siste uken. Noen mennesker har gått over streken UTEN kompetanse. Les hele innlegget:

Etter å ha lest Kari Jaquesson;s blogg og hørt henne i diverse radiodebatter i går, ble jeg mer og mer målløs. Det var mange tanker som ”gikk” gjennom hodet mitt etter dette: Hvordan er det mulig å være så upresis om et så viktig tema som berører så mange mennesker? Hva ønsker hun å oppnå? Hvilket behov har hun for å være moraliserende og fordømmende? Hva er det hun frykter?

Hun sier at hun er imot mobbing, men hva gjør hun selv når hun på direktesendt TV sier til leder av foreningen for overvektige, at hans fedme er kun hans egen skyld ?

Jeg kan være enig med hun i at ingen er født med et gen som er sykt og heter fedme og at fedme ofte er et speilbilde av livsstil, men der stopper også enigheten. Hun blander sammen begreper, som lidelse, sykdom, forebygging og klinisk arbeid i en suppe, hun henviser til forskning som er direkte misvisende og feil. En viktig leveregel er at man omgås fakta og begreper med viss grad av respekt, både overfor en selv, men også mottakerne av det budskapet man ønsker å fremføre. Blogg-innlegget og kommentarer hun har kommet med i media viser manglende kompetanse til å se menneske som en helhet.

Når hun referer til klinisk tett oppfølging kun har en suksessrate på 1 til 2%, så er hun nok en gang upresis, hvorfor nevner ikke hun at dette kun gjelder tiltak som foreskriver den ”medisinen” hun selv står for?

Det er en vanlig antakelse at så å si ingen lykkes med å opprettholde resultatene i etterkant av en slankekur eller kun fokus på kosthold og trening. Det første kjente studiet som støtter opp under denne antakelsen er Stunkard og McLaren-Humes undersøkelse fra 1959, som fortsatt blir brukt som evidens for at opptil 95 prosent av de som går ned i vekt som følge av en slankekur vil veie like mye eller mer to år etter. En annen kjent undersøkelse og av nyere dato (Kassirer & Angell, 1998) deler den samme nedstemmende konklusjonen. Av dette er det mange som har konkludert med at fedme og overvekt er kroniske tilstander som krever kontinuerlig behandling.

Av enda nyere dato er det en interessant studie (Dansinger m.fl, 2005) hvor fire kjente dietter, Atkins, Ornish, Weight Watchers og Zone blir prøvd ut og sammenlignet for effekt over ett år. Undersøkelsen viser at majoriteten av deltakerne ikke klarte å holde seg til dietten over dette tidsrommet, men at hver av diettene førte til moderat vektreduksjon og redusert risiko for hjerte- og karsykdommer. Det ble ikke undersøkt om deltakerne klarte å holde vektreduksjonen over tid.

Mer lovende er studiet til Wing og Phelan (2005) som viser at opptil 20 prosent av de som går ned i vekt klarer å opprettholde en langtidseffekt, her definert som en vektreduksjon på minimum 10 prosent av opprinnelig kroppsvekt opprettholdt over minst ett år. De hevder også at vektreduksjonen er lettere å opprettholde over tid, når man først kommer seg forbi de første to årene. Det kan derfor se ut til at det tross alt har vært en progresjon i langtidseffekt fra 1959 og frem til i dag, men vi står likevel igjen med tall som viser at ca 80 prosent av de som slanker seg faller tilbake i løpet av kort tid.


En konsekvens av den kunnskapen som er tilgjengelig i dag taler med andre ord for at det som tilbys av løsninger ikke virker på lang sikt.

I lys av dette er funnene gjort i forbindelse med bruk av kognitiv terapi for å gå ned i vekt svært interessante. To studier er gjort som viser at kognitiv terapi ikke bare er effektivt for å hjelpe til med å gå ned i vekt, men også for å opprettholde effekten over tid (Fossati m.fl, 2004; Stahre & Hällström, 2005). Særlig Stahre & Hällströms undersøkelse er lovende. Av de 92 prosentene som fullførte programmet (30 timer kognitiv terapi) fortsatte majoriteten (67 prosent) å gå ned i vekt 18 måneder etter avsluttet kurs. Kun 6 prosent av de som fikk behandling veide mer etter 18 måneder enn ved oppstart sammenlignet med 71 prosent i kontrollgruppen.

Dette får støtte i et Cochrane-studie fra 2005 (Shaw m.fl) som viser at de som lider av fedme og overvekt har nytte av psykologiske intervensjoner for å oppnå vektreduksjon. Det er spesielt atferdsmessig intervensjon og kognitiv atferdsterapi som peker seg ut som virkningsfulle, og særlig i forbindelse med kostholds- og treningsplan.

Hvis vi skal klare å snu den overveldende trenden i forhold til fedme og overvekt, ser det ut til at en psykologisk intervensjon er like viktig som å intervenere i forhold til kosthold og trening. Vi må begynne å se mennesket som en helhet. For både hjelpe og forebygge må vi lære opp mennesker til bedre forståelse for, og mestring av, de faktorene som påvirker atferd. Slik sett kan kognitiv terapi sees på som en form for ”empowerment” der individet i større grad blir i stand til å ivareta egen helse og ansvar for eget liv.

Det er ikke nok å forelese om kostholds- og treningsplaner hvis man ikke er i stand til å bruke det. De som sliter med vekten trenger i tillegg til informasjon om kosthold og trening, kunnskap om å endre vaner, og for å få til det trenger de hjelp til å forstå sine tanker og følelser og kroppslige fornemmelser på en ny måte, slik at de selv kan ta positiv kontroll over eget liv.

Rune Andreassen

Livsstil Norge as.

VG




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

Kvinne som våger?

Vi har alle livserfaringer, kan mine hjelpe deg å våge mer? Jeg deler på mail

I will never give away, trade or sell your email address. You can unsubscribe at any time.