Likestilling – en ny «krig»?

Jeg skal delta i en debatt denne uken som handler om LIKESTILLING. Du vet, dette at vi kvinner vil bli likestillt med mannen. Få samme lønnen, jage etter den viktige karrieren, begge skal skifte like mye bleier, begge skal bidra like mye i hjemmet etc etc. Dette avsnittet under er hentet fra Wikipedia.

I de fleste kulturer til de fleste tider, med noen få unntak, har mannen historisk sett fungert som familiens overhode. Likestilling mellom kjønnene ble aktualisert av feministbevegelsen i de vestlige land på 1970-tallet, etter at kvinner i tiden etter andre verdenskrig hadde kommet ut i arbeidslivet. Dette som en følge av at de fleste arbeidsgivere betalte dem lavere lønn med den begrunnelse at mannen i familien hadde større utgifter enn kvinnen[trenger referanse]. Dette gikk særlig ut over kvinnelige hovedforsørgere.

Jeg skal snakke utifra mitt ståsted i denne debatten, men trenger litt inspirasjon. Derfor vil jeg høre med mine blogglesere hva de syntes er viktig. Vil vi kvinner egentlig vinne denne «krigen»? En undersøkelse viser nemlig at de fleste kvinner ikke har noe imot å være hjemme med våre små, kanskje jobbe deltid noen år, for så å komme tilbake for fullt i arbeidslivet når kidsa vokser til. DET kjenner jeg meg igjen i!

Jeg jobbet som programleder i NRK Petre når jeg ble gravid med førstemann. Jeg var en suksess og hadde en karriere på gang. Men jeg er laget sånn at jeg ofret ikke det en tanke med en gang frøet i magen var sådd. Jeg skulle bli mor, alt annet ble sekundært for meg. Jeg ventet barn og startet umiddelbart å «bygge rede». Jeg har ikke angret på det en eneste gang, det faktum at jeg valgte tid hjemme med mine små fremfor en karriere.

Jeg har hele tiden tenkt at «min» tid kommer, den dagen når jeg skal «opp og frem» igjen. Mange vil nok si at mannen min kunne vært hjemme, og tildels kan jeg jo være enig i det. Men vi valgte anderledes, eller JEG valgte anderledes. Mine to «små» har alltid vært det aller viktigste for meg, karriere er ikke det. Jeg føler meg ikke mer vellykket hvis jeg har en fet bank-konto eller en lederstilling. Her er vi kvinner veldig forskjellige tror jeg. Noen MÅ være en del av det karrierejaget for å føle at de oppnår noe. Men da mener jeg at noen taper…..og det blir barna.

Jeg tror at for en familie skal lykkes, og for at de små som vi fostrer skal få et liv der de føler seg sett og hørt, da må en av partene velge anderledes. Mindre jobb, mer familie. Jeg sier ikke at det MÅ være kvinnen, men for meg var det et viktig og riktig valg. Jeg ville fostre disse små, bli kjent med disse individene jeg valgte å fø frem. Det er fullt mulig å hoppe av det materialistiske jaget, tjene mindre og være mer hjemme. Vi MÅ ikke reise til syden flere ganger i året, ha den flotteste hytten på fjellet, den dyreste sofaen på markedet….- for at livet skal defineres som en suksess.

Hvis begge foreldre jobber 120% (det gjør veldig mange), har to små som skal på X antall aktiviteter i uken, lekser som leses, hus skal ryddes, hager skal stelles, barn skal prates med og følges opp……hvem er tjent med det hektiske livet? Ihvertfall ikke barna!

Legg igjen kommentar da....gleder meg til å høre fra deg!

Jeg er enig i at kvinner IKKE skal tape kampen om lederstillingene på grunnlag av eventuelle valg de tar for familien, men hvem skal ta ansvar på det området? Arbeidsgivere?

Hvordan valgte du når dine barn var små? Og hvorfor? Er du ungdom som leser dette, hvordan delte dine foreldre på dette ansvarsområdeområdet?





Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

By | 2010-10-25T13:26:49+00:00 25. oktober, 2010|Categories: MIN BLOGG|Tags: , |53 Comments

53 Kommentarer

  1. trinegrung 25. oktober 2010 at 13:41 - Reply

    mange kommenterer på Twitter og Facebook….vær så snill å gjøre det her…blir så vanskelig å samle info for å ta med hvis ikke! Please

  2. trinegrung 25. oktober 2010 at 13:54 - Reply

    FraTwitter:

    – Kvinner er ofte bedre egnede ledere pr. teori, men forventes ikke å være d. Er du kvinne blir du aut. tenkt på som en ikkeleder

    -jeg «tagg» om å begynne å jobbe igjen 2 mnd før permisjonen gikk ut (da var twinsa 9 mnd). Kan ikke fordra å gå hjemme.

    -De fleste av oss velger ikke akkurat mellom å være hjemme eller fet bankkonto og lederstilling som du skriver.

    -handler ikke bare om hvem som velger hva, men hvorfor kvinner oftest MÅ velge det ene alternativet (bli hjemme). Strukturelt prb

  3. trinegrung 25. oktober 2010 at 13:55 - Reply

    -velger ikke akkurat mellom å være hjemme eller fet bankkonto og lederstilling som du skriver skriver en på twitter….hva er valgene da?

  4. Mette 25. oktober 2010 at 13:57 - Reply

    Mine foreldre valge veldig tradisjonelt. Min far tok karrierevalget og min mor ble hjemme med barna. Hun har vært i arbeid i perioder men har for det meste vært hjemme. De følte det var det riktige valget, til tross for at hun var godt i gang med karriere og eget firma da jeg var liten (jeg er eldst i søskenflokken). Jeg hadde en trygg og god oppvekst med mamsen hjemme!

    Ville jeg tatt det samme valget selv? Det tror jeg ikke, for nå når jeg selv er nyetablert så ser at jeg ikke ønsker å gå glipp av en karriere men jeg tror det er muligheter for å kombinere begge deler.

  5. Frøken Milla 25. oktober 2010 at 13:57 - Reply

    Jeg kjenner at jeg er veldig på linje med deg i dette her, og tenker at det er barna som taper hvis begge foreldre insisterer på full jobb og karriere.
    Jeg sier ikke at det nødvendigvis må være mor som trapper ned eller er hjemme, men jeg må bare innrømme at jeg hadde gått i strupen på min mann, dersom han hadde foreslått at jeg skulle jobbe mens han var hjemmeværende husfar. Sorry, men sånn er det bare.

    Man kan ikke få alt, og jeg hadde gladelig lagt alt av karriere på hyllen hvis jeg kunne være hjemme med MiniMe. Dessverre har jeg ikke mulighet til det rent økonomisk, og det er vel nettopp det jeg savner litt. Muligheter for oss som ønsker å være hjemme mens barna er små, men som ikke kan. Det er nemlig en del av oss.

  6. Silje 25. oktober 2010 at 13:58 - Reply

    Er kvinner dårligere ledere enn menn, er kvinner mer uegnet som ledere enn menn? Gjør det ingenting at man har færre kvinnelige ledere enn menn?

    Det er kun 5 prosent kvinner blant norske toppledere. Man kan godt si at dette ikke er et problem fordi de resterende 95 prosent av mennene egentlig tar jobber som kvinner ikke vil ha. Kanskje kvinner er smartere og liker bedre mellomlederjobber hvor de kan kombinere jobb og familie? Kvinner orker ikke å jage og jage etter en karriere som egentlig ikke betyr noe i den store sammenheng. Det virker som om mange er enige i denne beskrivelsen, og dermed godtar at menn tar disse «uriaspostene» (sic!). Da kan likestilling være det samme. «Kvinner vil jo ikke ha disse jobbene».

    Dette er en illusjon. Kvinner vil ha disse jobbene, men gjennom normer og kultur er vi sosialisert til å tro at vi ikke burde ha dem.

    Vi tror ikke vi evner å innfri forventningene til en toppleder.

    Det er et stort problem at bare 5 prosent er kvinner. Med tanke på maktfordeling i samfunnet og med tanke på å være forbilder for den oppvoksende slekt. Forventningene til hva en toppleder skal være er i overveldende grad maskulin. Den er tilpasset en livstil, en væremåte, en lederstil som kan synonymiseres med mann.

    Vi forventer en mann som leder.

    Vi forventer at menn tar støyten, går i front og kjemper vei. Denne kjønnsrollen er like ødeleggende for menn som for kvinner. Vi trenger nye rollemodeller, både for menn og kvinner.

    Kvinner tror man må bli som menn for å være en god leder – ikke rart mange velger å tro at man ikke er egnet. Kvinner lærer at menns egenskaper forherliges foran kvinners egenskaper. Vi blir kalt hysteriske, bitchy, «pusekatt» osv. Det fokuseres på vår kropp, vår skjønnhet, vår moderlighet. Vi forventes å være omsorgsfulle. Vi forventes å være hjemme med våre barn. I Norge forventes det at kvinner SKAL være hjemme minst ett år (minus et par uker til far). I USA forventes det at kvinnen skal på jobb igjen ganske kjapt etter fødselen (jeg sier ikke at dette er noe bedre).

    Kvinner opplever å bli utstøtt av arbeidslivet, forbigått, fordi de får barn. Kvinner opplever seksuell trakassering. Fokus på hennes kropp og væremåte, framfor hennes kompetanse og evner. Når en kvinne hever stemmen, blir hun autoritær og kranglete. En mann er autoritær og prinsippfast.

    Først og fremst savner jeg som ung kvinne flere kvinnelige rollemodeller i sjefsroller som nekter å innfinne seg i kjønnsrollemønsteret, som går nye veier for å vise at man kan være sjef på flere måter. Det er ikke et problem at man velger å være hjemme med barna, at man velger det framfor karriere, problemet er strukturelt så lenge ett kjønn sitter med mest penger og mest makt, mens et annet kjønn er ledet til å tro at det er NATURLIG at det er slik. Dette er sosialt konstruert. Det må sosialt omkonstrueres. Det gjøres bare av kvinner og menn selv. Og din generasjon, Trine, har stor innflytelse på det akkurat nå.

  7. Vibbedille 25. oktober 2010 at 14:02 - Reply

    Eg valgte også å være hjemme da Amira meldte sin ankomst, men Ali deltok like mye han selv om han ikkje var hjemme. Da hun var 2 år valgte eg å gå på skole som deltid for å sakte men sikkert få en god utdannelse, da hun var 3 år hadde me et hektisk år i Oslo med studier, jobb og henne i fulltids barnehage, men DA var me ferdig! Det tok på men, men resultatet ble at eg kunne etablere meg med hjemme kontor og Amira var deltis i barnehage, noe som gjorde at eg fikk i pose og i sekk.

    Er også for likestilling, men det mange ikkje tenker på at da dreier det seg om på ALLE områder, det vil IKKJE eg hehe NOP, for bil og garasje DET bør Ali ta seg av ÆRLIG talt hehe + at eg setter veldig stor pris på at HAN kokkelerer på kjøkkenet.

    Men, LIK lønn for LIKT arbeid DET er et MØST!!

    Vanskelig tema, for tror neppe at noen damer vil egentlig ha 100% likt?
    Eller!?

    Kos deg Trine, lykke til og ha en flott mandag

    Klem ;))

  8. trinegrung 25. oktober 2010 at 14:05 - Reply

    Silje: – «Vi forventes å være hjemme med våre barn.» Er vi ikke skapt for det da siden det er vi som før disse små? Men jeg liker mange av poengene dine Silje, virkelig! Men hvordan i alle dager skal dette gjennomføres? Strukturell endring i hvordan vi tenker? HJELP tenker jeg….blir ikke det naturstridig? Hm…

  9. Rune Andreassen 25. oktober 2010 at 14:08 - Reply

    Hei Trine.
    Et meget godt innlegg du har skrevet og uten at jeg er kvinne selv, så er det fullt mulig for meg som mann å ta kvinners ulike perspektiver, uansett om man velger den ene elle andre løsningen. Det at man som kvinne, for en periode, velger å prioritere familie og barn framfor karrierre, er ikke ENSBETYNDE at man er et «offer». I Norge i dag så har det oppstått et fenomen som man kaller det store likestillingspraradokset, dvs til tross for at man legge til rette for at kvinner skal velge å utdanne seg innen typiske mannsyrker, så velger de fleste kvinner å utdanne seg innen det man kaller typiske kvinneyrker. Hvorfor skjer dette? En forklaring kan være at når man er friere til å velge, så velger man ut i fra hvilke grunnleggende interesser man har. En annen forklaring kan være at man velger ut ifra fastlåste kjønnsmønstere.
    Slik jeg ser det så er likestillingsdebatten i Norge, ideologisk styrt. Bak en hver form for ideologi, så er det primære å legge til rette for at hvert enkelt individ skal unngå smerte/lidelse/undertrykking osv, slik at man kan være et fritt selvstending menneske. Kanskje det er på tide at likestillingsdebatten beveger seg over til et annet nivå, slik at man ikke blir paralysert i sin egen analyse og ikke evner å se at det er opp til hver enkelt person, ift hvilke løsninger man selv velger. Det er jo slik i livet at det eneste man kan bestemme, er hvordan man forholder seg til det man tenker. Så om man velger den ene eller andre løsningen for sitt liv, så er det ikke valget i utgangspunktet som er problemet, men hvordan man velger å forholde seg til det. Det er ut ifra sine egne holdninger, man får den indre styrken man trenger for å leve et godt og harmonisk liv. Om man velger liksetillingsdebatten ut i fra dette perspektivet så tror jeg man vil få en utviklende og konstruktiv debatt.
    Lykke til i morgen.

  10. trinegrung 25. oktober 2010 at 14:10 - Reply

    Bra innspill Rune….takk!!!

  11. ¤Kari¤ 25. oktober 2010 at 14:12 - Reply

    Jeg vil anbefale deg å lese boken «Stell pent med mannen» av Ingeborg Moræus Hanssen. Den høres kanskje ut som noe Anna Anka kunne ha skrevet men den beskriver likestillingstemaet med et ganske interessant perspektiv. Den stiller spørsmålet om vi heller mot et samfunn som er med på å diskriminere mannen. Forfatteren er for en likestilling der menn skal få lov til å vere menn og kvinner skal få være kvinner. Og hun tar for seg spørsmålet hva er en mann og hva er en kvinne, er vi like/ulike? En meget interessant bok. :o)

  12. trinegrung 25. oktober 2010 at 14:15 - Reply

    Takk Kari….bra innspill….den skal bestilles!

  13. torill W 25. oktober 2010 at 14:16 - Reply

    Å Trine, her er jeg så enig med deg!!!!!!!!
    Du setter spikeren på hodet. Jeg også var hjemme med barna da de var små. Og det var en glede og ikke et offer.
    Jeg tror helt ærlig at det hade vert færre oppløste hjem her i landet hvis foreldrene hadde valgt å ta livet litt mer med ro i småbarnsfasen. Det må jo være et evig jag for å få alle ting til å gå ihop. Det er så få år barna er små, og den tiden får man virkelig ikke tilbake. Høres ut som en klisje, men det er sant.
    Nei, jeg vil ikke ha likestilling på alle felt. Jeg vil ha retten til å være hjemme når barna er små, jeg vil gjerne jobbe deltid. Jeg vil at mannen min skal skifte dekk og skifte lyspærer. Nei, jeg er nok litt gammeldags, men vi er fremdeles svært lykkelig i denne familien, etter nitten års ekteskap.

  14. Frøken Milla 25. oktober 2010 at 14:17 - Reply

    Jeg blir litt provosert av dem som skriver at kvinner vil ditt og datt, og at de som velger å være hjemme ikke velger det selv. Det må gå an å få det litt mer nyansert enn det.
    Jeg valgte selv å være hjemme så mye og så lenge jeg kunne, og litt til. Jeg presset det til det ytterste, og ønsket å være hjemme lenger da det ikke lenger var mulig. I denne perioden opplevde jeg å ikke bli respektert fordi jeg ønsket å prioritere barn fremfor karriere. Selv ikke av min egen mor, som mente det var svært viktig å komme ut i jobb igjen.
    Folk er forskjellige, og hva vi føler forventes av oss like så. Enten man velger det ene eller det andre må man ta konsekvensene av det, og legge forholdene til rette så best man kan. Og fordi det er valg man tar selv, må man gjøre dette selv. Mener jeg.. Det er faktisk ingen menneskerett å få barn. Men det skal man vel ikke si det høyt.

  15. Lykke 25. oktober 2010 at 14:18 - Reply

    Flott for mor å kunne være hjemme med barna i noen år og jobbe deltid, mens far gjør karriere, men hva skjer ved skilsmisse? Da står mor på nærmest bar bakke i forhold til inntekt og ikke minst PENSJON. Syns at dette også er et viktig perspektiv i denne debatten.

  16. lene 25. oktober 2010 at 14:20 - Reply

    vi valgte at jeg ble hjemme siden mannen min akkurat var ferdig utdannet og trengte den jobben han hadde fått etter mange år på skolen. jeg følte ALDRI at jeg forsaket noe,kom i jobb igjen når minstejenta var ca 1år. da jobbet jeg ettermiddager og mannen min formiddager,gikk noen år d også. Mener alle må ta d valget som er riktig for deres familie 🙂 dette kan diskuteres til d kjedsommelige så derfor må alle ta sitt eget valg,ikke hva naboen har gjort el svigerforeldrene osv….. lykke til Trine,ett følsomt emne 🙂

  17. Therese 25. oktober 2010 at 14:23 - Reply

    Jeg er helt klar på at barn IKKE skal i barnehage før de er 1år gamle. En barnehage kan ikke erstatte mor eller far på noen andre områder enn de helt basale behovene når barna er så små. Ja det er klart de blir tidlig sosialiserte og vant til å være sammen med andre, selvstendige osv. Men det blir de om de begynner i barnehage senere, eller skole, også. Jeg kan til nød strekke meg til at det er ok at barne kan være hos mormor/farmor en periode, hvis moren MÅ tidlig ut i jobb.

    Jeg har selv vært hjemme med barna mine (3stk.), eller jobbet deltid mens de var små. Jeg angrer ikke et sekund!! Jeg har aldri hørt om noen som har angret på at de tilbragte det første(eller to) året med barnet sitt, men jeg har hørt MANGE som angrer på at de ikke gjorde det!

    Jeg er nok «skap-muslim», for jeg mener nå at det er kvinnens jobb og ta vare på barna, og det meste av mat og klær.

    Nå er barna mine store, og svært selvstendige! Jeg er helt sikker på at jeg har sikret alderdommen min, og vil få det ti-dobbelte tilbake som jeg gav til de når de var små.

  18. siva 25. oktober 2010 at 14:25 - Reply

    Jeg valgte å være hjemme i tre år med de to eldste barna.Studerte litt,noe jeg ikke hadde hatt mulighet til om jeg hadde jobbet.Gikk deretter ut i deltidsjobb.Har de samme mulighetene i jobben som alle andre ,til tross for at jeg har vært hjemmeværene på kontantstøtte i flere år.Likestilling handler for meg om fleksible løsninger for vår familie.Det var mange merkelige spørsmål jeg fikk da jeg var hjemmeværende.Nesten som om folk var misunnelige!

  19. Anne Karin 25. oktober 2010 at 14:30 - Reply

    Jeg roper HURRA for denne debatten og skal følge nøye med!! Jeg selv har vert hjemmeværende god gammeldags husmor i snart 11 år, og ser ikke bare på det som en innvestering for barna og deres hverdag, men like mye mitt eget. Jeg sluttet i en godt betalt og spennende jobb med mange muligheter i fremtiden, men treger ikke en dag på valget jeg/vi gjorde.

    Man kan si og mene mye om likestilling og rett skal være rett. Lik lønn for likt arbeid JA, men når det gjelder andre ting i hverdagen så er menn MENN, og kvinner KVINNER med de instinkt vi nå er født med. Likestillingen er gått for langt i mange henseelser, og jeg har problemer med å identifisere meg i de forventninger «samfunnet» i dag har.

    Valget hos oss var faktisk ganske enkelt, da min mann har et yrke hvor det kreves at han jobber mye og reiser en hel del. Det ville blitt en travel og uholdelig hverdag både for meg og barna viss jeg fortsatte å jobbe. Jeg har aldri følt at jeg har «tapt» på denne avgjørelsen, derimot har jeg vunnet ALT!

    Dermed har vi heller ikke «diskusjoner/krangler» i hjemmet om hvem som skal gjøre hva. Min oppgave er hjemmet og mannen arbeidet. Gammeldags vil mange si..hva så!? Likegyldigt for meg hva andre syns, det fungerer perfekt for oss:)

    Jeg heier på de som ønsker å være hjemme og tørr påståd at ikke bare barna har godt av det, men ekteskapet også. Hverdagen er og blir hva du selv gjør den til:))

  20. Marianne 25. oktober 2010 at 14:36 - Reply

    Det jeg ikke kan forstå av innleggene ovenfor er at ingen virker å mene at barn også kan ha godt av å være hjemme med FAR.
    Jeg er enig i at man ikke skal forsake tid med barna hjemme mens de er små for å jage makt og penger og verdier som til syvende og sist betyr lite i lengden.
    Men når nå samfunnet har blitt sånn at kvinner ikke tjener opp pensjon og det er mest økonomisk at mor blir hjemme fordi far tjener best, så bør vel det i seg selv være en indikasjon på at noe er litt skjevt. Mange velger av økonomiske grunner fremfor hvem som faktisk ønsker å gå hjemme, og om det er vanskelig å være mamma og si at man liker å gå hjemme med barna, så kan man vel tenke seg hvordan det er for pappa…
    Når det enda ikke er sånn at alle ikke føler de kan velge fritt etter ønske, men må gå etter normer og økonomiske grunner – ja da er ikke likestillingen kommet langt nok til at man kan slå seg til ro med det.

    Selv er jeg leder i en «kvinnebedrift» og ser daglig hvor ofte mamma må bli hjemme med syke barn og tar ut alt de kan få til av permisjon fordi far tjener bedre og fordi mannens arbeidsgivere ikke synes det er så greit at far er hjemme med syke barn eller har lyst til å være hjemme i permisjonstiden.

  21. Anveig 25. oktober 2010 at 14:38 - Reply

    bra skrevet.
    Jeg syns det skal være opp til familien å avgjøre. Det er forskjell på valgt likestilling og tvunget «likestilling». 🙂

  22. Ellen Ronæss 25. oktober 2010 at 14:56 - Reply

    Flere og flere menn vil også være mer hjemme, kanskje tjene mindre, men vil de klare å finne seg partnere – og holde på henne med (mye) lavere lønn?

    Det er et faktum at mannens inntekt og utdannelse er en døråpner for å være mest mulig attraktiv. Flere menn enn kvinner ønsker seg fast partner samtidig som kvinner klarer seg best som enslig, hevdes det.

    30-50% skiller seg før eller senere. Delt foreldreansvar er flott, men delt omsorg?!? Stakkars mange av pakkepostbarna! Kanskje greit de første årene, men når de kommer høyere opp i klassene blir det mer og mer ugreit. Og den med høyest inntekt har ikke mye lyst til å «gi» fra seg botid, ikke bare pga samvær, men for ikke å måtte betale barnebidrag i tillegg.

    Nei, du verden. Vi løser noen utfordringer i likestillingens navn men har skaffet oss en rekke nye.

    Gleder meg til debatten!

  23. Elin T. Henriksen 25. oktober 2010 at 14:57 - Reply

    Hei Trine 🙂

    Er så enig med deg , jeg er nå 54 år og da mine 3 var små valgte jeg å være hjemme med dem. Kunne ikke tenkt meg noe annet og når jeg tenker tilbake så var det godt å være hjemme med de. De begynnte alle i barnehage ved 3 års alderen rett og slett for å få være litt mer sammen med andre barn . For der vi bodde var de fleste barn i barnehagen. Nå var mine barn så heldige at de fikk være sammen med pappaen sin i barnehagen da det var han som var førskolelæreren der. ( Vi bodde den gangen på et lite sted ) I tillegg til å være hjemme var jeg også dagmamma for andre barn, alle under 3 år , da der kun var barnehage fra fyllte 3 år på det stedet. Jeg stortrivdes med å være hjemme og ta meg av både egne og andres barn. Mine barn sin far fikk tatt utdannelse og begynnte å jobbe mens vi fikk våre 2 eldste. Selv har jeg aldri fått tatt noe utdannelse. Noen ganger har jeg tenkt at akkurat det var jo litt domt, men i det store å hele så gjør det ikke noe. Jobben jeg har nå er vasking, men noen må jo gjøre det også. Tror mine barn som nå er voksen satt pris på å ha mammen sin hjemme til de var ganske så store, godt at jeg var der da de kom hjem fra skolen blandt annet. Jeg var selv nøkkelbarn fra jeg var 7 år og syntes ikke det var noe å komme hjem til tomt hus. Greit nå er det skolefritidsordning, men tror mange barn hadde synes det var kjekt å komme hjem og finne en mamma som ventet på de . Jeg har ikke noe imot likestilling på mange områder, men ikke på alle og ikke på bekostning av barna. Ønsker deg lykke til i debatten og en strålende mandag videre :))

  24. Therese 25. oktober 2010 at 14:59 - Reply

    Jeg synes Marianne over her setter fingeren på noe veldig viktig.

    Denne debatten handler ikke om å rettferdiggjøre valgene sine – den handler om å legge til rette for at hver familie kan ta det valget som passer for dem. I en overgangsperiode må det dessverre være slik at loven setter noen føringer for foreldrepermisjonen.

    For å få likestilling i Norge må vi begynne å se på individene – ikke kjønnet. Det skal være like naturlig at far tar styringen hjemme som at mor har lederstilling. Hva hver enkelt velger å gjøre må jo være opp til dem, men målet med likestilling er jo at vi har et reelt valg.

    Det er synd at far blir sett som annenrangs omsorgsperson og mødre synes at det er ille at far «stjeler» av «hennes» permisjon.
    Det er like synd at næringslivet ikke anerkjenner far som omsorgsperson og som en av 2 hovedansvarlige i hjemmet. Det er også fryktelig synd at kvinner må bevise så inderlig mye mer enn menn i næringslivet og at vi blir sett som annenrangs til lederstillinger. En samboende/gift og barnløs kvinne på ca 30 søker en lederstilling, hun har like bra, hvis ikke bedre utdannelse og erfaring som resten av søkerene og hadde hun vært mann hadde hun fått jobben. Men siden hun er en gift, barnløs kvinne, så går ledelsen noen ekstra runder fordi det «ligger i kortene» at hun skal ut i svangerskapspermisjon på et tidspunkt. Sånn er det dessverre flere tilfeller av rundtom.

    Vi må begynne å se mennesker som individer med styrker og svakheter. Mine foreldre valgte at mamma i hovedsak styrte hjemmet, mens pappa kompenserte ved å jobbe «døgnet rundt». Jeg skulle ønske vi så pappa mer i barndommen.

    Dette er en viktig debatt, og heldivis går det, sånn jeg ser det, rette veien.

  25. LenaBeatrice 25. oktober 2010 at 15:45 - Reply

    Hei Trine -)

    Du skriver at det var ditt valg, at du valgte slik.
    Men, om din samboer hadde ønsket å være hjemme, hvordan hadde dere løst det?
    Jeg mener, ville du da ha sagt, helt greit, du kan være hjemme, jeg fortsetter på karriæren?

  26. trinegrung 25. oktober 2010 at 15:51 - Reply

    LenaBeatrice: Ja faktisk, hvis han hadde ønsket det ville jeg lyttet. Han er en fantastisk far på mange måter….men noen hjemmepappa er han ikke. Ikke en problemstilling for meg med andre ord….Men jeg hadde helt klart lyttet hvis han ønsket det! Uten tvil!!

  27. Sexy Sadie 25. oktober 2010 at 15:57 - Reply

    Kvinner må da gjerne være hjemme med barna de årene de mener det trenges, men håper de er klar over at de alene om å betale den økonomiske prisen.

    Og jeg fatter faktisk ikke at du som sier du var en suksess (var du ikke bare en ordinær plateprater på P3, da) faktisk seriøst var flere år borte fra den konkurranssterke arenaen som media er.

  28. trinegrung 25. oktober 2010 at 16:12 - Reply

    Sadie- sikkert ordinær, men var den mest hørte P3 programlederen gjennom tidene frem til 2005….derav suksess siden ingen matchet mine lyttertall.
    Jeg valgte å være vekke, men kom meg tilbake selvom det krevde litt ekstra. Les mer HER http://www.trinegrung.no/about-2/ så vet du litt mer om meg.

  29. Sexy Sadie 25. oktober 2010 at 16:23 - Reply

    Ja, ja, nå er det ikke slik at jeg har noe behov for å rote rundt i ditt privatliv eller vite noe som helst om det. 😀

  30. trinegrung 25. oktober 2010 at 16:29 - Reply

    Du kommenterte min jobbkarriere som om du hadde kunnskap…jeg la ved en link som viste min jobbkarriere…ingenting med mitt privatliv å gjøre.

  31. Sexy Sadie 25. oktober 2010 at 16:37 - Reply

    Ja. jeg lyttet jo til deg, det var endten P2 ell P3 som nådde frem.

    Dog, så synes jeg ikke du kan generalisere en så viktig sak som likestilling ut i fra deg selv og egen hverdag. Vi må se på hvilke mekanismer som gjør at det som oftest er kvinnen som velger å bli hjemme, også der hvor hun har hatt den mest suksessrike karrieren frem til paret bestemte seg for å øke familien.

    Er man for likestilling eller er man feminist?

    Det her er to vidt forskjellige ting og for meg som feminist så er det så enkelt at man forstår at man lever i et patriarkat som forfordeler kvinner og at kvinner (og deres menn) håndterer sine liv ut i fra det.

    Det gjennomsyrer vår tankegang totalt, men slik jeg ser det; så er det ikke greit at den beste hjernen (som ofte sitter på en dames skuldre) er borte fra arbeidsstokken i mange år etter endt utdanning pga barn. Det kan hennes mann ta seg av, for hvorfor er hans jobb viktigere enn hennes, når hun er dem smarteste av dem?

  32. trinegrung 25. oktober 2010 at 16:39 - Reply

    Hvorfor skal jeg ikke ta utgangspunkt i min hverdag på min blogg? Dette er ikke en avis som må ta hensyn til alle….jeg skriver, som du på din blogg, om min hverdag og hvordan jeg opplever ting.

  33. Sexy Sadie 25. oktober 2010 at 16:42 - Reply

    Jeg synes det står over at du skal delta i debatt om likestilling og at du vil ha hjelp fra ditt publikum…

  34. Sexy Sadie 25. oktober 2010 at 16:43 - Reply

    og ja, jeg vil kvinner skal vinne «krigen». 😉

  35. trinegrung 25. oktober 2010 at 16:50 - Reply

    Men det er nå viktig å ta med egne erfaringer i en debatt? Jeg stiller ikke som et oppslagsverk men i kraft av mine erfaringer og mine meninger.
    Jeg vet ikke om dette er en «krig» som er verdt å vinne….for den går utvoer noen, nemlig barna våre. Vi må ikke kruge bare for å krige tenker jeg.

  36. tina 25. oktober 2010 at 16:50 - Reply

    Jeg er veldig enig med Silje!
    Selv har jeg opplevd å bli fratatt jobb og ansvarsområde i ledende stilling etter at jeg var hjemme på permisjon med min førstefødte. Jeg fikk beskjed at det å ha en ledende stilling ikke er forenlig med å være småbarnsmor!
    I tillegg sliter kvinnene i vår bedrift med å bli hørt når vi legger frem forslag og resultater. Det er som om vi snakker et annet språk enn mennene, som de ikke forstår. Hvis ikke vi innordner oss mennene, ser opp til dem,skryter av dem, skriver, kopierer og koker kaffe til dem….ja så er vi udugelige. Det er helt utrolig hvilke oppfatninger det er til kvinnene i bedriften jeg arbeider, og det i år 2010! Jeg arbeider i en mannsdominert bedrift, og har gjort det i 27år. Mine erfaringer er dessverre at likestilling hos oss har blitt verre enn det var for 27år siden! Det var å kunne håpe at det er spesielt det som skjer i denne bedriften, men nei….det er dessverre ganske mange som opplever det samme. Jeg har nå 3 barn, og det krever en viss ekstrainsats for å følge dem opp i tillegg til full jobb, men jeg tror ikke ungene mangler noe hverken av kjærlighet, omsorg eller aktiviteter.

  37. Sexy Sadie 25. oktober 2010 at 17:00 - Reply

    «Men det er nå viktig å ta med egne erfaringer i en debatt? Jeg stiller ikke som et oppslagsverk men i kraft av mine erfaringer og mine meninger.
    Jeg vet ikke om dette er en “krig” som er verdt å vinne….for den går utvoer noen, nemlig barna våre. Vi må ikke kruge bare for å krige tenker jeg.»

    Jo, jeg ser ditt syn, men hvorfor er det alltid kvinnene som skal ofre seg?

  38. Mona Russ Arnestad 25. oktober 2010 at 18:32 - Reply

    Hei Trine!
    Jeg valgte å gå hjemme med alle 3 barna i stedet for å gå ut i arbeidslivet. Mannen min jobbet døgnet rundt og siden barna alltid var det viktigste, føltes det riktig å sørge for stabilitet og ro rundt deres oppvekst. De var aktive innen flere idrettsgrener og jeg hadde virkelig hendene full, ikke bare med mine egne barn, Mange av vennene var nøkkelbarn og kom fast hjem til oss etter skoletid for å få varm sjokolade, leksehjelp og omsorg. Jeg ble den typiske «kjærringa i gata» som tok meg av de som trengte ekstra kjærlighet. Tiden var verdifull for både meg og dem, og jeg ville glatt ha valgt det samme igjen. Barna mine er voksne nå, men har flere ganger gitt uttrykk for at de var heldige som hadde en mamma som var mer opptatt av dem enn karriere. Dette preger også deres valg i forhold til egne barn i dag.
    Jeg har ikke blitt pensjonsvinner av valget mitt, men gud hjelpe meg så rik jeg er i hjertet på alle gode stunder med ungene mine 😀

  39. trinegrung 25. oktober 2010 at 18:43 - Reply

    Mona! Det står ufattelig respekt av ditt valg, som det og gjør av mitt. Jeg ville aldri valgt anderledes jeg heller….og mange barn i gata syntes det er kjekt at jeg har vært hjemme frem til i disse dager. Jeg har egentlig bare jobbet mye det siste året……verdifull tid!

  40. hanne 25. oktober 2010 at 19:50 - Reply

    Jeg synes ikke det står mye respekt av at den ene parten jobber døgnet rundt og den andre er hjemme med barna. For barna vil det vel være veldig mye bedre at dere delte på å være med dem i hverdagen. Men det er veldig vanlig. småbarnsfedre med hjemmeværende felle er de i samfunnet som jobber flest timer.

    Synes denne diskusjonen ikke tilfører noe nytt, bare masse damer som vil rettferdiggjøre valget sitt om å være hjemme(noen få hederlige unntak). Det er vel ikke tvil om at det beste for barna er to foreldre som deler på omsorgen og ansvaret. Jeg er iallefall selv glad for at vi har vist sønnene våre at mor og far begge er like gode omsorgspersoner som tar like mye ansvar og tilbringer like mye tid med barna.

  41. Anette 25. oktober 2010 at 22:09 - Reply

    Hei Trine.

    Her er jeg helt enig med deg!

    Jeg ble mor for første gang i en alder av drøyt 20 år, ganske ungt i disse dager, andremann kom 2 år etter. Jeg valgte å gå ned i inntekt for å få mest mulig permisjon hjemme med barna og jobbet også litt som dagmamma da nurkene var små. Alt for å få mest mulig tid sammen med de og det var den naturligste ting her i verden for meg. Etterhvert begynte jeg å jobbe 50-70% som blomsterdekoratør, barna hadde da en halv plass i bondegård-barnehage og stortrivdes med det. Men da hadde de den ballasten hjemmefra som gjorde at de var trygge på å være borte fra foreldrene sine. Den ballasten og tryggheten skapes jo nettopp i de tidlige barneår og jeg synes det er veldig synd at ikke flere har fokus på dette. Må man ofre noe, hvis man føler det slik, so be it. De er da virkelig verdt det disse små skattene vi setter til verden. Vi klarer oss med litt mindre i disse få dyrebare årene, bare vi ser på det som det det er, en gave og en investering i barnas fremtid.

    I ettertid har jeg blitt både skilt og gift igjen og fått en liten attpåklatt, som jo var helt fantastisk 10 år etter førstemann kom til verden. Her har jeg også hatt det samme fokuset, men jeg skal innrømme at jeg nok har klamret meg litt mer til tiden sammen med ham. Jeg har jo blitt eldre selv også og ser kanskje enda mer tydelig nå hvor dyrebar tiden er.

    Jeg synes absolutt at både mor og far kan være like så gode omsorgspersoner. Men jeg synes nok også at vi bør tenke over at det er vi kvinner som er skapt for å kunne føde barna og amme, jeg synes derfor at det er mest naturlig at mor har den største delen av permisjonstiden. Det første året er helt spesielt mellom mor og barn, selvsagt for far og barn også, det er kjempeviktig, men vi er nå engang designet for å føde og livnære barnet.

    Det er selvsagt også viktig å leve ut sine drømmer om det er karriere eller andre ting. For meg er det alt til sin tid, først barna og så meg. Nå begynner tiden å komme til at jeg kan tenke på meg. Nå jobber jeg 100 % og trives med det, mannen min jobber på en måte som gjør at ungene er veldig lite alene hjemme. Det fungerer bra og ungene er trygge. Om jeg skulle velge på nytt igjen hadde jeg nok gjort det på akkurat samme måten fordi det var riktig for oss. Jeg synes det er viktig å tenke på at kvinner og menn faktisk er skapt forskjellig, det betyr ikke at jeg ikke mener at vi bør ha samme rettigheter og muligheter i arbeidslivet, det er en selvfølge at vi skal ha. Der er det nok mange arbeidsgivere som kunne gjort en betydelig innsats ved å utvide horisonten litt og stille med et åpent sinn. Man skal da ikke straffes for å ha prioritert tid sammen med barna, det burde jo heller sees på som et kvalitetsstempel!

    Sånn, det var mye på hjertet på en gang 😉

  42. Trine 25. oktober 2010 at 22:43 - Reply

    Er så masse bra innlegg og kommentarer her, som jeg sier meg enig i. Barna bør prioiteres når man først har tatt det valg å bli foreldre. Det er vårt valg – ikke barnas – og medfører et stort ansvar. Det er vår oppgave å lære de bli selvstendige, selvsikre individer til de èn dag skal ut i den store verden å skal klare seg selv, og tilrettelegge for de som har behov for det. Vi har faktisk barna kun «til låns» og det er en verdifull periode av livet, som aldri kommer tilbake. Er samfunnet tilrettelagt for den moderne familiestrukturern vi har i dag, og dens utfordringer ???

    Er masse kommentarer fra mødre som har tatt det valg å være hjemmevrende mens barna vår små – selv om enkelte har opplevd negative kommentarer fra andre. Dere bør være stolte som har fått det til ! Både dere og barna har vært heldige.Det eneste negative med det ( som jeg ser det ), er faktisk pensjonen som senere kan by på problemer. Der mener jeg vi har noe kjempe for – uavhengig av kjønn! For den av foreldrene som velger barna for en periode av den yrkesaktive alder, burde få langt mere igjen for det senere. Hvordan – har jeg ikke løsningen på. Men er sikker på at om pensjonen hadde vært større – til tross for hjemmeværende noen år – så hadde langt flere valgt å prioritere barna i større grad. Og hvordan ville det påvirket samfunnet ellers ?? Som omsorgspersoner, mener jeg både mor og far er likestilt – de er begge like viktige…på hver sin måte. Savner tilbakemeldinger fra menn – bør det si oss noe ?

    Tror ikke likestilling på alle arena er mulig, jeg da – men lik lønn for likt arbeid er jeg enig i. Så kvinner bør kanskje bli flinkere til å forhandle, og menn til å akseptere ?! Men der er – og vil bli forskjeller mellom mann og kvinne. De fleste av oss velger tradisjonelle kjønnsrollemønster hver dag, uten å tenke på det. Hvem pleier skifte dekk på bilen – eller hvem pleier stryke klærne ?? ( skjønner vi har nyanser her, men gjennomsnittet tror jeg er bra fordelt på kjønn ) Her bør vi etter mitt syn alikevel være såpass rause, at det er plass til de som velger utenom det tradisjonelle, uten at de føler seg mindre verdt av den grunn. Vi har rikelig med plass til alle, og trenger mangfoldet…mener det beriker oss. Mange er også uten barn, og for de vil kanskje yrkesmessig karriere være et naturlig valg – da er det viktig å kunne være likestillt verdt på mange måter – uavhengig av kjønn.

    Synes det er flott at så mange har mulighet ut ifra sin familiesituasjon, å velge det som blir best mulig/ mest riktig for dem, også uavhengig av kjønn – MEN –
    savner et tema i debatten – når jeg først snakker om valgmuligheter – for hos mange er det faktisk ikke et valg. Flere og flere velger å bo alene av ulike årsaker – og mange er aleneforeldre. Flere i den gruppen er i så måte en ressurssvak gruppe med tanke på økonomi – og har ikke mulighet til å prioritere barna i den grad de skulle ønske. Kampen om å overleve tar en større del av hverdagen. Da kommer tema som banker, huspriser/husleie,strømpriser, barnehagepriser og åpninstider, kommunale avg. etc inn som en annen debatt.
    Merker for min del at det er lett å spore av i debatten, for så å havne i en ny…så det er et vanskelig og følsomt tema – for den gjelder for så mange – samtidig som hver enkel familiestruktur har så forskjellige utgangspunkt.
    Men kampen om likestilling tror jeg alltid vil eksistere, uavhengig av samfunnets utvikling…..og det pga de ulike behovene vi har.

    * Yrkesmessig likestilling – lønnsmessig og utfordringsmessig – får min stemme.
    * Valgmulighet til å prioritere familie – uavhengig av kjønn – får også min stemme.
    *Bedre pensjonsvilkår for de som velger å prioritere barna for en periode – får min stemme.
    *Respekt og anerkjennelse for de som velger å være hjemmeværende med barna en periode av livet sitt – får min stemme.

    Respekterer, beundrer og berømmer den av forelderen som faktisk pr i dag KAN ta det valg å prioritere barna høyest.( Og ikke materialistisk fokus – man kan faktisk velge det senere i livet, om det ansees som viktig del av livet )Tror samfunnet generelt tjener på det – skulle bare ønske flere kunne ha den valgmuligheten og heller ikke ble «straffet» for det på sine eldre dager !!

  43. Randi 25. oktober 2010 at 23:15 - Reply

    Jeg er veldig der du er i denne debatten Trine. En karriere har aldri vært viktig for meg, derimot har drømmen om et familieliv alltid vært stor. Mulig jeg er gammeldags, men jeg skulle gjerne vært hjemme og stelt hus og barn resten av livet jeg, mens mannen sørget for maten på bordet. Om vi hadde råd selvfølgelig.
    Ser det har blitt nevnt om kvinner er dårligere ledere..
    Det tror jeg nødvendigvis ikke de er. MEN, jeg har hatt både damer og menn som sjef, og jeg er ikke i tvil om at jeg ikke ønsker en kvinnelig sjef igjen. For det første syns jeg de er grusomme ifht svangerskap og sykemelding. Merkelig nok egentlig. Og for det andre opplever jeg at de er vanskeligere å diskutere med. Det finnes selvfølgelig unntak hele veien….

  44. Trine 26. oktober 2010 at 00:05 - Reply

    Når det gjelder arb.givere, så mener jeg de helt klart har et ansvar ! Det skal ikke være slik at det som oftest er arb.giver som kun stiller krav, burde være begge veier. Mange arb.takere finner det for tidkrevende å skulle prioritere tid til å jobbe frem en løsning som gjør det mulig å få til både jobb og familieliv. Jeg er overbevist om at slike mulige løsninger bl.a. hadde fått ned sykefraværet. Utslitte ansatte er ingen tjent med. Og det er mange som i dag, i relativt ung alder, som «møter veggen». Det signalet må vi alle ta på alvor – det er mange og sammensatte årsaker til det.Kravene som tildels stilles i dag, er ofte skyhøye og lite forenelig med familieliv, og gjør det vanskelig for de som enten ønsker holde seg yrkesmessig aktiv, selv etter å ha stiftet familie – eller for de som ikke har noe annet økonomisk valg enn å være ut i full jobb.
    Arb.takere burde bli flinkere til å lytte til sine ansatte, og være mere ydmyke. Vet det er manger der ute, som gjør en kjempejobb – men der er store forskjeller ute å går – både blant kvinner og menn.
    Kvinner og menn er i utgangspunktet likeverdt når det gjelder lederstillinger og lederverv – det er heller de familiære forhold som ser ut til å «straffe» kvinner, om det går an å bruke de ordene. Jeg mener at det er kvalifikasjoner og ikke kjønn som skal være avgjørende for hvem som blir ansatt i en lederstilling eller stilling generelt, men da bør flere kvinner bli gitt den muligheten at de kan ta en høyere utdannelse de vet de kan bruke, selv om de ønsker få barn og stifte familie.

  45. Merethe 26. oktober 2010 at 08:19 - Reply

    Har to små på 2 og 4 år. Hos oss var det aldri itvil om hvem som skulle være hjemme. JEG. Det var vi enige om begge to. Min mann har en jobb som krever masse jobbing om vinteren, også har han det mer fleksibelt om sommeren. Så han fikk masse tid sammen med oss hjemme på sommeren og høsten. Jeg bryr meg ikke om karriere. Har en grei jobb, men nå er det nå engang sånn hos oss, at det er mannen i familien som tjener mest og som er partner i et firma. Dermed blir det han som er «hovedforsørger». Nå som jeg jobber igjen, jobber jeg deltid. Kunne IKKE tenke meg å jobbe 100% nå som barna er så små. Jeg synes så absolutt at det må bli opp til en hver familie å bestemme hvem som skal ta ut permisjon osv. Det er jo ikke alle fedre som har mulighet til å ta ut mange måneder med pappa-perm.

    Jeg mener nå hvertfall, at når man først velger å få barn, så kan man ikke være helt «tårnfrid» begge to, sånn at barna blir kastet både her og der. Barna trenger trygghet, ro i hverdagen og ikke stress og mas. Så derfor var valget enkelt i vår familie.

  46. Hanne 26. oktober 2010 at 10:37 - Reply

    Jeg forstår ikke hvorfor Trine Grung og andre her sammenligner det at mor er hjemme med at begge jobber 120% eller at begge er «tårnfrid» når de skal forsvare sitt valg. Det er da ikke bare det som er alternativet? Et godt alternativ til at far jobber fullt og mor 50% er vel at begge jobber 80%?

    Og det er da ikke slik at barna blir kastet hit og dit selv om foreldrene er i normal jobb? Mine unger har trygge fine dager, i den grad det er stress er det fordi de har (for) mange aktiviteter tett på hverandre om ettermiddagene. Men det ville da ikke endret seg om jeg var hjemme. Vi bytter på å dra tidlig og komme tidlig hjem fra jobb, jobber litt hjemmefra og har valgt å bo slik at det er kort reisevei.

    Min erfaring er at mine hjemmeværende venninner bruker uendelig mye mer tid enn meg til å rydde og vaske, til å shoppe (drar lange veier for å få tak i spesielle ting, tar en egen handletur for støvler og så en ny for bursdagsgave et par dager etter), gå på cafe, trene osv, planlegge og pynte bord osv før selskap, blogge, sy og så videre. Helt fint det om man heller vil det enn å jobbe, men særlig nyttig eller til glede for barna er det ikke.

  47. Cathrine 26. oktober 2010 at 10:57 - Reply

    Jeg har tre barn som nå er i alderen 18, 13 og 8. Jeg har vært hjemme med dem alle tre, og alle har vært innom en dagmamma før de startet i barnehage som treårnger. Alle tre var halv tid hos dagmamma en periode, slik at overgangen til det «tøffe» liv i barnehagen skulle komme mer gradvis. Da fikk jeg jobbe litt, ut og treffe andre voksne på arbeidsplassen min, barn fikk gradvis venne seg til å bli kjent med, og opplevelsen av tillit og trygghet, hos andre voksne og barn.
    I dag, når barne er store, jobber jeg fremdelses halv tid, 50% natt. Barna, etter mine begreper, trenger mor og far vel så mye i denne alderen som når de var små. Nå skal de hit og dit på fritidsaktivteter, leksehjelp og er det ikke kjekt for foreldre at vi også her kan være tilstede der hvor barnet er??
    Mitt poeng her er egentlig at at enhver familie selv må velge, ut ifra sitt ståsted! Jeg har ikke selv en 9-16 jobb, mange med meg som ikke har det. Hadde jeg jobbet 100% som spl, hadde omtrent all min tid gått til jobb, tredelt skift, dag/kvel/natt om hverandre….det blir selvsagt en helt annen debatt!
    Og JA Trine, jeg er helt enig i at man kan være vel så lykkelig uten både ny sofa og sydenturer hvert år. Vi fikk ny sofa for to år siden, før det hadde vi en sofa som mine besteforelder kjøpte for 35 år siden, og vår første sydenferie hadde vi i fjor!! EN FANTASTISK opplevelse, som skal gjentaes til neste år……Ønsker deg lykke til i debatten! Mitt budskap er at likestillingen er forskjelig tolket i like stor grad som alle vi Nordmenn er forskjellige innenfor våre egne fire vegger!!

  48. Cathrine 26. oktober 2010 at 11:00 - Reply

    Jeg glemte og si at jeg er en nyfrelst fan av bloggen din! Du er superinspirerende, for meg!!

  49. Sexy Sadie 26. oktober 2010 at 17:30 - Reply

    Spørsmålet er vel heller: Hvilke kvinner er det som kan være hjemmeværende mødre? Jo. de med menn som har mer enn middels god inntekt. Fattigrævene må ut i jobb. Uansett.

  50. Cathrine 26. oktober 2010 at 21:29 - Reply

    Vel, min mann er Steinerskolelærer……..vet ikke helt jeg….!

  51. Martine 27. oktober 2010 at 20:17 - Reply

    Skrev faktisk en oppgave om ekteskap og samliv på skrivedag i nynorsk her om dagen. Er enig i det du sier jeg.

  52. Aina Helghem 28. oktober 2010 at 16:17 - Reply

    Noen av dere, til og med Trine, sier det står «respekt» av å ha tatt samme valg som henne, å nettopp være hjemme med barna mens de er små. Som om det er det beste alternativet.
    Det finnes så mange måter å velge på når det kommer til dette, og ingen av dem er det eneste og beste.
    Det det står respekt av, er å gå den veien man selv ønsker. Å virkelig gå inn i seg selv, skjerme seg litt fra strømmen, og overse hvilken retning den går. Spørre seg selv hva man virkelig vil, uten å påvirkes for mye av den ekstreme likestillingsdebatten som foregår. (Den kan forvirre selv den mest stødige)

    Når det kommer til store vendepunkt og avgjørelser i livet, som karriere vs. tid med barn nettopp er, må man bruke sin indre stemme og gjøre det som føles mest riktig. Jeg tror at våre medfødte kvinnelige og instinkter, som de mannlige hos mennene, vil være med å påvirke oss i valgene vi tar. Samtidig vil også det gått innprentede kjønnsrolle mønsteret være med å påvirke mange av oss. Det er fakta. Vi er som svamper, suger til oss absolutt alt av inntrykk, normer og mønstre, både bevisst og ubevisst. Enten vi vil det eller ikke.

    Alle burde ta et eget valg, basert på egne verdier uten tanke på at det er noen kvinnekrig som skal vinnes. Denne likestillingsgreia er viktig, men den kan virkelig gå til hodet på oss også.

Legg igjen en kommentar

Mine nettkurs

BLOGGKURSET: Lær alt om blogging
bloggkurset
mockupss-facebook

FACEBOOKKURSET: Lær å bruke Facebook

Kategorier

hits