Les hele dette innlegget. Min personlige reise kommer på slutten, og blir viktig veien videre.

Folk på nettet er sinte. De er forbanna/provoserte av at jeg lar Hilde slippe til med sin historie (les her), og det menes så mye om meg og min blogg at jeg blir helt svett mellom ørene. Jeg måtte melde meg ut, orket ikke å kommentere på alle bloggene som blogget om meg og mitt innlegg. Jeg var innom korte turer for å lese hva som stod, kommenterte kort, men skjønte at det ville ikke nyttet uansett hva jeg svarte.  Jeg opplevde det som at flestepraten hadde gjort seg opp sin egen mening, mente så sterkt hva jeg burde og ikke burde gjøre , at «kampen» var tapt.

Nettopp det gjorde andre bloggere enda sintere, at jeg ikke kommenterte og mente noe i denne debatten jeg hadde startet. Det er Hilde sin historie dere debatterer og HUN deltok flittig. Ille er det at jeg velger å publisere denne reisen Hilde skal blogge om, mener mange, men slike historier får vi servert i pressen hver eneste dag. Puls har fokus på det alternative, God Morgen Norge og mange fler. Blogges det om redaktøransvar da? Sikkert, men det er nyheter som fenger. Tydeligivs. Det er mange og delte meninger om kosthold, alternative behandlere og behandlingsmetoder.

Jeg får massiv kritikk, spesielt av mange på Twitter. Veldig mange er så feige at de ikke bruker nicket mitt engang i sine tweets…..hvorfor ikke?

Disse er kjente med bruken av Twitter, men bruker ikke mitt nick som er @trinegrung. Dette grenser mot mobbing, kalle folk med navn på denne måten,  og dere vil diskutere nettvett? En av de som mener burde kanskje holde seg for god til det med tanke på hvem han knytter seg til? Eller kanskje ikke?

Det er bra bloggen min engasjerer, men hold dere for gode å drive som dette. Jeg vet jeg ikke blogger som de fleste etablerte bloggere i landet, jeg har min egen måte å skrive på. Når hele» blogg-Norge» synser og mener om meg og min blogg, da tror jeg det er menneskelig å trekke seg litt vekk. Jeg ble litt paff, for jeg hadde aldri forventet den massive responsen jeg fikk.

I tillegg mener noen at jeg tråkker over streken når jeg lar gjesteblogger Eirik som er i Pakistan for Leger uten grenser slippe til? Hvor kom denne tweeten fra? Her retter jeg fokus mot en organisasjon som faktisk gjør en strålende jobb, og jeg skal igjen «tas»? Skjønner ingenting lenger jeg…..her skal visst folk mene for å mene. Innleggene fra Eirik er godkjent av Leger uten grenser sin kommunikasjonsavd og de syntes det er strålende at jeg bruker mine lesertall til å rette fokus mot Pakistan og det som skjer der.

Negative nyheter selger, og nyheter der folk skal «tas». Denne uken var det min tur på Twitter, og det blir garantert ikke den siste. Jeg mener det bør være rom for alle og ikke minst for mine gjestebloggere. Reisen til Hilde starter mandag, og det var hun som mente om kroniske sykdommer, ikke jeg. Alle må lære å skille akkurat det, for det blir viktig veien videre.

Jeg var nemlig hos spesialist med disse leddene mine igår.

Ledd i kroppen har kranglet med meg i nesten et år. Jeg har blogget om det før, les her og her. Det er skikkelig kjedelig og jeg anbefaler ingen å drømme tanker om smertefulle ledd. Det er IKKE noe godt!!

Torsdag 4 november 2010 blir en milepæl med tanke på min egen helse. Nå MÅ det endringer til, for nå har til og med legen sagt at alt er ikke som det skal. Jeg har med 95% sikkerhet leddgikt. Faen. Det er betennelse grad 3 i fire ledd, og på røngten så det ikke digg ut! Ikke rart at finger nesten ikke kan bøyes, og storetåledd ikke funker uten smertestillende. Det var noe galt. Heldigvis.

Hvorfor heldigvis? For sånn er jeg laget. Nå banes en ny vei og ny viten skal entre topplokket. Jeg har fått en smørbrødliste med tabeletter jeg ikke helt våger å ta. Etter en times legekonsultasjon så settes en på cellegift? Skremmende spør du meg, uansett om typen jeg blir anbefalt er  av den milde sorten. Cellgift- bare navnet gir meg ubehag. Hvorfor kalle det noe så grusomt når det liksom skal gjøre noe bra?

Revmatologen rettet fokus på viktige elementer for meg veien videre. – «Forsett å tren, beveg deg mest mulig. Kosthold er viktig, rødt kjøtt, hvitt rafinert mel, rafinert sukker og alkohol er alle elementer som kan forverre leddbetennelsen.»

Siste setning sier meg en ting, og det er viktigheten av kosthold. Vi er hva vi spiser, og derfor bør kosthold være et ekstra viktig fokus når man er syk. For det er jeg nå, selvom jeg velger å ikke dvele ved den tanken. Jeg velger å tenke at dette er noe som går over, selvom det kanskje ikke gjør det. Skal jeg sette meg ned, syntes synd på meg selv, felle masse tårer (ok, det kom noen igår hos legen, det må sies) og godta det?

Nei, det klarer ikke mitt hodet. Jeg må nå gjøre ALT for min egen del for at dette reverseres eller blir bedre. Heldigvis er dette min blogg og min reise gjennom livet. Jeg gjør mine egne erfaringer og liker å dele de med andre. Uansett lesertall, så er det meg. På godt og vondt.




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

Kvinne som våger?

Vi har alle livserfaringer, kan mine hjelpe deg å våge mer? Jeg deler på mail

I will never give away, trade or sell your email address. You can unsubscribe at any time.