Jeg venter orkan i dag, og kjære faste lesere av bloggen: vi må holde oss fast mens det blåser. Dagbladet kommer med en sak om HelseHilde sine uttalelser her på bloggen min, og jeg svarte så godt jeg kunne i går. Igår ble det skrevet en kronikk på Dagbladet sine sider som både var overgeneraliserende og full av personangrep, selv om personene hun nevner har valgt den offentlige arena selv.

Sort-hvitt dekker sjelden sunn vinkling; uansett hvilken vei man lener!

Men når det er sagt så gir jeg Hilde muligheten til å fortelle sin historie på min blogg. Mest fordi hverdagshistorier fra hverdagsmestrere inspirerer.
Nyansene mellom det OG helseviten må løftes frem. Det er mulig det er mange innen det alternative som ikke jobber seriøst, det vet jeg lite om. Jeg treffer kun ekte mennesker på min vei med et ærlig engasjement rundt helse. Men at det må veien videre sees på en kombinasjon av dagens helsevesen med de beste elementene fra den alternative verdenen er jeg ikke i tvil om.

Hilde var alvorlig syk og har klart å snu skuten i sin favør. DET inspirerer meg, og det finnes MANGE historier som hennes. De fortjener å bli hørt, gjerne forsket på, og  ikke minst diskuteres. Den debatten håper jeg får fokus veien videre, og at personangrep mot Hilde eller meg uteblir. Dette handler faktisk ikke om meg eller henne, men informasjon. Vi trenger mer informansjon om f eks kosthold for en bedre helse, og da handler det om MYE mer enn mindre fett i kosten.

Men mest av alt retten til å velge selv i samråd med legen, og ha fokus på Å BLI FRISK. Hvorfor heter det SYKEHUS når Friskehus er et enda bedre ord!? Jeg avslutter med noen kloke ord jeg fant på veien:

«Mestring dreier seg i stor grad om opplevelse av å ha krefter til å møte utfordringer og følelse av å ha kontroll over eget liv. Aktiv og god mestring hjelper deg til å tilpasse deg den nye virkeligheten, og setter deg i stand til å se forskjellen på det du må leve med, og det du selv kan være med på å endre» (Vifladt og Hopen, 2004, s.61).

Hilde har noen ord hun ønsker å dele med oss i dag:

I går trykket Dagbladet.no en kronikk om selvutvika damer. Et subjektivt innlegg skrevet av ei dame som er student, og som har fått frie tøyler til å øve seg på sjangeren. Innlegget hadde mange morsomme vinklinger, og bar tydelig preg av skribentens egen livserfaring, og det er å forvente når man skal være kritisk til temaer som handler om mennesker og livet. Man blir veldig lett farget av egen historie.
Å fremstå så kynisk, fordømmende og overfladisk så tidlig, viser  for meg at man strever, og det synes jeg er leit å se. Å ha behov for å harselere med syke mennesker, og vise så tydelig missunnelse skriker for meg høyere enn innholdet i kronikken. Ordene forsvinner liksom bak et annet budskap.
Man reagerer ofte på det man sier til seg selv, og ikke det andre påstår. Jeg vet ikke hva skribenten her forteller seg selv, men det er tydelig at syke damer egentlig ikke er syke, at de ikke tjener egne penger, og at de ikke hjelper andre. Så kan man jo bare spekulere på hvor den oppfattelsen kommer fra. Ingen utenfor henne selv kan ta det personlig.

Jeg vil allikevel oppklare et par ting for ordensskyld. Jeg siterer fra Dagbladet:

Disse damene trenger ofte ikke å bære ansvaret for å forsørge seg selv. Oppsummert betyr alt dette at de disponerer tid; en hel masse tid, som kan brukes til å kjenne og føle på det uutholdelige i tilværelsens letthet.


Her kan man jo lure på om det er en nabo eller en egen mor some er modellen for oppfattelsen, det gjelder iallefall ikke hverken Trine eller meg, så litt missvisende, men jeg tror leserne ser det.


GJESTEBLOGGEREN «HelseHilde» ser ut til å være en ganske typisk representant
for de selvutvikla damene. Hun presenterer seg slik på Trine Grungs blogg:
«Jeg var Interiør arkitekt, hadde mitt eget meget suksessrike selskap, var en venn, en kone, en mor, en spinning instruktør, og litt meg. Jeg tok godt vare på huset, hytten, båten, bilen, og, meg? Jeg var alltid klar til å trå til om noen trengte meg, og var ikke sen om å planlegge fest og spennende reiser. Når jeg ser tilbake, så er det ikke så vanskelig å se tegningen. Literen med Cola light til lunsj, alle de kalde pils med «noko attåt» i helgene. Stress nivået, fraværelsen av sjelsro og det å være forankret i sin egen guddommelighet. For ikke å snakke om nytelsen av sigaretter og kokt mat. Jeg var en tikkende bombe, som bare ventet på å gå i luften, og det gjorde jeg.»

DAMENE FØLER ALTSÅ gjerne at de har ofret seg for hjem og familie. Ja, de har nærmest utslettet seg selv i jaget etter å være den perfekte mor, husmor, elskerinne og venninne. Dette vil selvsagt på et tidspunkt føre til at «de møter veggen». I årevis kan de ligge på sofaen, med en eller annen symptombasert diagnose de ofte har gitt seg selv basert på diverse kroppslige og sjelelige «vondter».
De er så tappet for energi at det bare er så vidt de orker å se Oprah på TV, der de blant annet kan høre historien om en annen bortskjemt vestlig kvinne, ikke ulik dem selv. Elisabeth Gilbert la ut på en «reise» mentalt, og i hennes tilfelle også bokstavelig. Det er mye takket være hennes bok «Spis, elsk, lev» at alle de selvutvikla damene for tiden er på «reise».
Disse reisene ser ikke ut til å ha som mål å finne meningen med livet, ambisjonen er å finne en hvilken som helst mening for deres eget meningsløse liv.

Jeg ser jo at det er min historie skribenten har lest, men skulle ønske hun hadde lest hele historien.
Jeg vet at det ikke er for alle å kunne være empatisk og kjenne andres lidelse. Jeg vet at det må være vanskelig å se for seg hvordan det er å måtte bli matet og båret frem og tilbake til toalettet i nesten to år. Å ha et hjerte som ikke slår i takt, og å være sikker på å skulle dø hver kveld.  Mine barn har en helt annen opplevelse av å ha en alvorlig syk mor enn skribenten som skriver her. Min RA diagnose var svært alvorlig, og medisinene  tok nesten livet av meg, så jeg følte meg ikke særlig bortskjemt.
At jeg eller andre har meningsløse liv, speiler igjen tilbake på skribenten. Mitt liv har aldri vært meningsløst, så igjen, hun må ha dette fra selverfaring. Det kan jeg ikke gå inn på her.
Kanskje ikke så bra at de blir arbeidsføre, men bra nok til at de orker å dele sin «reise» med resten av verden. For, som de liker å si, «man må være noe for seg selv, før man kan være noe for andre». Å være noe for andre betyr i denne sammenheng ikke å være besøksvenn i fengsel, reise et halvt år som frivillig sykepleier i krigsherjede land, eller arrangere alternativ jul for ensomme. Nei, å være noe for andre, skal her forstås som å inspirere likesinnede.
Dette er veldig godt observert, og jeg ser at budskapet om å dele av seg selv, være der for andre og ikke minst å inspirere har nådd ut. Fantastisk!

ENKELTE UNNSLÅR seg ikke engang for med den største letthet å predike at kroniske sykdommer er innbilte, som «HelseHilde» gjør på Trine Grungs populære blogg: «Kronisk sykdom er en illusjon, en merkevare produsert av dem som selger medisinen som holder deg avhengig av mer medisin», skriver hun.
Dette sitatet er populært, og det skjønner jeg godt. Det er kontroversielt, og så trenger man ikke fortså meningen bak om man ikke vil, det kan brukes i mange sammenhenger.
Jeg har tidligere på bloggen utdypet hva som ligger i en slik uttalelse, men skribenten har ikke lest dette, så jeg skal for ordens skyld gjenta meg selv her.
Jeg mener at det å bruke ordet kronisk slik det blir brukt i dag, er feil og direkte frekt. Ordet kronisk betyr vedvarende, og de aller fleste av de sykdommene som blir stemplet kroniske, eller vedvarende, trenger etter min mening ikke å være det. I og med at legestanden ikke kan løse disse samlingene av symtomer ( det er det en diagnose er, hverken mer eller mindre), så kaller de det kronisk. De gir pasienten klar beskjed om at de skal være syke hele livet. De skal komme tilbake for å hente mer piller, men de vil aldri bli friske. Dette er hva jeg mener er illusjonen. Kronisk , som betegnelese er en illusjon. At mennesker er syke er ikke illusjonen, og det er her mange missforstår meg. Jeg beklager at jeg ikke utrykte med klarere da jeg skrev min historie, men hvem skulle tro at det var en slik setning som ville stå ut, når det var min lidelse stykket handlet om.
Å ta tilbake sin egen kraft er det jeg formidler. Stå i deg selv. Ta egne valg for deg selv og din familie basert på tilegnet kunnskap. Les deg opp på viktige temaer. Bli engasjert i eget liv og helse.

IDEELT SETT kunne man håpet på at denne type «reisende» ville vende blikket utover, og dermed føre til økt innsikt i andre menneskers lidelse og et konkret ønske om å bidra til en bedre verden.
Dessverre ser reisene ut til å sentrere rundt egne navler, og hvis tilværelsens letthet blir mer utholdelig for de selvutvikla, ja da er målet nådd.
Her avslører skribenten kun sin egen uvitenhet. Jeg bruker timer hver dag på å hjelpe andre, og jeg kjenner ingen som ikke gjør det samme. I min verden er bidraget utover selve kjernen i livet.

Så, til alle fantastiske flotte selvutviklende damer, Trine og meg selv inkludert:
Stå på videre, syng høyt, stå I egen kraft, og nyt livet hver eneste dag!

Hilde

Amen, jeg støtter meg til Hilde og takker for at hun deler som hun gjør. En sterkere kvinne en lete lenge etter! Finn inspirasjon i det folkens….

Jeg har en innihelvetes travel dag og kommer ikke til å få tid til å delta i debatten som sikkert kommer på siden min. Møter og barnebursdag står på plakaten. Vi må alle vise omtanke til medmennesket, derav hold dere for gode for personangrep. De blir slettet. Hold dere til saken, nemlig kronikken og saken i dagens Dagblad. Mobbing er ut……

Anbefaler dette innlegget til @lailand…..verdt å lese HER




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

Kvinne som våger?

Vi har alle livserfaringer, kan mine hjelpe deg å våge mer? Jeg deler på mail

I will never give away, trade or sell your email address. You can unsubscribe at any time.