En personlig historie

Jeg liker personlige virkelighetsnære historier. En historie fra det virkelige liv som folk flest kan kjenne seg igjen i. Blogg, for mange, er akkurat det. Dele sin historie med andre for å opplyse om hvordan akkurat de opplevde noe. Jeg har blogget i over 5 år og skjønte fort hvordan jeg kunne bli min egen publiseringssjef  og ikke minst markedsføre meg selv og det jeg holder på meg. Idag lever jeg av dette, jeg lærer opp andre hvordan skal bruke sosiale medier, og jeg elsker det. Jeg er litt lei av selve bloggingen, ikke å publisere og leke, og derfor tar jeg nå dette til et nytt nivå med TvTing …..TV online. Jeg vil leke mer, jeg trenger noen nye bøtter i sandkassen. Helst i mange ulike farger.

Gal kvinne på ville veier

Nå var det ikke TvTing jeg skulle prate om idag. Jeg ønsker å dele en sterk historie med deg, en historie om angst. Det er noe som kan skje den beste og derfor syntes jeg det er sterkt av Camilla å dele sine velskrevne ord med mine lesere. Jeg setter pris på de som ønsker å dele…blir gjerne en du også. Les mer HER. Dette er, som du kanskje ser, DEL 1.

Camilla forteller;

DEL 1: HELVETE PÅ JORD….

“Når jeg blir 30 år går livet til helvete…”

Disse ordene sa jeg spøkefullt som 29-åring om det å fylle 30. Jeg visste ikke da, hvor rett jeg skulle få….

Til da hadde jeg levd et tilsynelatende “normalt” liv, med status gift og 2 barn, 100% jobb og opp-pussing av hus samt tilleggsjobb som aerobicinstruktør på “fritiden“. Siden har jeg lært utrolig mye om meg selv og mitt liv. Retningen hadde vært feil lenge, jeg var det bare ikke bevisst. Jeg visste ikke da, hvilke mønster i livet jeg kjørte om og om igjen. Jeg hadde ingen kunnskap om hvordan kroppen fungerer, om sammenhengen mellom tanker, følelser og virkelighet.

11. Mai 2007. Jeg glemmer det aldri. Jeg var på jobb på sykehuset da jeg følte at “noe” skjedde i hodet. Så husket jeg plutselig ingenting, ble svimmel og ville besvime. Jeg ble sendt til akuttmottaket og undersøkt. De fant ingenting. Først flere timer senere begynte jeg å kjenne igjen kroppen min, og det var deilig. Men på kvelden begynte det på igjen…. hva skjer??

Jeg visste det ikke da, men jeg hadde hatt mitt første panikkanfall. Jeg var  ikke klar over at det er mulig å bli så syk…. Kort fortalt har jeg vært igjennom alle typer og grader av angst, hele symptomlisten. Panikkanfall så sterke at jeg kastet opp, mistet følelsen i ansikt, ben og armer. Jeg gjemte meg under dyna, greide ikke å være sammen med ungene mine eller gå ut, greide ikke å spise og gikk raskt ned 10 kg. Sov ikke på flere måneder, hørte bare hjertet som dundret iveg som et godstog inne i brystkassa. Hendene skalv, tunga skalv, alle muskler i kroppen stivnet og det var vondt over alt. Lymfesystemet fungerte dårlig. Så fulgte depresjon, magekatarr, hormoner helt ute av balanse, mer og ekstrem angst. Angst er den mest grusomme følelse som finnes. Jeg begynte å bli redd for at jeg var i ferd med å bli gal.

Jeg oppsøkte hjelp. Hos fastlege, psykolog, psykomotorisk fysioterapeut, den lokale helsekosten, likesinnede, på nettet.. Men situasjonen min ble stadig verre og til slutt fikk jeg så sterke medisiner for å få sove at jeg ikke greide å røre meg. Musklene var helt slått ut, men jeg fikk fremdeles ikke sove. Hos psykologen fikk jeg null hjelp. NULL. Med en ovenifra og ned holdning satt han der og bad meg fortelle hvordan jeg hadde hatt det siden sist. Ingen råd om hva jeg kunne gjøre for å få det bedre. Men han ville gjerne gi meg lykkepiller. Jeg ville ikke ha. Blir jeg bra noen gang? spurte jeg. Nei angsten , den vil være der, sa han. Jeg kom ikke tilbake.

Jeg visste ikke da, at jeg ikke kunne finne hjelpen jeg trengte utenfor meg selv. At nøkkelen, alt jeg hadde bruk for, lå gjemt et sted jeg aldri ville finne på å lete, nemlig i meg selv. Jeg visste ikke at jeg var den læreren jeg søkte, at jeg, lille meg, selv kunne fikse alt dette…

Jeg dro ut i skog og mark for å finne svaret i meg selv. Det hadde jeg fått tips om. En fremmed følelse… Når hadde jeg sist lyttet til meg selv? Det som da skjedde, da jeg endelig lyttet til meg selv, var at det boblet over. Alt det fæle jeg hadde opplevd, alle undertrykte følelser kom frem, situasjon etter situasjon rullet gjennom bevisstheten. Jeg greide ikke å stoppe det. Jeg fikk så et enormt trykk i hodet, og da jeg etter turen stod i dusjen hjemme, kapitulerte kroppen min og jeg seig bokstavelig talt sammen. Musklene ble slappe, jeg greide nesten ikke å gå. Derfra gikk det ikke lenge før jeg lå i senga uten å greie noe. På toppen av alt, hadde jeg fått ME.

Jeg bad om å bli innlagt på psykiatrisk klinikk, jeg ville dopes ned og slippe vekk. Du er for frisk, sa legen…

Jeg fikk brainfog og greide ikke engang å huske mitt eget navn. Lå i senga og måtte få middagen der, greide nedten ikke løfte håda for å spise. Ta deg sammen, sa mora mi….

Det ble bare verre og verre.

Bunnen var nådd.

Tanken på livet var verre enn tanken på døden.




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

By | 2011-02-17T13:35:41+00:00 17. februar, 2011|Categories: MIN BLOGG|Tags: |12 Comments

12 Kommentarer

  1. Liller Gold 17. februar 2011 at 14:55 - Reply

    <3

  2. Liv 17. februar 2011 at 15:07 - Reply

    Takk for at du vil dele din historie med leserne!! Jeg kjenner meg igjen, og venter spent på del 2:-)

    • Camilla 1. mars 2011 at 16:29 - Reply

      «smiler»

  3. gjest 18. februar 2011 at 15:21 - Reply

    Har denne jenta en egen blogg?

    • Camilla 1. mars 2011 at 16:19 - Reply

      Jeg har ikke det. Kanskje får jeg det en dag:)

  4. Helene 21. februar 2011 at 11:37 - Reply

    Jeg håper virkelig denne historien har en glad slutt. For om DETTE var slutten, synes jeg det var forferdelig unødvendig å poste det. Jeg er selv sykemeldt med angst, og dette gjorde ikke dagen minbedre, tvert i mot.

    • Trine Grung 21. februar 2011 at 11:49 - Reply

      Det kommer mer…helt klart!

    • Camilla 1. mars 2011 at 16:28 - Reply

      Kjære Helene!
      Din situasjon kan fikses! La aldri noen få deg til å tro noe annet. Alle trenger å finne sin egen vei, men kan anbefale LP på det sterkeste, eller Unique Mind kurs, for å få hjelp på veien av utrolig positive og selvbevisste mennesker. Det blir livet før og etter kurs:)
      Se fram mot lysere tider på alle måter.

  5. HelseHilde 21. februar 2011 at 14:37 - Reply

    Jeg følger spent med videre Camilla. Jeg heier på deg, og kan ense gjennom teksten at du er en sterk og modig dame!

    Klemmer så det holder!!
    Hilde

  6. ceselia 20. november 2012 at 16:55 - Reply

    heisan..
    Vil gjerne melde med denne damen, kjenner meg så igjen i det hun skriver, finnes det noen måte vi kunne fått kontaktet henne på?? viss hun vil da, jo flere, jo mer erfaringer og tips om å komme ut av dette helvete…

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Mine nettkurs

BLOGGKURSET: Lær alt om blogging
bloggkurset
mockupss-facebook

FACEBOOKKURSET: Lær å bruke Facebook

Kategorier

hits