Idag starter en ny epoke her på bloggen min. Det er lenge siden jeg har rettet fokus mot helse, sunnhet, velvære og slanking…..men nå trør vi til! Denne epoken blir delt inn i to faser. Den ene er Feite-Lilly som snart skal slanke-operere seg, og den andre er 4 jenter som skal slanke seg via bloggen min. Vi skal følge vekten deres uke for uke og det er konkurranse om å gå ned mest på et år. Disse fire inkluderer meg. Nå er det nok med mat-orgier, jeg må ned i vekt.

Men i dag er det altså Feite-Lilly som begynner. Du vil treffe henne hver eneste mandag, både fram til operasjonen og etter. Hun vil selv delta i kommentarfeltet hvis dere lurer på noe. Bare spør i vei. Her starter hennes historie :

Siste sommeren som feit

Jeg heter Lilly, er i slutten av 40-årene, har vært feit nesten hele mitt liv. Jeg har passert 0,1 tonn og har flere såkalte tilleggssykdommer, og noen nye sykdommer lurer rundt hjørnet . Nå er det slutt – jeg har bestemt meg for å ta en gastric bypass (GBP), en såkalt slankeoperasjon. Jeg er godkjent for operasjon via det offentlige, og denne skal skje innen jul.

Å gå til det skritt å velge en GBP operasjon har vært en lang prosess for meg, for dette er ingen lett vei, i tillegg er det lenge å vente i kø i helsevesnet. Dette er min siste sjanse til å få til en varig endring. Det jeg fikk hjelp til å skjønne ved starten av denne prosessen, var at det er i hodet alt sitter, og at det var viktigst å begynne der. Det ble en lang reise på gamle stier, og en oppklaring av hvorfor jeg er der jeg er i dag.

Jeg var på mitt første slankeopplegg når jeg var 12 år gammel, og siden har jeg slanket meg. Nevn en kur, og jeg har tatt den! Opp og ned, opp og ned – for hver gang opp, litt mer enn det gikk ned. Det betyr at sakte men sikkert rundet vektnåla nye grenser. På veien oppover kom også tilleggssykdommene og de økte risikoene, for å dø av noen av dem. Det som virker rart og også veldig skremmende, er at det var som om det ikke angikk meg fordi ingenting skremte meg noe særlig før jeg plutselig en dag fikk alvoret ”i fleisen”.

Jeg har så lenge jeg kan huske vært en overspiser, tipper jeg var ca. 10 år da det startet for fullt, og det er ett år siden jeg gjorde det sist. Overspising blir i dag sammenlignet med lidelser som anoreksi og bullemi, bare at man ikke kvitter seg med maten, og dermed kommer også overvekten. Overspising dreier seg mye om smugspising, skam og skyld – når ingen ser, kan heller ingen kommentere eller hjelpe.

Det er lett å tenke at var det noe galt i barndommen eller hjemmet – men slik jeg ser det i ettertid, mener jeg ikke det. Vi spiste vanlig kost uken gjennom, og kosa oss i helgen. Kose seg ja, det er forbundet med mat i min familie. (tror kanskje det er slik i mange familier) Jeg var god på å skjule min overspising, og mine foreldre stusset nok over at jeg var overvektig og min søster tynn som en stilk. Det er først for et år siden jeg klarte å tilstå for mine foreldre og resten av min familie hvordan alt har foregått.

Denne bloggen er meningen skal ta dere med på min reise frem til i dag, samt veien min videre mot min operasjon og tiden etterpå der alt bare går en vei, og det er ”nedover”. Jeg håper å gi dere en innblikk i hvordan mitt liv er/har vært som feit, hvilke tanker tenkes, og hvordan blir jeg møtt, samt hvilke forberedelser jeg gjør frem til operasjonen. Alt er selvfølgelig – slik jeg ser det.




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

Kvinne som våger?

Vi har alle livserfaringer, kan mine hjelpe deg å våge mer? Jeg deler på mail

I will never give away, trade or sell your email address. You can unsubscribe at any time.