FeiteLilly overspiser

Hver mandag en periode fremover vil du treffe FeiteLilly. Idag er hun feit, men snart vil hun knapt nok kaste skygge. Hun skal slanke-operere seg om få måneder og kommer til å å blogge om prosessen her hos meg. Dette er ingen enkel avgjørelse å ta for et menneske, og det er en lang prosess en skal igjennom før en faktisk får lov til å «klippe» deler av magesekken. FeiteLilly vil deler tanker hun har som overspiser og hva hun har gjort for å rydde i tankene sine. Det er nettopp overspising det handler om i dagens innlegg:

Overspising – forstyrrelsen som sitter i hodet, men som setter seg rundt livet!

Jeg nevnte sist uke at jeg er overspiser, og har vært det helt fra jeg var liten jente. Overspising blir i dag betegnet som en spiseforstyrrelse, og for meg var det i grunn deilig å få satt ord på hva det var. Jeg spiser på følelser – er jeg glad skal det feires med spising, er jeg lei meg skal sørges med spising, er jeg stresset skal det kompenseres med spising.

Når jeg var liten skjønte jeg ikke at jeg var så mye annerledels enn mine venner når det gjalt mat, det var bare slik at de klærne de hadde, ikke passet til meg. Jeg reflekterte ikke så mye over det da – jeg har aldri blitt ertet for min overvekt, så det har vel noe med det å gjøre.

I ungdomsår var det slik at fokuset kom mer over på utseende , klær og gutter. Ingen kunne skjønne at jeg så ut som jeg gjorde – eller kanskje de skjønte det hele tiden men ikke ville såre meg ved å si det? I min verden forgikk så mye spising i det skjulte at jeg trodde vel at jeg ikke var avslørt. I perioder lengtet jeg etter alenetid slik at jeg kunne spise – en overspiser smugspiser nemlig alltid alene.

I voksen alder har jeg alltid sagt : jeg vet godt hva jeg skal gjøre for å gå ned i vekt – offisielt har det vært det å spise sunt og trene, inni meg var det å slutte å overspise.

Lurer du på hvordan jeg overspiser? Jo, i alle sammenhenger sammen med andre mennesker spiser jeg vanlig – når jeg er alene kan jeg spise alt hva jeg kommer over i bøtter og spann.

Det har blitt noen isbokser, lass med brødskiver, tømming av godtelagere, med mer opp igjennom. Har jeg fått lyst på noe som ikke finnes i skap og skuffer, så har jeg laget det – ikke unaturlig å lage smørdeig midt på natta hvis det var det jeg drømte om. Jeg stapper inn helt til jeg er ubehagelig kvalm – alt skal fortæres! Etterpå er jeg uvell – skammer meg for å gjøre noe slikt, og inni meg rakker jeg ned på meg selv for å ha et sånt ”etagilde” som bare øker overvekten min, og bare gir negative følelser og dårlig selvbilde.

Er det synd på meg – har det vært synd på meg? Nei! Jeg føler meg ikke som et ”offer”, og slik kjenner ikke folk meg som heller. En god hjelper ”så” meg, og slik fikk jeg hjelp. Jeg har fått en diagnose og det var deilig, jeg har erkjent de faktiske forhold, jeg vil gjerne gjøre noe med det, og tuningen av den mat-greia jeg har i hodet startet for 1 ½ år siden. Det interessante er at når alt kom ”på bordet” og ”katta var ute av sekken” så sluttet jeg – og den prosessen og mine gode hjelpere på veien, har jeg tenkt til å skrive mer om senere så følg med!

Det er flott Lilly deler, det skal bli spennende å følge denne prosessen hennes. Akkurat det å dele på bloggen min var en barriere i seg selv som jeg er sikker på at hun vil vokse på. Lurer du på noe så svarer Lilly i kommentarfeltet . Jeg er ganske sikker på at MANGE kjenner seg igjen i dette med å spise på følelser og jeg er stolt av FeiteLilly som tørr å dele dette.




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

By | 2015-05-31T10:16:20+00:00 29. august, 2011|Categories: OPPLEVELSER|14 Comments

14 Kommentarer

  1. Linn 29. august 2011 at 08:12 - Reply

    Hei Trine, kom på deg igjen etter eg såg deg hos C (fotballfrue). Så bra du la ut dette på bloggen din.
    Lilly: Eg synes du er innmari tøff. Eg kjenner fleire som har dette. Lykke til. Klem

  2. Lene Gabe 29. august 2011 at 09:14 - Reply

    så flott at noen har tatt grep om dette. er sikker på at mange lever sånn og ikke tør/innrømme at de sliter m dette. har selv hatt en periode i mitt liv hvor jeg har slitt med og få i meg mat,for så og stappe meste mulig inn på kortes tid. men dette ligger nå noe år tilbake i tid og har d stort sett bra idag. masse lykke til videre Lilly 🙂

    • Lilly 29. august 2011 at 16:53 - Reply

      Takk for lykkeønskningen Lene. Jeg er ikke alene, men det beste som skjedde meg var at jeg kom «ut av skapet»!

  3. Drammen 29. august 2011 at 13:11 - Reply

    Det e godt å høra at det faktisk heite noe. Eg har det sjølv, bare at eg har klart å kontrollere meg «litt» hvertfall etter endel grete roede kurs, men det sitte fortsatt der. Redselen e no bare det å legge på meg ALT igjen, for eg har null problem med  å spise så mye godteri at andre blir kvalm av å se på. Andre reagere med å se rart på meg når eg sluke ein 200grams sjokolade på fem minutter. eg kunne fint spist meir, men ein skamme seg etterpå som du sir. Ein blir lei seg og føle seg ekkel og FEIT! Men flott at du jobbe med tankane dine no før du ska opereres. Godt å høre andre overspisere.

    Hilsen en ikke diagnosert overspiser!! 

    • Trine Grung 29. august 2011 at 13:43 - Reply

      Det er flere enn du aner som har det sånn. Ikke mye skriverier om dette dessverre, men håper disse innleggene kan bidra!

    • Lilly 29. august 2011 at 16:59 - Reply

      For meg som overspiser var det viktig å få hjelp – jeg bare skjønte det ikke selv. Det kan være fint å kontakte fastlegen sin, og fortelle at man mener at man er overspiser. Det er flere muligheter videre derifra. Lykke til videre!

  4. Linda 29. august 2011 at 15:54 - Reply

    Hei Trine og FeiteLilly overspiser:-)
    Det var jo akkurat som å lese om meg det, jeg er også en diagnostisert overspiser.
    Her er bloggen min hvis dere vil lese og kanskje dele?
    http://kampenmin1.blogspot.com/
    Klem fra Linda:-)

    • Lilly 29. august 2011 at 17:01 - Reply

      Hei Linda, jeg har «sett» deg en stund og synes du er flink som også har kommet «ut av skapet». Lykke til videre med prosessen din!

  5. Anonym 30. august 2011 at 20:09 - Reply

    Dette er sterk kost, Lilly.  Gleder meg til å følge din historie videre.

  6. Kaasa 30. august 2011 at 20:40 - Reply

    Hei! Dette kjenner jeg igjen en del av, men jeg har aldri fått noen diagnose. Har heller ikke spist på natte, men fått høre at jeg er som en bestemoe «alltid noe godt i veska». Ja hadde alltid det og spiste i smug når jeg som sagt trodde ingen så meg, men ble avslørt gang på gang. Jeg gleder meg til å lese mer og kanskje få noen tips. Lykke til videre i prossesen.

  7. Småen 3. september 2011 at 22:53 - Reply

    Det var faktisk litt godt å høre om att det er andre som overspiser eller trøstespiser ….  Jeg òg 4 andre hadde ett sammarbeidsprosjekt om spisesykdommer på videregående , bla om det å overspise… Å når jeg har lest gjennom papirene etterpå så fant jeg ut att jeg hadde det sånn… Begynte med det når jeg var ca 12 år , for det sjedde store  forandringer i livet mitt som jeg slet med,slet veldig mye før det òg men begynte å slite litt mer…  Men pga det som sjedde så begynte jeg  å spise litt mer enn vanlig å som trøst pga vonde føleser å tanker… Er nå komt så vidt i tyve årene å har klart å komme meg litt ut av det på en måte å gjøre andre ting istedenfor en å spise vekk det vonde følelsene, men det er ikke så lett…  Blir litt trøstespising innimellom ennå….   Prøver å komme meg ut av det men har null selvtillit å stoler så å si ikke på noen, dårlig erfaring for å si det sånn ….      Å så vil jeg si til Lilly : det er bra du skriver å forteller om det for da hjelper du andre som sliter også =) 

  8. Miriam Elisabeth 6. september 2011 at 00:13 - Reply

    kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg var tynn og fin som liten, men så skjedde det store forandringer. Flyttet mot min vilje, mobbing i mange år og slem kjæreste. Da spiste jeg mye usunt hver bidige dag i flere år og este ut. Jeg skulle så gjerne ønske det ugjort og sliter nå med å bli kvitt kiloene som kom pga det.. For og ikke havne i det igjen tar jeg heller nå ofte og lar være å spise… Det er jo heller ikke bra! Jeg får nå dårlig samvittighet hver gang jeg spiser et måltid…

    Som følger av overspisingen har jeg også skikkelig dårlig selvbilde… Hater rett og slett mitt eget utsenede!

    Nå har jeg virkelig satt meg som mål å bli finere. Klarer nok ikke å få den kroppen jeg engang hadde, men skal prøve så godt jeg kan. Tror også jeg skal kjøpe meg ei badevekt så jeg kan veie meg hver uke for å se hvordan det ligger an. Det kan jo være stor motivasjon når man ser på vekta at det er fremgang?

    Så den fatcamp greia eres, Trine. Hva med å lage ei seriøs gruppe på FB for alle som prøver å bli bedre osv. Så kan vi motivere hverandre der?

    Liker bloggen din Trine! Du er ei tøff dame!!

    • Trine Grung 6. september 2011 at 20:07 - Reply

      Takk for at du og deler! Og tusen takk for fine ord. En virkelig god ide…som jeg virkelig skal tenke på!!!

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Mine nettkurs

BLOGGKURSET: Lær alt om blogging
bloggkurset
mockupss-facebook

FACEBOOKKURSET: Lær å bruke Facebook

Kategorier

hits