Jeg lar meg inspirere av Lilly. Hun har gjesteblogget en stund nå om prosessen hun går igjennom i forkant av slankeoperasjonen hun skal gjennomføre innen kort tid. Jeg beundrer at hun har klart å ta tak i tankene sine rundt sin overspising og må innrømme at jeg kjenner meg igjen i mye av det hun skriver. Hva er det som skjer når jeg går i skapet som en desperat narkoman på jakt etter søtt? Jeg vet hvordan jeg skal kontrollere tankene, men hvorfor tar jeg ikke midlene i bruk?

Mange sier «du må være glad i deg selv» og daglig si denne mantraen til deg selv. Jeg fikser det ikke. Noen dager går det på skinner og det er enkelt å være sunn. Men så kommer dagene ( som denne helgen) hvor alt blir vanskelig og sunnhet er det siste jeg tenker på. Jeg hater det. Jeg vil ha livet på skinner hver dag….jeg vil ikke være som jeg er nå, men aner ikke hvordan jeg skal snu det!? Jeg trives ikke, samtidig som alt annet går bra om dagen og derfor føler jeg ikke for å klage. Helvetes dritt! Jeg spyr av å ikke mestre dette….jeg MÅ ta noen grep. Jeg starter med å gi ordet til Lilly…det skulle ikke dreie seg om mine tanker nå:

Jeg nevnte i forrige uke at da jeg kom på kurset i regi av sykehuset, føltes det som å ”komme hjem”. Det har blitt mang en fin samtale om det som skal bli vårt nye liv – varig livstilsendring. Jeg har vært vant til at de fleste kurs jeg har vært på, har dreid seg om en eller annen form for diett. Hele dette kurset var fokusert rundt små endringer gjør store forskjeller!

Den første fagpersonen vi fikk besøk av var psykologen. Hun fortalte oss om våre vaner – så lett det var å gå på gamle stier, og hvor mye man måtte være bevisst om man skulle gå på nye stier. Det gjorde meg oppmerksom på at om jeg skulle endre mitt livsstilsmønster så var ikke det gjort i en håndvending. Her må jeg ta museskritt og være veldig bevisst de valgene jeg tar.

Jeg lærte at for de som skal ned 25 kilo+ er det bare 3% som lykkes med å ha en varig vektnedgang med vanlige dietter. Jeg lærte meg til å akseptere at jeg er blant de 97% som ikke har klart det.

Den neste fagpersonen vi møtte, var ernæringsfysiologen. Jeg lærte at om jeg i et og alt tenkte litt lettere produkter og mengden på hva jeg spiser og innholdet i hva jeg spiser, ville det gi meg store endringer. Jeg fikk gode tips om mellom-måltider, og etter det ble veska fylt opp slik at jeg alltid har noe ”for hånden”.

Vi fikk besøk av kirurgen – han trygg, og utrolig kunnskapsrik. Jeg ble helt sikker på at jeg var i gode hender om jeg skulle velge operasjon Vi ble forklart hva operasjon innebærer, og om mulige bivirkninger og risiko. Jeg fikk et meget klart bilde på hva jeg skulle igjennom, og om pluss og minus om jeg skulle velge operasjon.

Vi møtte folk fra konservative behandlingssentra. Det var veldig nyttig – her så vi at det faktisk var andre muligheter enn operasjon. Det var nok mange av oss som hadde operasjon forrest i panna når vi kom på kurset, og jeg opplevde at både jeg og flere med meg, fikk mye og nye tanker etter informasjon om konservative behandlingsopplegg. Det virket absolutt som et kjempegodt tilbud og med god oppfølging. Det som er vanskelig, er at om du velger konservativt og ikke skulle få det til, vil du miste plassen din i operasjonskøen. Dette gjør nok at mange ikke tør å ta sjansen, og velger dermed operasjon.

Vi fikk besøk av psykologen en gang til, og tema var hvem er jeg og hvem vil jeg bli som slank?

Det er noe jeg har tenkt mye på de siste ukene. Vil jeg forandre personlighet når jeg blir slank? Vil jeg bli mer lykkelig? Vil folk se på meg på en annen måte? Vil jeg få mindre ”tjukkas-preg” på min væremåte? Jeg har merket et slags ungdomsopprør allerede, både at jeg sier mer nei, er mer ego og at jeg stråler på en annen måte. Det er spennende, men jeg ser at noen rundt meg reagerer.

Det jeg stusser over i ettertid av kurset, er at ikke et eneste kjente slankeopplegg dreier seg om at kiloene sitter mellom øra. Jeg drømmer om at det skal komme livstilsendringskurs som går over flere år! Jeg er helt sikker på at om jeg nå hadde tatt alt jeg har lært, og brukt tre år på prosessen med oppfølging av fagpersoner, så ville jeg sluppet slankeoperasjon – de tre årene har jeg dessverre ikke, det står for mange livstilssykdommer i kø klar til å angripe meg! Hvorfor er det ingen som fokuserer på en annen tilnærming til en varig endring enn å foreslå ditt og datt dietten, og ditt og datt treningen? Hvorfor fokuseres det ikke på slike kurs med fagpersoner? Hvorfor må et så bra og opplysende kurs først komme når man står foran en operasjon?

– du kan lese om en GBP her




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

Hvordan skape endring og våge mer?

Kanskje kan min reise inspirere deg? Jeg sender ut mail gratis hver søndag.

I will never give away, trade or sell your email address. You can unsubscribe at any time.