Det lysner på kontoret

20130910-151711.jpg

Jeg måtte flytte ut av kottet som jeg hadde laget meg her i leiligheten. Jeg holdt på å dra på meg depresjon av å sitte i det lille rommet uten luft, dagslys eller energi. Her bor jeg med utsikt over hele Drammen…hva i alle dager gjør jeg på et lite kott når jeg har hjemmekontor? Igår gjorde jeg noe med den saken og fant meg en billig pult på finn.no og vips så kan jeg jobbe i dagslys. Datter plasserte blomster og lys på pulten til mamsen og nå kan jeg kose meg foran skjermen min. Med solen rett i ansiktet.

Jeg vet det, ser noe sliten ut her jeg sitter uten sminke og rufsete på håret. Jeg har hatt noen nededager hvor energien har vært dårlig. Noen ganger må gründerhjertet ta en pause og ha fokus på de andre tingene i livet, nemlig barn og hjem. Jeg er av typen som kan jobbe døgnet rundt men ingen er tjent med at jeg sliter meg ut, ihvertfall ikke de som betyr mest for meg, mine to små.

Det er liten tvil om at alt jeg har vært igjennom det siste halve året, som jeg aldri ville vært foruten, har satt sine spor i kroppen min selvom jeg ikke vil innrømme det for meg selv. Jeg skal klare alt, mestre det meste, være gründer på min hals og bare stå på. Noen ganger går det bare ikke. Igår var jeg så sliten at jeg bare gråt. I fire timer. Noen dager er det bare sånn…kroppen sier stopp, hjernen ber deg bremse, men lærepengen må være å se signalene FØR en sitter med skjegget i postkassen og tårene renner som en foss.

Hva gjør en når disse dagene kommer? For vi har vel alle slike dager i ulik grad og av ulike grunner?

  • Logger av internett (til en viss grad. Jobber ikke, bare koser meg hvis jeg er tilstede)
  • Går meg en tur i frisk luft (eller sykler)
  • Nyter god musikk
  • Leser bok hvis jeg klarer å bremse pulsen nok
  • Sitter i sofaen og bare holder rundt de rundt meg, snuser på barna mine og kjenner hvor glad jeg blir for å ha de nær meg
  • Stopper opp og legger merke til detaljer rundt meg, som lukt, blader som gulner, luften som trekker litt kaldere
  • Inviterer en god venninne (les kusine for min del) på skravlekveld hvor omsorg og omtanke er fokus. Rydde topplokket rett og slett

Vi kan ikke være sterke hele tiden og gudene skal vite at jeg svinger på det området. Opp og ned, selvom grunnmuren i meg er sterk og selvstendig. Som alle andre trenger en å føle seg liten noen ganger og ikke minst ha noen der som ser at en trenger omsorg og omtanke. Singellivet gjør at en må ty til gode venner og de har jeg heldigvis rundt meg.

Har du noen gode tips på hvordan du henter deg inn når hverdagstoget får for fort? Hva er din nødplan for å overleve sånn at toget ikke sporer av?




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

By | 2013-09-10T15:47:29+00:00 10. september, 2013|Categories: DIGITAL KOMMUNIKASJON|22 Comments

22 Kommentarer

  1. Vigdis 10. september 2013 at 16:20 - Reply

    Du, nå må du roe deg. HVILE. Mener det. Been there, done that. Det tar veeeldig lang tid om du ikke tar kropp og sinn på alvor. Så, 1 uke bare RO. Glem alt så lenge! Good luck!!

    • Trine Grung 10. september 2013 at 16:22 - Reply

      Ja jeg vet…gjør nettopp det Vigdis, tusen takk. Klemmer din vei

  2. Anne Brenneng 10. september 2013 at 16:21 - Reply

    Har stadig en tur innom den slags dager, og er som deg litt for sterk for eget ve og vel. Frisk luft og glad musikk gjør underverker, men real sipping – og «synes synd på meg selv» utblåsning funker det og 🙂 Godt å se deg ute i lyset igjen vennen, hang in there <3

    • Trine Grung 10. september 2013 at 16:23 - Reply

      Glad for deg Anne, tusen takk! Ikke helt ute enda, men som alltid deler jeg mens jeg er der for da er det ekte…..og bloggen er rett fra hjertet. KLemmer din vei

  3. Marit T 10. september 2013 at 16:50 - Reply

    Du er som de fleste av oss, dessverre! Og det er også en typisk kvinnegreie…

    Jeg var arbeidsnarkoman og hatt 3 jobber omtrent hele mitt liv, inntil jeg en dag «pensjonerte» meg ned til 100% stilling. Jeg hadde fri mandag kveld eller søndag formiddag, resten av uka var det tut og kjør fra 8.00 til 03.00 omtrent hver dag….det går i noen år…

    Når kortisolet er på vei å renne ut til alle celler bør du ta deg en pust i bakken, Trine, det er rett og slett ikke verdt det for fem øre, det vet jeg alt om
    .
    Det er viktig at du tar deg tid til å kjenne på følelsene, få noen knagger å henge de på, så du får sortert de. Ikke gjør som alle oss andre, okkupere hvert bidige minutt med noe «nyttig».
    Kjenn etter hvordan det er å bare være Trine, hvordan det er å ha et stille pusterom, og evt. bare gjøre ting med gode venner og barna dine. En deilig følelse ikke sant?!

    Ingen klarer å være høyt og lavt hele tiden, og det er ikke et nederlag å innse at man må bremse opp litt. Verden er fortsatt der etter en liten pause. Og garantert et bedre sted å være.

    Alle vil ha en bit av deg, og du vet du må prestere og derfor viktig at du ikke brenner lysene i begge ender. Sett grenser, også for deg selv. Trine må ikke være «flink» hele tiden.

    Pass på deg selv, og husk at bak en hver tåre finnes det mye styrke. Tårene er sjelens diamanter 😉

    Mange klemmer til deg

    • Trine Grung 10. september 2013 at 16:53 - Reply

      Tusen takk Marit, prøver så godt jeg kan. Ønsker så genuint å lære bort det jeg kan og at andre skal lykkes, men kjenner jeg må bli flinkere til å sette grenser. Takk for kommentar!

      • Marit T 10. september 2013 at 17:16 - Reply

        Det vet jeg Trine, og det er kjempebra, men da må du også være «tilstede» i deg selv 🙂
        Lov at du ikke setter beikrok på deg selv, balanse er viktig. Uten helse har vi ingen ting!
        Ønsker ingen det jeg har opplevd…just saying 😉

        <3 Klem

  4. Siri Berntsen 10. september 2013 at 16:57 - Reply

    Du gjør rett i å puste litt. Glem jobben litt og fokusere på andre ting som du skriver. Viktig!

  5. Berit / Tuffa 10. september 2013 at 17:22 - Reply

    Hvis det er slik du ser ut når du er «rufsete» er det ingen sak!

    • Berit / Tuffa 10. september 2013 at 17:25 - Reply

      Pust med magen, og innse at verden går videre om du ikke har alt på stell. INGEN er tjent med at du sliter deg ut – allerminst du sjøl.

    • Trine Grung 10. september 2013 at 17:27 - Reply

      Hehe henger vel sammen m at jeg føler meg rufsete hihi

  6. Annika 10. september 2013 at 17:23 - Reply

    Skjønner så godt at «nededagene» dukker opp innimellom.
    Da er det faktisk helt greit å gråte et par timer eller fire. Kroppen får liksom renset seg litt da.
    Men det er også kjempeviktig å kjenne etter om du puster med magen og ikke bare med brystkassa!
    Når jeg kjenner at hodet er litt overfyllt av alt jeg vil tegne, skulle ha tegnet og burde ha tegnet i tillegg til alt jeg vil gjøre med de 3 barna, gubben og katten så tenker jeg at nå må jeg bare «ligge litt på lading» en stund og da prøver jeg å sove. Ikke alltid like lett hvis adrenalinet pumper når man skal slappe av, men det hjelper å prøve å roe ned systemet.
    Vi er her vi vøttø, selv om du tar en hvil eller tre 🙂

    • Trine Grung 10. september 2013 at 17:28 - Reply

      Og så flink du er til å tegne!!! Wow. Alltid drømt om å kunne føre pennen men trenger jo ikke det når vi har flinke folk som deg!
      Tusen takk for støtten, den varmer

      • Annika 11. september 2013 at 10:49 - Reply

        Tusen takk Trine, håper formen er bedre i dag 😉

  7. Janne 10. september 2013 at 17:23 - Reply

    Livet er som en vekt skål med sorg og gleder. Heldigvis så opplever vi hele spekteret , og det handler om å leve. Du er det mest verdifulle i ditt liv, derfor må du pleie deg godt selv, husk det er ingen andre som gjør det! Jeg hørte ett intervju med rådgiveren til Erna Solberg, og hun sa » Erna har den evnen at det hun ikke får gjort noe med, bruker hun ikke energi på!!!! Carpe Diem.

  8. Sigrunn Granlund 10. september 2013 at 18:58 - Reply

    » Snart skinner solen åter» står det i en svensk sang. Livet kan fortone seg som været om våren. Litt solskinn og litt regn noen tårer og et smil, litt blanding av været i april.

  9. Leela Kjørvik 11. september 2013 at 08:22 - Reply

    Hei
    Vi må vel alle le i etterkant når vi har prøvd iherdig å gjære noko fornuftig men stikk i mot vår person. Og deg på eit mørkt kott, altså gøymt vekk, var vel eit slikt heilt umulig prosjekt:-)

  10. Torill Paulsen 11. september 2013 at 11:18 - Reply

    Hei Trine,
    Er inne å leser bloggen din engang iblant, er kjekt å følge med på bekjente som gjør det bra 🙂 Men Trine, du skriver at du er sliten at du jobber døgnet rundt. Og at dine opplevelser det siste halve året har satt sine spor i kroppen. Jeg vil si at det har satt sine spor i sjelen. Du må gi deg tid til å sørge, for det er en sorg prosess. Gi deg selv tid og ikke minst lov til å kjenne på disse vonde følelsene og skuffelsen. For at det er en skuffelse er ikke til å stikke under en stol. Livet ble ikke slik som du trodde. Grunnmuren ble revet vekk. Så kan du stille spørsmålet:Ja, men dette var noe som vi begge var enige om…….men det gjør ikke at skuffelsen blir mindre eller at sorgen forsvinner. Er du sliten psykisk, så blir du sliten fysisk også 🙁 Husk Trine, at din tilværelse ble snudd på hodet. Kropp og sjel fikk sjokk, og det tar tid og bearbeide dette – men du må ta deg tid. Ønsker deg alt det beste Trine 🙂

  11. Torill 11. september 2013 at 11:30 - Reply

    Du får ta turen til meg i Seljord en helg da:-). Lover masse avslapping med rødvin i boblebadet og fyr i peisen i grillhytta. Da kan vi bare NYTE livet:-). Det pleier å hjelpe meg i hvert fall når jeg har tunge dager!

Legg igjen en kommentar

Mine nettkurs

BLOGGKURSET: Lær alt om blogging
bloggkurset
mockupss-facebook

FACEBOOKKURSET: Lær å bruke Facebook

Kategorier

hits