Det er lørdag morgen og boken jeg i skrivende stund leser måtte pauses da denne videoen dukket opp på Facebook. Jeg har aldri vært noen fan av Jim Carrey sine sprell, morsomheter og grønne ansikter. Alltid tenkt han må være en hyperaktiv kar som skriker etter oppmerksomhet. Ikke mye ulik mitt tidvis tidligere jeg, må sies, selvom vi har helt ulik uttrykksform.

Men så, BOOM. Facebook tilbyr meg innsyn i denne videoen og jeg ramler helt av lasset. Wow.

Det er mye som skjer på min innside når noen lager en slik rørende, treffende og viktig video på så få minutter. Hele min oppfattelse av Jim endrer seg på seks minutter og nitten sekunder. Plutselig dannes det bilder i hodet av denne unge karen som valgte enten scenen eller gutterommet. En ser følelsene brettet ut på et lerret, en ser savn, en ser mennesket og ikke minst ser en seg selv, på mange måter.

Sånn opplevde jeg det.

Det å trenge en uttrykksform, lengte etter å skape noe, få til noe, endre noe, forstå noe, skape forståelse, aksept og ikke minst nå andre mennesker med det en ønsker å uttrykke. Det er kunst og ikke all kunst skal en forstå. Det er kunstneren som har et behov for å få utløp for sitt og gjort med finess treffer det når det skal treffe.

En skal ikke alltid forstå hva motpart faktisk sier eller uttrykker, men en skal respektere vedkommende. Mennesket. Tankene mine gikk til bloggeren Sophie Elise, nå innlagt på sykehus pga en betennelse etter sikkert en av hennes mest krevende uker. En ung jente fra Harstad med et ønske om å dele, uttrykke seg med ord på sin egen måte, og opplever å bli møtt med rasistiske hatere fordi hun, nå som artist, valgte en svart mann i sin første video.

Jeg synes sangen er vakker, og siden jeg «kjenner» Sophie Elise og har fulgt hele hennes reise på nettet, så forstår jeg teksten. Jeg skjønner hva ordene tildels betyr for henne. Men vis nå respekt for de som har en uttrykksform selvom du kanskje ikke forstår den selv! De har en skapertrang, ønsker å få frem noe med sine følelser og alle «kunstnere» har sin egen form.

Jeg kan virkelig kjenne meg igjen i det. Det å få utløp for enten energi, som på radio en gang i tiden, i skrivende form som nå på blogg. Skapertrang. Være kreativ. Ingenting gir meg personlig mer enn når hodet får leke med muligheter. Enten på vegne av meg selv eller for andre. Når ordene mine treffer lesere, gir de noe og ikke minst kanskje endrer tankesettet deres. Ditt. Det er som om du ser «kunsten» min. Ser meg. Så takk.

Vis respekt for hverandre og se bak masken. Alltid. Bak der finnes det kanskje mye usikkerhet, lengsler, savn og ikke minst kreativitet. Kanskje det ikke skal treffe deg akkurat idag, men noen prosesser settes igang. Garantert. I din underbevisstheten.

Alt dette ble satt i gang av Jim sin video, fordi jeg «endelig» forstod han og hans skapertrang, som startet med underholdning men når har gått over til lerret og farger. Mye farger men bildene fortalte meg masse. Om en kar med skapertrang og en uttrykksform jeg endelig forstod. Ha en fin dag med din uttrykksform.

 




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

Kvinne som våger?

Vi har alle livserfaringer, kan mine hjelpe deg å våge mer? Jeg deler på mail

I will never give away, trade or sell your email address. You can unsubscribe at any time.