Feite Lilly startet hun som på bloggen for en tid tilbake. Siste sommer som feit, lød overskriften, og Lilly delte villig sine følelser om egen overvekt. Nå er hun nyoperert…og vi er vel alle spent på hvordan dette har gått? Her er Lilly sine egne ord:
Den som tror at en gastric bypass er en lettvint løsning til et lettere liv – tar feil!
Så var dagen endelig her! Endelig var det min tur – jeg skulle få en ny start! Jeg skulle få minimage!
Helgen før operasjonen gikk med til forberedelser både på den ene og den andre måten. ”Mat” for den første uken måtte kjøpes inn, og kroppen skulle forberedes for operasjon.
Ingen spising eller drikking siste timene før operasjon, så tunga kjentes ut som sandpapir da jeg var på vei innover til sykehuset sist mandag.
Jeg var forespeilet operasjon i ett-tiden så jeg trodde at det skulle bli mye venting, men den gang ei.
Så fort jeg kom inn av døra på sykehuset, skulle det skiftes til sykehustøy, og vips satt jeg klar med fine rosa venefloner! Det skjedde noe med meg hele tiden, og vips var jeg klar for å gå selv inn på operasjonssalen og legge meg på benken.
Det første jeg så, var en stor knall rosa pute jeg skulle ligge på – og utbrøt spontant: Jasså dere har pyntet for meg kanskje? Jeg som er så glad i rosa!
Mye tullball der inne på operasjonsstua, det var nok for å holde tankene vekk. Jeg følte spenningen i kroppen, men var ikke nervøs – bare veldig klar!
..og jeg var jo i de beste hender!
Det skulle vise seg at jeg var heldig – minimalt med smerter og en ganske så pigg form det døgnet på sykehuset. Nå hadde kirurgen gjort sitt, og resten er opp til meg.
Jeg har lest og hørt mange historier fra GBP opererte, og alle er så individuelle, det har jeg også lært meg nå – det finnes ikke en lærebok som passer alle, man må prøve å feile, og det har jeg gjort hele denne første uken.
Første uke etter operasjonen fikk jeg kun lov å få i meg flytende kost. Det har gått i suppe og annen næringsrik drikke. Å spise sakte og oppmerksomt har jeg lært meg tidligere via Beck-programmet. Det har fått en ny dimensjon siste uka, når jeg har brukt nesten en time på å få i meg en dl flytende kost, er det lett å bli utålmodig!
Når man ikke får i seg så mye næring sier det seg selv at energinivået har gått i takt med spisingen!
Denne andre uken har jeg fått lov til å avansere til most mat, som var et høydepunkt. Dagen ble startet med babygrøt, noe som slo meg rett ut – altså en dl var for mye!
Eneste muligheten er da å prøve igjen i morgen, med mindre porsjon – selv om det ikke er det jeg har mest lyst til. Slik vil dagene bli fremover, i lang tid – prøve og feile, det er kun på den måten jeg kan bli trygg på min nye tilværelse.
Jeg gleder meg til å fortsette med de gode rutinene jeg nå har på tanker og holdninger – det gir et godt grunnlag for mitt nye liv, og det gir meg et pågangsmot også. Av alle GBP historier jeg har sett og hørt, har jeg kun lest om en som angrer – resten av de opererte angrer ikke. Mine positive tanker og holdninger er jeg sikker på har gitt meg en god start inn i denne nye reisen. Veien kommer til å bli humpete, men jeg sikker på at jeg vil stå av det meste, fordi fordelene vil bli så store!
Lurer du på noen ting rundt min prosess før under eller etter min gastric bypass operasjon – bare spør, jeg skal svare så godt jeg kan!
Les mer
27 oktober 2011
Lilly nærmer seg slankeoperasjon. Ukene består av pulver for å miste litt fett før den store dagen og matglade Lilly er ikke så fornøyd med flytende føde. Men må en så må en. Lilly har nå blogget hos meg hver mandag noen uker og skal forsette etter sin slankeoperasjon. Vi skal følge henne på veien og jeg er veldig spent på hvordan hun vil takle vekt-tapet. Det er enkelt de to første årene sies det men så er det en del som møter utfordringer. Heldigvis jobber Lilly MYE med topplokket, men tvilen vedrørende en såpass omfattende operasjon har absolutt vært der:
Tvilen og en hel masse spørsmålstegn – noen svar, og reisen går inn i en ny fase
For en reise, for noen opplevelser, for noen nedturer, for noen oppturer – en reise med tvilen! Da jeg var liten så tvilte jeg på om jeg noen gang kom til å bli valgt først på gymlaget på grunn av at jeg var tung og sen. Da jeg var ungdom så tvilte jeg på om jeg noen gang fikk meg en kjæreste fordi jeg var så tjukk.
Da jeg kom i jobb kjente jeg på at mange trodde jeg ikke kunne noe, fordi jeg var overvektig…jeg tvilte videre:
- Tvilen om jeg duger
- Tvilen om jeg er bra nok
- Tvilen om hva som betyr noe
- Tvilen om jeg blir lykkelig som tynn
- Tvilen om jeg blir tynn
- Tvilen om hvordan man kan bli tynn
- Tvilen om slankeoperasjon er det rette for meg…
Jeg er helt sikker på at jeg i mange år har trodd at om jeg ble slank så:
- fikk jeg mange venner
- ble jeg sett for den jeg er
- ble jeg lykkelig
- kunne jeg kjøpe klær hvor som helst
- bla, bla, bla, bla, bla – det er bare å fortsette listen med sprøe uttalelser!
Utad sier man helst at neida, jeg slanker meg for helsa’s skyld!
Det er det jeg sier hver eneste gang når jeg forteller at jeg skal slankeopereres – jeg gjør det for å bli frisk…joda, jeg gjør det for det også, men det er jug og si at ikke de andre punktene betyr noe heller i et litt snålt hode – det er viktig å føle seg vel, attraktiv og betydningsfull – men henger det sammen med å bli slank?
Betyr kroppen noe da? Er det bare et skalkeskjul for å ikke være glad i seg selv? Kan jeg skjule meg bak overvekt og si at: du skjønner jeg er ikke glad i meg selv for jeg liker ikke den kroppen jeg er i?
Handler det å være glad i seg selv om noe helt annet? Tenk å ha en slank kropp og et jævelsk sinne – er man glad i seg selv da? Tenk å ha en slank kropp og ikke ha empati – er man glad i seg selv da? Okay kanskje det å være glad i seg selv er litt mer sammensatt? Hva gjorde jeg?
- Bevisstgjøre: hvorfor jeg er den jeg er, saboterende tanker og holdninger
- Endre adferd: bli glad i seg selv, bryte tankemønster, endre holdninger
- Trene punkt en og to
- Slankeoperasjon: verktøy for å gå ned i vekt og holde seg der
Hmmm verktøyet som gjør at jeg går ned i vekt kom ikke før nummer fire på listen, jeg har gjort en stor jobb før operasjonen, og det viste seg å bli helt riktig for meg ! Jeg er ferdig med tvilen, jeg har knekt koden! En reise er ferdig, og en ny begynner – neste uke blir det blogget fra sykehuset!
Kjenner jeg ble rørt, betenkt og enda klokere. Idagens innlegg lærte jeg faktisk noe….kjente du deg igjen? Les alle Lilly sine innlegg HER.
Les mer
10 oktober 2011
Jeg lar meg inspirere av Lilly. Hun har gjesteblogget en stund nå om prosessen hun går igjennom i forkant av slankeoperasjonen hun skal gjennomføre innen kort tid. Jeg beundrer at hun har klart å ta tak i tankene sine rundt sin overspising og må innrømme at jeg kjenner meg igjen i mye av det hun skriver. Hva er det som skjer når jeg går i skapet som en desperat narkoman på jakt etter søtt? Jeg vet hvordan jeg skal kontrollere tankene, men hvorfor tar jeg ikke midlene i bruk?
Mange sier «du må være glad i deg selv» og daglig si denne mantraen til deg selv. Jeg fikser det ikke. Noen dager går det på skinner og det er enkelt å være sunn. Men så kommer dagene ( som denne helgen) hvor alt blir vanskelig og sunnhet er det siste jeg tenker på. Jeg hater det. Jeg vil ha livet på skinner hver dag….jeg vil ikke være som jeg er nå, men aner ikke hvordan jeg skal snu det!? Jeg trives ikke, samtidig som alt annet går bra om dagen og derfor føler jeg ikke for å klage. Helvetes dritt! Jeg spyr av å ikke mestre dette….jeg MÅ ta noen grep. Jeg starter med å gi ordet til Lilly…det skulle ikke dreie seg om mine tanker nå:
Jeg nevnte i forrige uke at da jeg kom på kurset i regi av sykehuset, føltes det som å ”komme hjem”. Det har blitt mang en fin samtale om det som skal bli vårt nye liv – varig livstilsendring. Jeg har vært vant til at de fleste kurs jeg har vært på, har dreid seg om en eller annen form for diett. Hele dette kurset var fokusert rundt små endringer gjør store forskjeller!
Den første fagpersonen vi fikk besøk av var psykologen. Hun fortalte oss om våre vaner – så lett det var å gå på gamle stier, og hvor mye man måtte være bevisst om man skulle gå på nye stier. Det gjorde meg oppmerksom på at om jeg skulle endre mitt livsstilsmønster så var ikke det gjort i en håndvending. Her må jeg ta museskritt og være veldig bevisst de valgene jeg tar.
Jeg lærte at for de som skal ned 25 kilo+ er det bare 3% som lykkes med å ha en varig vektnedgang med vanlige dietter. Jeg lærte meg til å akseptere at jeg er blant de 97% som ikke har klart det.
Den neste fagpersonen vi møtte, var ernæringsfysiologen. Jeg lærte at om jeg i et og alt tenkte litt lettere produkter og mengden på hva jeg spiser og innholdet i hva jeg spiser, ville det gi meg store endringer. Jeg fikk gode tips om mellom-måltider, og etter det ble veska fylt opp slik at jeg alltid har noe ”for hånden”.
Vi fikk besøk av kirurgen – han trygg, og utrolig kunnskapsrik. Jeg ble helt sikker på at jeg var i gode hender om jeg skulle velge operasjon Vi ble forklart hva operasjon innebærer, og om mulige bivirkninger og risiko. Jeg fikk et meget klart bilde på hva jeg skulle igjennom, og om pluss og minus om jeg skulle velge operasjon.
Vi møtte folk fra konservative behandlingssentra. Det var veldig nyttig – her så vi at det faktisk var andre muligheter enn operasjon. Det var nok mange av oss som hadde operasjon forrest i panna når vi kom på kurset, og jeg opplevde at både jeg og flere med meg, fikk mye og nye tanker etter informasjon om konservative behandlingsopplegg. Det virket absolutt som et kjempegodt tilbud og med god oppfølging. Det som er vanskelig, er at om du velger konservativt og ikke skulle få det til, vil du miste plassen din i operasjonskøen. Dette gjør nok at mange ikke tør å ta sjansen, og velger dermed operasjon.
Vi fikk besøk av psykologen en gang til, og tema var hvem er jeg og hvem vil jeg bli som slank?
Det er noe jeg har tenkt mye på de siste ukene. Vil jeg forandre personlighet når jeg blir slank? Vil jeg bli mer lykkelig? Vil folk se på meg på en annen måte? Vil jeg få mindre ”tjukkas-preg” på min væremåte? Jeg har merket et slags ungdomsopprør allerede, både at jeg sier mer nei, er mer ego og at jeg stråler på en annen måte. Det er spennende, men jeg ser at noen rundt meg reagerer.
Det jeg stusser over i ettertid av kurset, er at ikke et eneste kjente slankeopplegg dreier seg om at kiloene sitter mellom øra. Jeg drømmer om at det skal komme livstilsendringskurs som går over flere år! Jeg er helt sikker på at om jeg nå hadde tatt alt jeg har lært, og brukt tre år på prosessen med oppfølging av fagpersoner, så ville jeg sluppet slankeoperasjon – de tre årene har jeg dessverre ikke, det står for mange livstilssykdommer i kø klar til å angripe meg! Hvorfor er det ingen som fokuserer på en annen tilnærming til en varig endring enn å foreslå ditt og datt dietten, og ditt og datt treningen? Hvorfor fokuseres det ikke på slike kurs med fagpersoner? Hvorfor må et så bra og opplysende kurs først komme når man står foran en operasjon?
- du kan lese om en GBP her
Les mer
3 oktober 2011
Det nærmer seg operasjon og det er spennende å følge Lilly på denne reisen. Hver mandag deler hun sine tanker rundt det å være overvektig, for snart og bli halvvert i vekt. Lilly skal slanke-operere seg i løpet av oktober og skal fortelle om reisen sin her på min blogg. Hvorfor? Fordi jeg har møtt henne flere ganger og liker hennes reflekterte tanker rundt det å være overvektig og hvorfor hun har blitt det.
I dag forsetter reisen, resten av innleggene kan du lese HER.
Prosessen går fra papiret til praksis
I dag er en spesiell dag! Jeg har holdt på noen uker nå å fortelle om mine forberedelser til min gastric bypass operasjon. Operasjonen skal skje om tre uker og i dag begynner den medisinske forberedelsen. Jeg skal gå tre uker på pulverkur – dette er for at jeg skal gå ned noen kilo i vekt som gir bedre arbeidsforhold for kirurgene under operasjonen.
Det blir noen harde uker – men gulroten i andre enden er selve operasjonen!
Jeg har tidligere skrevet at jeg får min GBP via det offentlige helsevesen. Det er lang ventetid, men jeg har sett at jeg kunnet bruke den lange ventetiden fornuftig til å jobbe med mine vaner/uvaner og få bukt med mine saboterende tanker og holdninger..
Jeg har vært heldig med min ventetid – ikke bare har den vært brukt nyttig, men den har vært kortere enn mange andres. Fra søknad ble sendt til jeg blir operert har det tatt 1 ½ år.
Det første som skjedde fra sykehuset sin side var at jeg ble kalt inn til et møte med ernæringsfysiolog for å vurdere om jeg skulle få gå videre i behandlingsopplegget. Der hadde jeg en samtale om mitt liv som overvektig, hva jeg hadde prøvd og hvilke tanker jeg gjorde meg rundt overvektsbehandlingen. Jeg var utrolig nervøs, og var veldig usikker på hva jeg skulle fortelle. Jeg var redd for at damen skulle si at når jeg hadde vært så flink så langt, så ville hun si at jeg fikk gjøre resten selv. Det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte – jeg ble anerkjent for den jobben jeg hadde gjort så langt, og jeg kom gjennom nåløyet! Når jeg kom ut derfra med en grønn lapp i hånden følte jeg det nesten som en Idol deltager der jeg ”svevde” bortover gangen.
Det neste som skjedde var at jeg ble innkalt til et kurs de kaller startkurs. Her treffer man en gruppe med ”likesinnede” – for meg var det som å komme ”hjem”. Der var det så mange fine mennesker, opptil flere med like historier som meg. Nye vennskap ble knyttet, og jeg er sikker på at noen av disse vil vare livet ut!
Gjennom 8 uker hvor vi møttes en gang i uken, fikk vi møte mange fagpersoner som psykolog, ernæringsfysiolog, og kirurg. I tillegg traff vi personer fra konservative behandlingsopplegg, landsforeningen for overvektige og brukerpanel. Vi lagde også gjennom kurset vår egen forandringsplan.
Alle disse møtene og jobbing med planen, var med på å lære oss bevisstgjøring på en ny måte rundt vår overvekt, våre tanker, holdninger og vaner, samt hva de forskjellige valgene vi skulle gjøre fremover ville ha å si for oss. Skulle man velge kirurgi eller skulle man velge et annet behandlingsopplegg? Hva gjør det med kostholdet ditt om du tar museskritt og velger bare litt sunnere til hvert måltid? Hvordan kan du finne treningen som passer for deg? Hvordan hadde folk i brukerpanelet opplevd sin operasjon eller behandlingsopplegg? Hvor viktig er selvhjelp i dette arbeidet? ….pluss mange flere spørsmål – disse ukene satte i gang masse tanker, og ikke minst et hav av handlinger!
I neste uke tenkte jeg at jeg skulle dele noe av lærdommen min fra kurset!
Les mer
26 september 2011
….men første flere kloke ord fra Feite-Lilly. Herfra og veien videre kaller jeg henne bare Lilly, hun er tross alt, innen kort tid, ikke feit lenger. Operasjonen nærmer seg og vi venter spent på hvordan dette vil arte seg for henne. Alle tidligere innlegg kan du lese HER.
Det mange overvektigte ikke setter seg inn i er viktigheten av å få kontroll over tankene sine rundt mat. Lilly har brukt mye tid på dette og likeså meg selv de senere årene. En liten ting som å bli bevisst på hva som går igjennom hodet sitt når en er på vei til å spise noe en vet en ikke bør. Prøv det en gang. Når du neste gang er på vei bort i «hjørneskapet», prøv å sjekk innom hodet hva som kretser rundt av destruktive tanker. Likeså når du forsyner deg av middagen gang nummer to selv om du egentlig er mett. Deretter kjenner du etter om du klarer å kontrollere de tankene, om du selv klarer å snu de. Bare en liten test….prøv. Nå gir jeg ordet eller bloggen til Lilly:
Vær tilstede i ditt eget liv!
Det var først når jeg kuttet ut å tenke og fokusere på mat, og at jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle nekte meg noen ting, at kroppen – inklusive hodet, begynte å oppføre seg mer naturlig og normalt. Jeg begynte med bitte små endringer hver uke, satte meg små mål som var realistiske, og som det ikke var så veldig vanskelig å klare. Det kunne være enkle ting som å spise sittende, tygge hver matbit godt, være bevisst hver enkelt bit sin smak, sunn eller usunn, eller gjenkjenne saboterende tanker og svare dem.
Mens jeg trente på nye ferdigheter uke etter uke, begynte jeg å oppdage flere ting både i kropp og hode. Ja, jeg fikk vondt i magen av en bolle, ja jeg ble oppblåst i magen av gotteri, ja, jeg ble daff av å spise loff, nei jeg fikk ikke lyst på noe søtt om jeg spiste hver 3. time, nei jeg snakket ikke så veldig pent til meg selv, og tok i hvert fall ikke noe godt vare på meg selv.
Det var veldig merkelig å få sånne ”rare” tanker i hodet. Det var så merkelig at denne bevisstgjøringen ga meg svar som på den ene siden var opplagt, men som jeg på den andre siden hadde oversett gjennom mange år!
Noen holdninger og prinsipper var jeg nødt til å ta tak i – jeg skrev de ned for å bevisstgjøre meg selv med hva jeg måtte ha fokus på, her er noen av dem:
- Ærlighet: jeg måtte være ærlig og oppriktig med meg selv – ingen smugspising og være ærlig på hvor godt det var det jeg puttet i munnen
- Alt eller ikke noe: f.eks enten var jeg på slankekur eller ikke, enten trente jeg eller ikke – jeg gikk inn for å kun ha fokus på oppgavene mine, og ikke på alt eller ikke noe. Det var helt greit å spise sunt uten å være på slankekur, og det var helt greit å trene sporadisk – jeg tok museskritt på vei til endring!
- Bli glad i seg selv: Jeg har alltid trodd at jeg ville bli glad i meg selv om jeg ble slank – feil! Kjærligheten til meg selv lå ikke i kiloene fant jeg ut!
Når jeg forsøkte å endre holdninger og prinsipper på veien gjennom reisen, sugde jeg til meg all informasjon, inspirasjon, mantra’er – alt som forsterket det ”lyset” jeg hadde begynt å se. Jeg har jo tidligere fortalt om ”fake it until you make it” – det funker i massevis! Jeg lærte også at jeg skulle stå foran speilet hver dag – se grundig på meg selv, og anerkjenne meg selv med et: WOW – vanskelig øvelse, men det funker når du får øvd nok! Jeg lærte en setning om at ikke tenk etter om du har lyst – bare ta på deg skoene og gå! – den brukes før en treningsøkt om de saboterende tankene prøver å styre meg.
Jeg lærte mindfulness som er en utrolig opplevelse med øvelser på å være tilstede i nuet! Jeg trener hver dag på å være tilstede i mitt eget liv – det er deilig!
Les mer
19 september 2011
Lilly skal slankeoperere seg. Etter mye opp og ned vektmessig, helt siden hun var tolv år, har hun nå bestemt seg for det. Ingen lett avgjørelse å ta, men i oktober skal det skje. Jeg traff Lilly via sosiale medier og har kjent henne en stund. Jeg oppfordret henne i sommer til å dele noen av de tanker hun går med, denne kloke kvinnen, og hun var ikke vanskelig å be. Hver mandag fram til operasjonen, OG etter, skal Lilly dele hva som skjer med henne og kroppen. Resten av innleggene hennes kan du lese HER. Men i dag tar hun et oppgjør med hvordan folk ser på et overvektig menneske:
Kan du se meg i øynene og ikke på kroppen min?
Hvordan møtes overvektige mennesker – har du noen gang tenkt over dine holdninger? Nå er det nok slik at overvektige ”føler” på mye pga. lav selvfølelse, som ikke nødvendigvis er slik folk tenker. I den prosessen jeg er i hvor jeg venter på en operasjon, har jeg vært på samlinger med andre som er i samme situasjon – det føltes som ”å komme hjem”. Jeg opplever gjennom samtaler med de andre at mange av historiene er like.
For en som ikke passer i standard størrelser av klær, så er det veldig spesielt å komme inn i en klesbutikk. Jeg får kun ett blikk av den som jobber der, og så blir servicen borte. Jeg har mange ganger hatt lyst til å skrike ut: smykker og skjerf er det ikke størrelser på eller!!! Det føles nedverdigende å bli møtt slik. Butikkjeden Zizzi har valgt å satse på store størrelser, men jeg tror jammen de satser på de ansatte også – der blir man båret gjennom hele butikken med høy grad av service, av folk som ser deg i øynene og ikke på kroppen din!
Hvordan føles det når man ikke får igjen sikkerhetsselen på flyet, hvordan føles det når stolen du setter deg på faller sammen, hvordan føles det når noen glaner i handlekurven din og gjerne kommenterer innholdet, og ikke minst hvorfor må det snakkes om sunn og usunn mat når man sitter og spiser? Hvordan kjennes det når alltid de som er slanke vet så mye om hvordan de kan slanke oss overvektige – har de kompetanse til det? Det er forskjell på å skulle kvitte seg med 5kg og 50kg – og den store omstillingen som kreves for 50kg tror jeg det er bare helt spesielle prosesser som kan hjelpe til med.
Som oftest tenker vi akkurat det som ble sagt når fedmedebatten raste i fjor høst: spis mindre, spis sunt og beveg deg mer! Det gjelder meg, så jeg har tenkt slik, men jeg har lært meg at for noen så er ikke virkeligheten så enkel, og det må respekteres. Jeg skrev i forrige uke at hodet må med, og det er jo rart at så godt som ingen av slankeprogrammene rundt omkring har dette som tema, gjennomgående i samfunnet sees det på kroppen, og man er ikke så opptatt av tanker og holdninger som må bearbeides for å få hele kroppen på lag.
Er det slik at vi overvektige blir puttet i bås, og gjort små? Noen har et godt nettverk rundt seg, som ikke er så opptatt av kropp – jeg er heldig og har det slik, jeg er heldig som har folk rundt meg som ser hvem jeg er innenfor ”polstringen”. Mange isolerer seg, de orker ikke lenger å bli møtt, når de ikke blir sett for den de er som menneske, med blikk på kroppen i stedet for i øynene. Tenk på det neste gang du treffer en som meg!
Les mer
11 september 2011
Tenk om det var så lett. Tenk om vi kunne trykke på en knapp så snudde en de destruktive tankene våre. Destruktive tanker er en uting, for mange en onde, og derfor etterlyser jeg denne knappen. Tanker kan styres/endres. Det er du og jeg som bestemmer hvordan/hva vi skal tenke. Det kan høres enkelt ut, men med trening er dette fullt mulig. Feite-Lilly er på plass og vier tankene sine oppmerksomhet i dag. Vi bør alle lære oss å styre tankene våre, rett og slett bestemme hvilke tanker som skal få plass i topplokket. Feite-Lilly har sin siste høst som feit. Hun skal snart slanke-operere seg, og les gjerne mer av hennes innlegg HER. Hun skal gjesteblogge her hos meg fra til og etter operasjonen. Vi gleder oss til å følge denne prosessen.
Tenk om alt ble snudd på hodet – i hodet?
En hjelper synes at det var meget alvorlig at jeg hadde kommet til det punkt og søkt om slankeoperasjon. Hun syntes det var en drastisk inngripen i kroppen. Hun foreslo å hjelpe meg. Slik jeg så det, ville hun også som mange andre, hjelpe til å slanke meg. Så sikker var hun, at hun tilbød meg coach timer free of charge. Jeg synes det var vanskelig å si nei, så jeg svarte ja for hennes skyld – etter et par timers samtale hos henne, forsto jeg absolutt at dette var for min skyld.
Den første timen lærte jeg et ord: selvsabotering! Når vi jobbet videre med dette ordet skjønte jeg etter hvert at det hadde jeg gjort det meste av livet. Jeg så hvordan de saboterende tankene hadde ødelagt mye både av slankeprosesser og andre prosesser i livet mitt. Jeg oppdaget etter hvert at jeg ikke anerkjente meg selv, og hadde liten verdi i eget hode – jeg har latt de saboterende tankene slippe frem hver gang, uten å motsi dem. Jeg har vært mest tilstede for andre, og prøvd å hjelpe ”hele verden”. Det neste ordet jeg lærte var egenkjærlighet, det var rart å skulle starte med å hjelpe meg selv!
Denne første hjelperen min hjalp meg med å komme ut av skapet som overspiser, og disse to nye ordene var til god hjelp på veien. Tidligere hadde det vært så viktig å gjøre alle forandringer ila. en uke, men i min nye reise har det vært viktig med ”museskritt”. Jeg fikk mange oppgaver og trente på å gjenkjenne saboterende tanker, motsi dem og dyrke egenkjærlighet. Jeg følte dette gjorde meg sterkere, og gjør meg fortsatt sterkere for hver dag som går, for det må trenes hver dag!
Legen min synes jeg hadde en meget god utvikling og gjorde meg oppmerksom på kognitive metoder – ved nærmere sjekk, så viste det seg at det var det vi hadde jobbet med hos min kjære hjelper, og jeg begynte å utforske emnet, for å bruke metodene til å ta tak i forskjellige utfordringer i livet mitt. To bøker har i den forbindelsen betydd og endret mye for meg. Ingvard Wilhelmsens bok Sjef i eget liv og bøkene i Beck-programmet. Det handlet om at jeg ble nødt til å kjenne på mine egne tanker og holdninger, og så starte en prosess hvor bevisstgjøringen ga resultater .
En setning som jeg har brukt mye, er ”Fake it until you make it” – det handler om at hvis du later som lenge nok, så begynner du å like ting du ikke har likt før, samt at du later som, helt til det blir en rutine. Slik ”glemmer” du det som har vært, og får nye mye bedre vaner. Jeg som bestandig har avskydd trening, har nå faket så lenge at nå har det blitt en del av hverdagen. Jeg som før likte det usunne mest, har faket så mye at når jeg ser reklame for noe usunt, så kommer det i mitt synsfelt et giftmerke over.
Der jeg som overspiser spiste på følelser har jeg lært meg til at belønning for kroppen er noe sunt, og straff for kroppen er usunt – tidligere var det omvendt.
Tenk alt er snudd på hodet – i hodet!
Du er tøff Lilly og jeg leser dette med stor interesse. Dette har jeg blogget om MANGE ganger siden jeg selv ser hva Beck-programmet kan gjøre for mange. Tankene våre, og spesielt de destruktive, ødelegger mye for så mange! Tenk om vi alle tok oss tid i hverdagen og trente oss opp til å snu dette!? Laget vår egen knapp. Hvor mye lettere hadde ikke hverdagen blitt!? For det må trenes på. Det er som med barneoppdragelse….en kommer INGEN vei uten å repetere til det kjedsommelige!
Les mer
5 september 2011
Slankeoperasjon. slanketips, snu destruktive tanker
Hver mandag en periode fremover vil du treffe FeiteLilly. Idag er hun feit, men snart vil hun knapt nok kaste skygge. Hun skal slanke-operere seg om få måneder og kommer til å å blogge om prosessen her hos meg. Dette er ingen enkel avgjørelse å ta for et menneske, og det er en lang prosess en skal igjennom før en faktisk får lov til å «klippe» deler av magesekken. FeiteLilly vil deler tanker hun har som overspiser og hva hun har gjort for å rydde i tankene sine. Det er nettopp overspising det handler om i dagens innlegg:
Overspising – forstyrrelsen som sitter i hodet, men som setter seg rundt livet!
Jeg nevnte sist uke at jeg er overspiser, og har vært det helt fra jeg var liten jente. Overspising blir i dag betegnet som en spiseforstyrrelse, og for meg var det i grunn deilig å få satt ord på hva det var. Jeg spiser på følelser – er jeg glad skal det feires med spising, er jeg lei meg skal sørges med spising, er jeg stresset skal det kompenseres med spising.
Når jeg var liten skjønte jeg ikke at jeg var så mye annerledels enn mine venner når det gjalt mat, det var bare slik at de klærne de hadde, ikke passet til meg. Jeg reflekterte ikke så mye over det da – jeg har aldri blitt ertet for min overvekt, så det har vel noe med det å gjøre.
I ungdomsår var det slik at fokuset kom mer over på utseende , klær og gutter. Ingen kunne skjønne at jeg så ut som jeg gjorde – eller kanskje de skjønte det hele tiden men ikke ville såre meg ved å si det? I min verden forgikk så mye spising i det skjulte at jeg trodde vel at jeg ikke var avslørt. I perioder lengtet jeg etter alenetid slik at jeg kunne spise – en overspiser smugspiser nemlig alltid alene.
I voksen alder har jeg alltid sagt : jeg vet godt hva jeg skal gjøre for å gå ned i vekt – offisielt har det vært det å spise sunt og trene, inni meg var det å slutte å overspise.
Lurer du på hvordan jeg overspiser? Jo, i alle sammenhenger sammen med andre mennesker spiser jeg vanlig – når jeg er alene kan jeg spise alt hva jeg kommer over i bøtter og spann.
Det har blitt noen isbokser, lass med brødskiver, tømming av godtelagere, med mer opp igjennom. Har jeg fått lyst på noe som ikke finnes i skap og skuffer, så har jeg laget det – ikke unaturlig å lage smørdeig midt på natta hvis det var det jeg drømte om. Jeg stapper inn helt til jeg er ubehagelig kvalm – alt skal fortæres! Etterpå er jeg uvell – skammer meg for å gjøre noe slikt, og inni meg rakker jeg ned på meg selv for å ha et sånt ”etagilde” som bare øker overvekten min, og bare gir negative følelser og dårlig selvbilde.
Er det synd på meg – har det vært synd på meg? Nei! Jeg føler meg ikke som et ”offer”, og slik kjenner ikke folk meg som heller. En god hjelper ”så” meg, og slik fikk jeg hjelp. Jeg har fått en diagnose og det var deilig, jeg har erkjent de faktiske forhold, jeg vil gjerne gjøre noe med det, og tuningen av den mat-greia jeg har i hodet startet for 1 ½ år siden. Det interessante er at når alt kom ”på bordet” og ”katta var ute av sekken” så sluttet jeg – og den prosessen og mine gode hjelpere på veien, har jeg tenkt til å skrive mer om senere så følg med!
Det er flott Lilly deler, det skal bli spennende å følge denne prosessen hennes. Akkurat det å dele på bloggen min var en barriere i seg selv som jeg er sikker på at hun vil vokse på. Lurer du på noe så svarer Lilly i kommentarfeltet . Jeg er ganske sikker på at MANGE kjenner seg igjen i dette med å spise på følelser og jeg er stolt av FeiteLilly som tørr å dele dette.
Les mer
29 august 2011
Idag starter en ny epoke her på bloggen min. Det er lenge siden jeg har rettet fokus mot helse, sunnhet, velvære og slanking…..men nå trør vi til! Denne epoken blir delt inn i to faser. Den ene er Feite-Lilly som snart skal slanke-operere seg, og den andre er 4 jenter som skal slanke seg via bloggen min. Vi skal følge vekten deres uke for uke og det er konkurranse om å gå ned mest på et år. Disse fire inkluderer meg. Nå er det nok med mat-orgier, jeg må ned i vekt.
Men i dag er det altså Feite-Lilly som begynner. Du vil treffe henne hver eneste mandag, både fram til operasjonen og etter. Hun vil selv delta i kommentarfeltet hvis dere lurer på noe. Bare spør i vei. Her starter hennes historie :
Siste sommeren som feit
Jeg heter Lilly, er i slutten av 40-årene, har vært feit nesten hele mitt liv. Jeg har passert 0,1 tonn og har flere såkalte tilleggssykdommer, og noen nye sykdommer lurer rundt hjørnet . Nå er det slutt – jeg har bestemt meg for å ta en gastric bypass (GBP), en såkalt slankeoperasjon. Jeg er godkjent for operasjon via det offentlige, og denne skal skje innen jul.
Å gå til det skritt å velge en GBP operasjon har vært en lang prosess for meg, for dette er ingen lett vei, i tillegg er det lenge å vente i kø i helsevesnet. Dette er min siste sjanse til å få til en varig endring. Det jeg fikk hjelp til å skjønne ved starten av denne prosessen, var at det er i hodet alt sitter, og at det var viktigst å begynne der. Det ble en lang reise på gamle stier, og en oppklaring av hvorfor jeg er der jeg er i dag.
Jeg var på mitt første slankeopplegg når jeg var 12 år gammel, og siden har jeg slanket meg. Nevn en kur, og jeg har tatt den! Opp og ned, opp og ned – for hver gang opp, litt mer enn det gikk ned. Det betyr at sakte men sikkert rundet vektnåla nye grenser. På veien oppover kom også tilleggssykdommene og de økte risikoene, for å dø av noen av dem. Det som virker rart og også veldig skremmende, er at det var som om det ikke angikk meg fordi ingenting skremte meg noe særlig før jeg plutselig en dag fikk alvoret ”i fleisen”.
Jeg har så lenge jeg kan huske vært en overspiser, tipper jeg var ca. 10 år da det startet for fullt, og det er ett år siden jeg gjorde det sist. Overspising blir i dag sammenlignet med lidelser som anoreksi og bullemi, bare at man ikke kvitter seg med maten, og dermed kommer også overvekten. Overspising dreier seg mye om smugspising, skam og skyld – når ingen ser, kan heller ingen kommentere eller hjelpe.
Det er lett å tenke at var det noe galt i barndommen eller hjemmet – men slik jeg ser det i ettertid, mener jeg ikke det. Vi spiste vanlig kost uken gjennom, og kosa oss i helgen. Kose seg ja, det er forbundet med mat i min familie. (tror kanskje det er slik i mange familier) Jeg var god på å skjule min overspising, og mine foreldre stusset nok over at jeg var overvektig og min søster tynn som en stilk. Det er først for et år siden jeg klarte å tilstå for mine foreldre og resten av min familie hvordan alt har foregått.
Denne bloggen er meningen skal ta dere med på min reise frem til i dag, samt veien min videre mot min operasjon og tiden etterpå der alt bare går en vei, og det er ”nedover”. Jeg håper å gi dere en innblikk i hvordan mitt liv er/har vært som feit, hvilke tanker tenkes, og hvordan blir jeg møtt, samt hvilke forberedelser jeg gjør frem til operasjonen. Alt er selvfølgelig – slik jeg ser det.
Les mer
22 august 2011
blogg om slanking, gastric bypass, slankeoperasjon
