Jeg ankommer kinoen med min gode venninne Cecilie. Det er allerede fullt av folk, det blåser og snør, og vi avfinner oss med at salen er det varmeste stedet å vente til filmen snurres igang. Smågodt posen er trygt plassert i vesken og vi tar plass. Ting tar tid, det er jo Hollywoodkjekkaser som skal gjøre seg klar, og vi venter i spenning. Jeg kjenner at blæren muligens ikke vil vente til filmen er over så jeg tar en liten avstikker på the ladiesroom. På vei ut derfra ser jeg at Gerrard ( selvfølgelig er vi på fornavn nå) har ankommet den røde løper. Jeg kjenner gleden over at kameraet er velplassert i lommen på jakken er så ektefølt at jeg tripper som en annen fjortis bortover. Jippi, rett tid og rett sted. Dette er meningen tenker jeg og stiller meg opp ved inngangen. Mange knipser i vei. Alle vil ha en bit av kjekkasen. Jeg vil og det, men jeg gidder ikke bare ta et bilde av han! Skal et bilde lagres på min hard-disk  skal det være sammen med vedkommende. Jeg ser livvaktene og avventer. Hvordan skal dette foregå tenker jeg i mitt stille sinn? Jeg gir kameraet mitt til en dame som står der, som senere viser seg å være sjefen over alle kinosjefer, og ber henne ta et bilde hvis han stopper opp ved meg. Hun ler litt nervøst og er tydelig stolt over at hun regiserer dette besøket. Gerrard kommer gående og er en meter unna……blikk-kontakt tenker jeg og stirrer så øya nesten detter ut. Vi er mange om beinet, så jeg finner ut at stemmen må i bruk. » Mr Butler, I have an appointment to take a picture with you for my blog!». Jeg lyver, men for pokker, jeg må jo ha dette bildet! Han flirer lurt, ser meg i øyene, stiller seg villig opp, slår av noen strofer om filmen og går videre. YES! Mission completed!

Jeg går inn i salen igjen, setter meg med Cecilie og flirer. Jeg fikk bildet, sier jeg, morsomt å få det til. Da slår det meg. Jeg driter egentlig i bildet, det er det å få det til som trigger meg. Hvis det er noe som ser «umulig» ut, så hiver jeg meg over oppgaven for å ordne det. Uredd som en ekstremsportsklatrer på vei mot toppen av K2. Jeg liker å tenke at alt er mulig, ingenting er umulig, selvom det her kun er snakk om et bilde med en fyr som egentlig er som både deg og meg. En helt vanlig fyr som er flink skuespiller, men som helt sikkert en gang var på rett sted til rett tid og traff de rette folka. Livet er ofte sånn. Det gjelder å følge med i svingene sånn at de «rette» folka ikke passerer.

Dorte satt sammen med Gerrard, rett foran meg, under hele filmen. De delte popkorn men klina dessverre ikke! Jeg oppfordet til det, siden bloggeren satt bak de med kamera, men nei. De skuffet der gitt Likevel koste jeg meg aller mest med Cecilie og vi var begge enige om at dette var en innertier av en film, både spennende og bra bygget opp. Plottet var anderledes og overraskelsene var det mange av. Du MÅ se denne filmen….jeg lover du ikke vil bli skuffet!!

Her er noen bilder av de som satt til venstre for meg. Det bildet ble plutselig litt kjedelig kjenner jeg.

Dama er kul, ikke noe mer å si om den saken. Her er noen helsetips hun ga bloggen min en gang for ikke så lenge siden!