Det er mandag og jeg ligger rett ut. Formen er ikke bra, men HelseHilde må publiseres før jeg kryper tilbake under dyna. Omgangssyka har nådd magen min og jeg skulle egentlig møtt til debatt på God Morgen Norge i morges. Kjente i går at det ikke gikk. For pokker. Men Hilde sin historie DEL 3 kommer her og de andre delene kan du lese HER. Nå venter dyna på meg….ha en finfin dag!
Her er siste del av mitt møte med Helsevesenet. Jeg har møtt leger etter dette, som jeg har valgt å rådføre meg med. Leger som tenker ut av boksen, i veldig lite antall, så finnes de.
Medisinen ble godkjent, og jeg var glad. Nå skulle alt bli så mye bedre. Det var sprøyter som skulle settes i magen to ganger i uken. Jeg måtte innkalles til Revmatismesykehuset i Haugesund fikk jeg beskjed om, slik at de kunne vise meg hvordan jeg satte den. De hadde imidlertid ikke tid før om et par mnd, så der satt jeg med resepten i hånden, mens betennelsen i kroppen som rev og slet i meg. Jeg fant en lokal revmatolog som stilte opp på sin egen fritid for å hjelpe meg. Han hadde empati med situasjonen jeg befant meg i. Han viste meg hvordan man satte en slik sprøyte, og jeg var i gang. Jeg hadde aldri satt sprøyte på verken meg selv eller andre tidligere, så det var en ny opplevelse. Ikke av de kjekkeste, men det var en nødvendighet. Jeg ble rød og hoven rundt stikket, men det var normalt fikk jeg vite. Jeg måtte sette stikket på forskjellige plasser for at vevet under huden ikke skulle bli ødelagt i form av det ville dannes arrvev. Jeg ble annerledes av å ta sprøytene. Fra å være glad og munter, selv i vanskelige situasjoner, ble jeg tung til sinns.
Leddene ble sakte bedre igjen. Hevelsen gikk ned, og jeg kunne bevege meg som før. Jeg kunne spasere lett i mine høye hæler, gå lange turer, og til og med trene på helsestudio. Det var allikevel noe som ikke var riktig. Jeg ble slappere, magen verket, jeg hadde svimmelhetsanfall, uro som kom og gikk og et hjerte som ikke slo i takt. Jeg var i tillegg mye kvalm og følte at jeg hadde influensa uavbrutt. Turen gikk tilbake til fastlegen. Da jeg hadde diagnosen Rheumatoid Artritt, ville legen at det var revmatologen i Haugesund som skulle vurdere min helsetilstand. Jeg fikk heller gå med urytme i hjertet i noen ekstra måneder i påvente at time i Haugesund. Det kunne jeg vel leve med? Men da jeg kom til den etterlengtede timen, fikk jeg beskjed at de kun var interessert i leddene. Leddene så fine ut, og det var derfor fastlegen som skulle ta seg av resten av symptomene mine. Jeg prøvde meg med tanken på at det kunne være bivirkninger av medisinene, men det var ikke interessant, og jeg kom ikke noe videre.
Jeg har ikke tall på de gangene jeg oppsøkte fastlegen min med disse symptomene. Noen ganger nesten båret av min mann fordi jeg var så syk. Jeg kunne knapt nok sitte oppreist. Legen kunne ikke finne noe, og sendte meg hjem med beskjed om at jeg skulle vært i Haugesund fordi jeg hadde Reumatoid Artritt, og det var de som skulle ta seg av meg. Jeg var maktesløs. Det var noe som ikke stemte. Jeg var ung og skulle da ikke ha det slik? Det toppet seg sommeren 2006. Jeg ringte til Haugesund, og sykesøster som jeg fikk i tale rådet meg til å slutte med Enbrel, sa det jo kunne være den som krøllet med helsen min. Jeg stoppet, i bekymring for hvordan det skulle gå med leddene mine. Jeg klarte ikke å stå oppreist, og bare svimet. Vi kjørte til legevakten. Jeg ble innlagt med en gang på hjerteavdelingen til overvåking. Jeg husker bare stykkevis den dagen, men jeg husker at jeg ble liggende på et lite rom og ventet en hel dag på å bli kjørt til avdelingen. Ingen mat og ingen tilsyn. Å komme til hjerteavdelingen var som å komme til himmelen. Det var mennesker der. Jeg var sikker på at nå skulle de finne ut hva som var galt med meg, og gjøre noe med det. Nå var jeg i trygge hender. Endelig! Jeg var tross alt på Stavanger Universitets Sykehus.
De påfølgende to ukene ble et mareritt.
Etter et par dager i femte etasje, på hjerte avdelingen, ble jeg trillet ned i gangen på indremedisinsk avdeling. Der ble jeg forlatt uten noen form for informasjon. Alle var travelt opptatt med sitt, og jeg var heller ikke alene om å ha fått sengepost i gangen. Eldre mennesker som skulle skiftes bleie på, og mennesker som var i sterke smerter lå der side om side. Panikken bred seg over meg. Hva gjorde jeg her? Jeg fikk plass på et firemannsrom neste dag, og beskjed om at jeg skulle gjennom en rekke undersøkelser. Blodprøver, avføringsprøver, gastroskopi, koloskopi, ultralyd av hjertet, MR av hodet og undersøkelse av nevrolog. Dette skulle gjøres grundig. Jeg var utmattet fra før, men alle disse undersøkelsene tæret enda mer på meg. Ingen å snakke med, ingen leger, bare masse undersøkelser. Hver dag var det noe nytt. Noen ganger kunne jeg vente to dager, uten en eneste beskjed, eller et legebesøk. Maten bestod av brødmat, saft og kjøtt eller fisk med poteter til middag. Magen ble ikke bedre.
Uke nummer to ble jeg sendt hjem på permisjon med hjertemonitor tapet til kroppen. Hjerteslagene skulle observeres. Jeg møtte neste morgen, og fikk beskjed, jo, hjertet slo ikke helt rent, men det var ikke noe å bekymre seg for. Jeg kunne prøve med magnesium. Så kom konklusjonen som jeg ikke hadde ventet meg. De fant ingen ting. De kunne ikke fortelle meg hvorfor jeg hadde det slik jeg hadde det. Legene kunne ikke fortelle meg hvorfor jeg var så syk. Jeg skjønte ingen ting. Om ikke legene kunne fortelle meg det, hvem skulle gjøre det da? Var det allikevel alle medisinene? Bivirkninger av Enbrel inkluderer alle mine daværende symptomer . Disse er kategorisert som medium symptomer, altså at de kan oppstå sjeldnere enn ofte. Under enda sjeldnere står kreft, Ms og død. Her er det Norske pakningsvedlegget til Enbrel .
Jeg hadde også ymtet frempå om mitt flåttbitt, men de fant ingen ting, sa de. Det var mye mye sener at jeg fant ut at blodprøve analysene de bruker er utgått på dato.
Jeg starter opp med Enbrel for å redde leddene mine. Fastlegen min og meg går igjennom resultatene fra sykehuset. Jeg er ikke helt i humør, og sperrer opp øynene da han sier: ” Jeg tror vi skal sende deg til en psykiatrisk utreding”. Hva? Vet han hvem han snakker til? Mener han at jeg innbiller meg at jeg spyr, at jeg svimer og har lett feber hele tiden? Hva er det som kjer? Skulle en psykiater ordne leddene mine, magen min, kvalme, svimmelheten og slappheten? Legen er jo den man går til med kroppslige plager. Jeg var sjokkert. Jeg bestemte meg der og da. Nå er det nok, det må finnes en annen vei, et annet alternativ. Jeg kunne rett og slett ikke kastes rundt lenger i den tilstanden jeg var i. Jeg var for syk til å ta opp kampen med helsevesenet. Jeg gikk hjem, la meg ned på sofaen, og sa:” Her ligger jeg til jeg er god, nå er det nok!”
Jeg hadde startet studie ved Universitetet i Stavanger. Jeg sluttet. Ikke mer kaste opp i mellom forelesningene. Ikke mer å grue seg til hver dag. Ikke mer medisiner. Ikke mer leger. Ikke mer noen ting, jeg gav meg. Nå var det virkelig nok. Jeg sluttet med alt. Jeg sa nei til alt som jeg egentlig ikke orket. Jeg sa nei til fester, til besøk og til andre sosiale sammenkomster. Jeg sa nei fordi jeg endelig hadde bestemt meg for å ta vare på MEG, og bruke tid på å finne ut hvordan jeg skulle angripe tilstanden jeg var i. Det at jeg visste hva jeg ikke skulle, betød ikke at jeg visste hva jeg skulle gjøre. Alt jeg visste var at jeg måtte snu dette, jeg måtte finne utav hvorfor jeg var blitt syk, og gjøre noe med årsaken. Jeg brydde meg ikke om hva legene sa, jeg visste inni meg at de ikke hadde hele sannheten Kroppen min var mer intelligent enn å angripe seg selv sånn helt utav det blå.
Lite visste jeg om hva som ventet meg.
Så startet reisen min. Jeg ble liggende i nesten to år i sengen, nesten uten å kunne røre meg særlig. Jeg var maktesløs. Jeg startet på bar bakke. Fastlegen kunne ikke hjelpe meg, selv om han aldri har gjort annet enn å støtte meg.
Det neste kapittelet i min historie vil handle om denne reisen Den tar jeg med i boken som jeg jobber med. Reisen mot alle de nye oppdagelsene om helse, om kronisk sykdom og om kroppens fantastiske selvhelbredende egenskap.
Jeg ser for meg en fremtid der Friskehus er tilgjengelig for alle. Der helse er i fokus, og ikke pillebruk. Der hver og en får finne sin egen kraft, og lære å ta egne steg mot helse.
Jeg vil fortsette å skrive om ting jeg mener er viktig for kroppen, og som jeg har oppdaget langs veien. Jeg er i dag oppe og går, jeg er ikke frisk, men jeg har ikke rørt medisiner på fire år nå. Kroppen min friskner til. Jeg lytter til den, og behandler den slik den fortjener å bli behandlet. Litt etter litt skinner helse igjennom.
Det er få dager til jul og endelig er det meste klart! Jeg har fått årets julegave allerede jeg, etter et besøk på Curato i dag. Hos de har jeg tatt ny ultralyd, MR og røntgen av ledd, og så langt har jeg kun svar på ultralyden. Den viser, og hold deg fast, ingen betennelse i de tidligere svært betente leddene mine! I alle dager! Dette uten medisiner.
Hva skjer med det? Jeg skjønner fint lite, men kjenner en godfølelse. Dette var den beste nyheten jeg kunne få før jul. Jeg har forsatt smerter/vondt, men så lenge betennelsen er på retur så gjør jeg tydeligvis noe riktig. Hva jeg har gjort får jeg ta i et blogginlegg over jul….må teste litt til. Jeg sitter på cafe i Oslo og taster på IPaden min….ble så glad at jeg ikke klarte å vente med innlegg til jeg kom hjem! Eneste jeg ønsker meg er å være frisk……og det skal jeg bli!
Men debatten rundt HelseHilde vil ingen ende ta, en tv kanal ønsker meg i studio imorgen. Jeg har bestemt meg for å gå, selvom jeg først sa nei. Jeg får stå på med det jeg tror på og ikke hive meg ut i en diskusjon om noe jeg ikke har kunnskap om. De ønsker debatt rundt det at jeg publiserer Hilde sine innlegg….det er visst helsefarlig, og jeg må stå ansvarlig for dette «våset» som enkelte kaller det. De om det. Dette er en personlig erfaring fra et enkeltmenneske og den historien finner jeg interessant. De som ikke mener det gidder jeg ikke å krige med. De om det, tenker jeg, igjen.
Det er mandag og det betyr nytt fra «HelseHilde». Mer fra hennes helsereise kan du lese HER. I dag skal driten vår få gjennomgå, bokstavelig talt. Jeg lo godt når jeg så overskriften, men fant masse inspirasjon i teksten som fulgte.
Skal man bygge helse, så må man kvitte seg med gammel møkk. Man må rett og slett rense huset sitt. Skifte ut gamle vaner, koste I kroker, og vaske rent I skuffer og skap. Om man tenker seg at kroppen er vårt hus, vårt tempel, så er tarmene selveste rørannlegget. Uten rene rør, så kan ikke skitten finne veien ut, og det svømmer over. Vi kan tenke oss hvordan det vil bli, med dårlig lukt, resirkulering av avfall, og liten trivsel. Det blir trangt om plassen, som man kan tenke seg som oppblåst mage.
Kroppen har mange eliminerings organer. Tarmene, lever, nyrer, lunger, lymfer og hud. Alle disse må fungere optimalt for at kroppen skal ha god helse. Sammen jobber de for å rense ut gift fra mat, drikke luft og kosmetikk, for å nevne noen. Blodet skal renses, og næring skal fordeles. Avfallet skal ledes gjennom hele systemet, før det havner I toalettet, pustes og svettes ut. Tarmene er der vi starter, da det er umulig for de andre elimineringsorgane å fungere optimalt uten glade og rene tarmer. Vanligvis når vi snakker om tarmrens, så snakker vi om å rense tykktarmen, some er den nederste delen av fordøyelses kanalen.
Forstoppelse er et vanlig problem, uten at de fleste vet konsekvensene som følger. Ved et kosthold fullt av sukker, sprøytemidler, hvetemel og melkeprodukter, skapes det et belegg på innsiden av tarmen. Det hemmer opptak av næring, gir grobunn for parasitter, og fører til slutt til sykdom. Bruk av antibiotika vil som kjent også forstyrre den naturlige tarmfloraen, som skader det indre terrenget I tarmen. Om du ikke har mellom en og tre store tarmbevegelser om dagen er du forstoppet. Maten sitter for lenge I tarmkanalen, og fermenterer. Du råtner bokstavelig talt innenifra. Du er “full of shit”. Lekk tarm kan bli konsekvensen, med matallergier og videre såkalte kroniske sykdommer I kjølevannet.
Tykktarmen er ca. 1,5 m lang, og skal være lys rosa I fargen, ren og pen. Her er et bilde av slimbelegg som man kan ha inne I tarmen, som vil hinder kroppen I å få tak I nærningen fra maten du spiser. Lekkert? Renser man tarmene må man være åpne fo at grumset som ikke skal være der kommer ut.
Jeg startet med å bruke et tarmrenseprodukt med loppefrø, som er veldig vanlig. Det jeg fant ut var at det lett kunne irritere tarmveggen, gjorde meg ekstra forstoppet I perioder, og gav meg masse luft I magen. Jeg valgte derfor å gå over til et produkt laget av Magnesium oxid. Det finnes flere som produserer slike produkter, mange merker, og de er alle like gode. Sjekk at det kun er magnesium oxide some er innholdet. Magnesium oxide er tidsutløsende oxygen, som gjør belegget I tarmene flytende, og dermed sakte men sikkert renser belegget ut med avføringen. Samtidig så får du tømt deg godt fra første dag.
Leser man om tarmhelse og renseprodukter, så er det stor fokus på tykktarmen. Jeg synes det er viktig å se tarmene I en stor enhet, og synes derfor av erfaring at det å rense tykktarmen alene ved tarmskylling ikke er nok. Det kan være til stor hjelp ved langvarig forstoppelse, men tynntarmen må tas med her. Derfor liker jeg bedre produkter som hjelper med å rense rørene fra ende til annen.
Å drikke masse rent vann, som jeg skrev om sisst er en stor del av å vedlikeholde rene og friske tarmer. Neste uke skal jeg snake om “Raw Food” og “Juicing”, som vil gjøre kroppen og tarmene enda gladere.
Så, jeg oppfordrer alle til å rense sine rør, og la tarmene få fungere som de skal. Jeg ønsker dere mange gode toalettbesøk I fremtiden!
Jeg avslutter med litt basic informasjon om fordøyelses sytemet, og jeg siterer fraCaplex’ FAQ
Tarmene,(tolvfingertarmen, tynntarmen, tykktarmen og endetarmen), nederste del av fordøyelseskanalen, hvor den kjemiske spaltingen av føden foregår og næringsstoffene suges opp. Tynntarmen er et 6—7 m langt rør som begynner ved nedre magemunn. Partiet nærmest magesekken kalles tolvfingertarmen, hvor utførselsgangene fra leveren (galle) og bukspyttkjertelen (bukspytt) munner ut. Gallen spalter fett, bukspyttet spalter fett, proteiner og karbohydrater og nøytraliserer saltsyren som er tilført føden i magesekken. Den foldede slimhinnen i tynntarmen er besatt med millioner av små utvekster, tarmtotter, som suger opp protein, fett og karbohydrater som transporteres videre i kroppen av blod- og lymfekarnettet. Spaltingsprosessen befordres av tarmsaften som utskilles i tynntarmen, samt tarmbakterier som befinner seg i tynntarmen, men særlig i tykktarmen. I den nederste delen av bukhulen munner tynntarmen ut i tykktarmen. Like nedenfor dennes munning sitter blindtarmen med sitt vedheng, appendiks, som ikke har noen kjent, praktisk funksjon. Tykktarmen er ca. 1,5 m lang, slimhinnen er ikke foldet. Her suges væsken ut av tarminnholdet gjennom veggene i tarmen sammen med visse salter o.a. nyttige stoffer (f.eks. jern), før de ufordøyelige restene blandes med slim og samler seg i endetarmen for senere å forlate kroppen gjennom anus (endetarmsåpningen).
Jeg er i Sarpsborg for å holde foredrag HER. Det har kokt i hele dag/kveld og hodet er i ferd med å danse seg ned på puten….
Jeg elsker å holde foredrag, snakker mer enn gjerne om sosiale medier, og om hvordan jeg tenker innen markedsføring på nettet. Men mest av alt liker jeg å snakke om hvordan og hvorfor alle bør delta på denne festen sosiale medier er! Jeg har hatt en utrolig inspirerende dag og fått så masse impulser at det spørs om hodet klarer å lande på puten som ligger her og venter på meg!
Jeg blogget tidligere i uken om diagnosen min, disse leddene som har kranglet med meg det siste året og hva det faktisk var som var feil. Les gjerne HER. Jeg har hatt mye vondt, ikke overlevd uten smertestillende og mange ganger tenkt – Skal jeg ha det sånn resten av livet?
Nei, jeg skal ikke det og derfor gjør jeg noen viktige valg for hvordan jeg vil møte smertene og leddgikten veien videre. Viktige valg for meg, og jeg velger å tenke at det er mye mellom himmel og jord som vi ikke vet noe om. HelseHilde har igjen skapt masse debatt med sitt syn på helse og MANGE undrer på hvorfor jeg velger å la henne slippe til. Denne «gale» damen. Ja, for hun må jo være det som har opplevd noe så fælt som å bli frisk å bli nesten frisk fra sin lidelse! Hun har en vei og gå, men mye kan gjøres med riktig kost og trening.
Jeg har lenge lest og latt meg inspirere av folk som tenker utenfor boksen, uten at jeg sier det er veien å gå for alle. Alle må gjøre det som er riktig for hver enkelt og ikke minst lytte til den/de som rådfører en på veien. Jeg sier ikke jeg skal følge alle rådene til Hilde, men jammen er det ikke mye fornuftig hun har å dele når det kommer til kosthold. Det syntes jeg, og det er mange leger med meg. Det vet jeg etter å ha vært hos mange leger i min søken etter informasjon om både rosacealidelsen jeg har midt i trynet og andre helseissues. Leger, med formell legeutdannelse.
Jeg har gjort noen grep de siste månedene etter at smertene regjerte som verst i august. Jeg har kuttet all gluten, nå all kumelk, rødt kjøtt, alkohol (ikke at det kom så mye av det ned i mageregionen fra før) sukker så langt det går (det er jo til og med sukker i makrell i tomat liksom), og halvfabrikert mat. I januar starter jeg på kurs for å lære meg å lage raw-food, og det gleder jeg meg veldig til….og selvfølgelig skal jeg dele kurset her på bloggen!
Jeg velger å starte med blanke ark, åpner opp for det som måtte komme av impulser, og har legen min med på min reise. For denne bloggen er min reise, og heldigvis finnes det noen som ønsker å følge den. Takk, jeg bøyer meg i støvet og hybelkaninen som ikke finnes på dette hotellrom hehe.
Der fant jeg puten og her skal jeg sove godt. Kjekt at det lå et viktig budskap og ventet på meg…Save the rainforest! Heia Choice, dere gjør mye riktig! Deler til slutt en video av noen som underholdt her i dag. Kule gutter fra Sverige som snart skal erobre Norge. Velkommen, dette likte jeg!
Les hele dette innlegget. Min personlige reise kommer på slutten, og blir viktig veien videre.
Folk på nettet er sinte. De er forbanna/provoserte av at jeg lar Hilde slippe til med sin historie (les her), og det menes så mye om meg og min blogg at jeg blir helt svett mellom ørene. Jeg måtte melde meg ut, orket ikke å kommentere på alle bloggene som blogget om meg og mitt innlegg. Jeg var innom korte turer for å lese hva som stod, kommenterte kort, men skjønte at det ville ikke nyttet uansett hva jeg svarte. Jeg opplevde det som at flestepraten hadde gjort seg opp sin egen mening, mente så sterkt hva jeg burde og ikke burde gjøre , at «kampen» var tapt.
Nettopp det gjorde andre bloggere enda sintere, at jeg ikke kommenterte og mente noe i denne debatten jeg hadde startet. Det er Hilde sin historie dere debatterer og HUN deltok flittig. Ille er det at jeg velger å publisere denne reisen Hilde skal blogge om, mener mange, men slike historier får vi servert i pressen hver eneste dag. Puls har fokus på det alternative, God Morgen Norge og mange fler. Blogges det om redaktøransvar da? Sikkert, men det er nyheter som fenger. Tydeligivs. Det er mange og delte meninger om kosthold, alternative behandlere og behandlingsmetoder.
Jeg får massiv kritikk, spesielt av mange på Twitter. Veldig mange er så feige at de ikke bruker nicket mitt engang i sine tweets…..hvorfor ikke?
Disse er kjente med bruken av Twitter, men bruker ikke mitt nick som er @trinegrung. Dette grenser mot mobbing, kalle folk med navn på denne måten, og dere vil diskutere nettvett? En av de som mener burde kanskje holde seg for god til det med tanke på hvem han knytter seg til? Eller kanskje ikke?
Det er bra bloggen min engasjerer, men hold dere for gode å drive som dette. Jeg vet jeg ikke blogger som de fleste etablerte bloggere i landet, jeg har min egen måte å skrive på. Når hele» blogg-Norge» synser og mener om meg og min blogg, da tror jeg det er menneskelig å trekke seg litt vekk. Jeg ble litt paff, for jeg hadde aldri forventet den massive responsen jeg fikk.
I tillegg mener noen at jeg tråkker over streken når jeg lar gjesteblogger Eirik som er i Pakistan for Leger uten grenser slippe til? Hvor kom denne tweeten fra? Her retter jeg fokus mot en organisasjon som faktisk gjør en strålende jobb, og jeg skal igjen «tas»? Skjønner ingenting lenger jeg…..her skal visst folk mene for å mene. Innleggene fra Eirik er godkjent av Leger uten grenser sin kommunikasjonsavd og de syntes det er strålende at jeg bruker mine lesertall til å rette fokus mot Pakistan og det som skjer der.
Negative nyheter selger, og nyheter der folk skal «tas». Denne uken var det min tur på Twitter, og det blir garantert ikke den siste. Jeg mener det bør være rom for alle og ikke minst for mine gjestebloggere. Reisen til Hilde starter mandag, og det var hun som mente om kroniske sykdommer, ikke jeg. Alle må lære å skille akkurat det, for det blir viktig veien videre.
Jeg var nemlig hos spesialist med disse leddene mine igår.
Ledd i kroppen har kranglet med meg i nesten et år. Jeg har blogget om det før, les her og her. Det er skikkelig kjedelig og jeg anbefaler ingen å drømme tanker om smertefulle ledd. Det er IKKE noe godt!!
Torsdag 4 november 2010 blir en milepæl med tanke på min egen helse. Nå MÅ det endringer til, for nå har til og med legen sagt at alt er ikke som det skal. Jeg har med 95% sikkerhet leddgikt. Faen. Det er betennelse grad 3 i fire ledd, og på røngten så det ikke digg ut! Ikke rart at finger nesten ikke kan bøyes, og storetåledd ikke funker uten smertestillende. Det var noe galt. Heldigvis.
Hvorfor heldigvis? For sånn er jeg laget. Nå banes en ny vei og ny viten skal entre topplokket. Jeg har fått en smørbrødliste med tabeletter jeg ikke helt våger å ta. Etter en times legekonsultasjon så settes en på cellegift? Skremmende spør du meg, uansett om typen jeg blir anbefalt er av den milde sorten. Cellgift- bare navnet gir meg ubehag. Hvorfor kalle det noe så grusomt når det liksom skal gjøre noe bra?
Revmatologen rettet fokus på viktige elementer for meg veien videre. – «Forsett å tren, beveg deg mest mulig. Kosthold er viktig, rødt kjøtt, hvitt rafinert mel, rafinert sukker og alkohol er alle elementer som kan forverre leddbetennelsen.»
Siste setning sier meg en ting, og det er viktigheten av kosthold. Vi er hva vi spiser, og derfor bør kosthold være et ekstra viktig fokus når man er syk. For det er jeg nå, selvom jeg velger å ikke dvele ved den tanken. Jeg velger å tenke at dette er noe som går over, selvom det kanskje ikke gjør det. Skal jeg sette meg ned, syntes synd på meg selv, felle masse tårer (ok, det kom noen igår hos legen, det må sies) og godta det?
Nei, det klarer ikke mitt hodet. Jeg må nå gjøre ALT for min egen del for at dette reverseres eller blir bedre. Heldigvis er dette min blogg og min reise gjennom livet. Jeg gjør mine egne erfaringer og liker å dele de med andre. Uansett lesertall, så er det meg. På godt og vondt.
Jeg hadde startet studie ved Universitetet i Stavanger. Jeg sluttet. Ikke mer kaste opp i mellom forelesningene. Ikke mer å grue seg til hver dag. Ikke mer medisiner. Ikke mer leger. Ikke mer noen ting, jeg gav meg. Nå var det virkelig nok. Jeg sluttet med alt. Jeg sa nei til alt som jeg egentlig ikke orket. Jeg sa nei til fester, til besøk og til andre sosiale sammenkomster. Jeg sa nei fordi jeg endelig hadde bestemt meg for å ta vare på MEG, og bruke tid på å finne ut hvordan jeg skulle angripe tilstanden jeg var i. Det at jeg visste hva jeg ikke skulle, betød ikke at jeg visste hva jeg skulle gjøre. Alt jeg visste var at jeg måtte snu dette, jeg måtte finne utav hvorfor jeg var blitt syk, og gjøre noe med årsaken. Jeg brydde meg ikke om hva legene sa, jeg visste inni meg at de ikke hadde hele sannheten Kroppen min var mer intelligent enn å angripe seg selv sånn helt utav det blå.
