Etter å ha lest Kari Jaquesson;s blogg og hørt henne i diverse radiodebatter i går, ble jeg mer og mer målløs. Det var mange tanker som ”gikk” gjennom hodet mitt etter dette: Hvordan er det mulig å være så upresis om et så viktig tema som berører så mange mennesker? Hva ønsker hun å oppnå? Hvilket behov har hun for å være moraliserende og fordømmende? Hva er det hun frykter?

Hun sier at hun er imot mobbing, men hva gjør hun selv når hun på direktesendt TV sier til leder av foreningen for overvektige, at hans fedme er kun hans egen skyld ?

Jeg kan være enig med hun i at ingen er født med et gen som er sykt og heter fedme og at fedme ofte er et speilbilde av livsstil, men der stopper også enigheten. Hun blander sammen begreper, som lidelse, sykdom, forebygging og klinisk arbeid i en suppe, hun henviser til forskning som er direkte misvisende og feil. En viktig leveregel er at man omgås fakta og begreper med viss grad av respekt, både overfor en selv, men også mottakerne av det budskapet man ønsker å fremføre. Blogg-innlegget og kommentarer hun har kommet med i media viser manglende kompetanse til å se menneske som en helhet.

Når hun referer til klinisk tett oppfølging kun har en suksessrate på 1 til 2%, så er hun nok en gang upresis, hvorfor nevner ikke hun at dette kun gjelder tiltak som foreskriver den ”medisinen” hun selv står for?

Det er en vanlig antakelse at så å si ingen lykkes med å opprettholde resultatene i etterkant av en slankekur eller kun fokus på kosthold og trening. Det første kjente studiet som støtter opp under denne antakelsen er Stunkard og McLaren-Humes undersøkelse fra 1959, som fortsatt blir brukt som evidens for at opptil 95 prosent av de som går ned i vekt som følge av en slankekur vil veie like mye eller mer to år etter. En annen kjent undersøkelse og av nyere dato (Kassirer & Angell, 1998) deler den samme nedstemmende konklusjonen. Av dette er det mange som har konkludert med at fedme og overvekt er kroniske tilstander som krever kontinuerlig behandling.

Av enda nyere dato er det en interessant studie (Dansinger m.fl, 2005) hvor fire kjente dietter, Atkins, Ornish, Weight Watchers og Zone blir prøvd ut og sammenlignet for effekt over ett år. Undersøkelsen viser at majoriteten av deltakerne ikke klarte å holde seg til dietten over dette tidsrommet, men at hver av diettene førte til moderat vektreduksjon og redusert risiko for hjerte- og karsykdommer. Det ble ikke undersøkt om deltakerne klarte å holde vektreduksjonen over tid.

Mer lovende er studiet til Wing og Phelan (2005) som viser at opptil 20 prosent av de som går ned i vekt klarer å opprettholde en langtidseffekt, her definert som en vektreduksjon på minimum 10 prosent av opprinnelig kroppsvekt opprettholdt over minst ett år. De hevder også at vektreduksjonen er lettere å opprettholde over tid, når man først kommer seg forbi de første to årene. Det kan derfor se ut til at det tross alt har vært en progresjon i langtidseffekt fra 1959 og frem til i dag, men vi står likevel igjen med tall som viser at ca 80 prosent av de som slanker seg faller tilbake i løpet av kort tid.

En konsekvens av den kunnskapen som er tilgjengelig i dag taler med andre ord for at det som tilbys av løsninger ikke virker på lang sikt.

I lys av dette er funnene gjort i forbindelse med bruk av kognitiv terapi for å gå ned i vekt svært interessante. To studier er gjort som viser at kognitiv terapi ikke bare er effektivt for å hjelpe til med å gå ned i vekt, men også for å opprettholde effekten over tid (Fossati m.fl, 2004; Stahre & Hällström, 2005). Særlig Stahre & Hällströms undersøkelse er lovende. Av de 92 prosentene som fullførte programmet (30 timer kognitiv terapi) fortsatte majoriteten (67 prosent) å gå ned i vekt 18 måneder etter avsluttet kurs. Kun 6 prosent av de som fikk behandling veide mer etter 18 måneder enn ved oppstart sammenlignet med 71 prosent i kontrollgruppen.

Dette får støtte i et Cochrane-studie fra 2005 (Shaw m.fl) som viser at de som lider av fedme og overvekt har nytte av psykologiske intervensjoner for å oppnå vektreduksjon. Det er spesielt atferdsmessig intervensjon og kognitiv atferdsterapi som peker seg ut som virkningsfulle, og særlig i forbindelse med kostholds- og treningsplan.

Hvis vi skal klare å snu den overveldende trenden i forhold til fedme og overvekt, ser det ut til at en psykologisk intervensjon er like viktig som å intervenere i forhold til kosthold og trening. Vi må begynne å se mennesket som en helhet. For både hjelpe og forebygge må vi lære opp mennesker til bedre forståelse for, og mestring av, de faktorene som påvirker atferd. Slik sett kan kognitiv terapi sees på som en form for ”empowerment” der individet i større grad blir i stand til å ivareta egen helse og ansvar for eget liv.

Det er ikke nok å forelese om kostholds- og treningsplaner hvis man ikke er i stand til å bruke det. De som sliter med vekten trenger i tillegg til informasjon om kosthold og trening, kunnskap om å endre vaner, og for å få til det trenger de hjelp til å forstå sine tanker og følelser og kroppslige fornemmelser på en ny måte, slik at de selv kan ta positiv kontroll over eget liv.

Rune Andreassen

Livsstil Norge as.

VG

Det er liten tvil om at slanke linjer opptar mennesker, og når en artikkel om emnet popper opp på VG sine sider blir den fort «mest lest». Hvorfor syntes folk da det er så vanskelig å miste disse kiloene? Hvorfor er godteriskapet det mest besøkte nesten i ett hvert hjem? Vi er blitt en sukkergenerasjon uten sidestykke, og propper i oss så mye brus, sjokolade, snop og andre sukkerholdige produkter at vi kan skremme fanden på flatmark.

Hvorfor gjør vi det? Når vi egentlig vet bedre, mener jeg. Når jeg vokste opp drakk vi brus til «store» anledning, mens i dag kjøper ungdom det som tørstedrikk! WTF! Foreldrene tyve år tilbake gjennomførte lørdagsgodteri, mens i dag er det blitt «dessert» nesten hver dag i mange hjem. Mange foreldre tenker ikke på at is og kjeks går og under kategorien godteri. Disse er proppet fulle av sukker, og folks argumenter er «vi må da kose oss litt». I andre enden sitter vi på ræva og blir snart feitere enn USA. Hva skjera?

Jeg sier ikke at jeg selv er noen skinnhellig person som aldri nyter søtsaker, for det gjør jeg. Hver eneste HELG. Det er forskjellen….det skjer i helgene. Kjeks kan jeg ikke ha i hus, for pakken tømmes fortere enn den finner plass i hyllene. Hvorfor tar vi ikke mer vare på oss selv og det ene livet vi har fått tildelt? Driter vi i det? Orker vi ikke å være glad nok i oss selv til å droppe disse «giftene» for kroppen?

Det er en topp 5 liste over ting som sies og være verstingene, da i følge David Sandoval (ekspert innen grønn, riktig ernæring). Den er som følger:

1. Behandlet kjøtt (nitrit)
2. Animalske oljer ( IKKE Udo, cocos etc)
3. Kunstige fargestoffer
4. Søtningsstoffer, cornsuger
5. Kullsyreholdige drikker

Det handler om kunstige produkter som ikke er bra for tarmene våre, hvor hjernen ikke aner hvordan den skal behandle produktet som akkurat entret kjeften.

Uansett hva Norge gjør inne markedsføring av usunn mat, så tror jeg ikke de når frem. Folk kommer ikke til å skjerpe seg av den grunn, ene og alene fordi en strammer inn på disse områdene. Jeg heier på fjerning av mange produkter fra butikkene. Hva i alle dager skal vi med alle? Joda, det er forretning en driver og mat skal en selge, men hvorfor all denne kunstige, ferdiglaga maten som ikke har noe for seg? Jeg elsker å reise utenlands for å handle mat, hvor butikkene bugner over av ferskvare, masse grønnsaker og ulike frukter. Vi er ikke flinke nok til det her til lands, vi må tenke helt nytt for å nå frem.

En instans som virkelig må strammes opp innen riktig ernæring, er skolene. Vi sender med ungene våre matbokser med  brød som ikke lenger er så sunt som det var  i utgangspunktet. Det er så mye gjær i brødene at magen eser bare ved synet. Det står grovt på pakningen, men leser en litt nøyere så ser en at hvetemel regjerer. Hva skjer med det da?

Jeg har et enormt engasjement når det kommer til kosthold og jeg håper regjeringen satser på sosiale medier for å nå ungdommen med et budskap om et sunnere liv. «URGE» er en av de mest solgte brusene blant ungdom og vet de hva den inneholder?

Vann, 11 % sukker, 2 % maltodextrin, kullsyre, aromaer, surhetsregulerende middel (E330 og E331), appelsinråsaft, (konserveringsmiddel (E202)), koffein, antioksidant (E300), farge (E160a), stabilisator (E410)

En 0,5 l flaske Urge inneholder 14,5mg Koffein.

Bare drit med andre ord. «Jammen det er så godt» sier de. Skal vi derfor bare kjøre på da? Det er mye som er godt, det betyr ikke at det er godt for kroppen!!