Jeg skal delta i en debatt denne uken som handler om LIKESTILLING. Du vet, dette at vi kvinner vil bli likestillt med mannen. Få samme lønnen, jage etter den viktige karrieren, begge skal skifte like mye bleier, begge skal bidra like mye i hjemmet etc etc. Dette avsnittet under er hentet fra Wikipedia.

I de fleste kulturer til de fleste tider, med noen få unntak, har mannen historisk sett fungert som familiens overhode. Likestilling mellom kjønnene ble aktualisert av feministbevegelsen i de vestlige land på 1970-tallet, etter at kvinner i tiden etter andre verdenskrig hadde kommet ut i arbeidslivet. Dette som en følge av at de fleste arbeidsgivere betalte dem lavere lønn med den begrunnelse at mannen i familien hadde større utgifter enn kvinnen[trenger referanse]. Dette gikk særlig ut over kvinnelige hovedforsørgere.

Jeg skal snakke utifra mitt ståsted i denne debatten, men trenger litt inspirasjon. Derfor vil jeg høre med mine blogglesere hva de syntes er viktig. Vil vi kvinner egentlig vinne denne «krigen»? En undersøkelse viser nemlig at de fleste kvinner ikke har noe imot å være hjemme med våre små, kanskje jobbe deltid noen år, for så å komme tilbake for fullt i arbeidslivet når kidsa vokser til. DET kjenner jeg meg igjen i!

Jeg jobbet som programleder i NRK Petre når jeg ble gravid med førstemann. Jeg var en suksess og hadde en karriere på gang. Men jeg er laget sånn at jeg ofret ikke det en tanke med en gang frøet i magen var sådd. Jeg skulle bli mor, alt annet ble sekundært for meg. Jeg ventet barn og startet umiddelbart å «bygge rede». Jeg har ikke angret på det en eneste gang, det faktum at jeg valgte tid hjemme med mine små fremfor en karriere.

Jeg har hele tiden tenkt at «min» tid kommer, den dagen når jeg skal «opp og frem» igjen. Mange vil nok si at mannen min kunne vært hjemme, og tildels kan jeg jo være enig i det. Men vi valgte anderledes, eller JEG valgte anderledes. Mine to «små» har alltid vært det aller viktigste for meg, karriere er ikke det. Jeg føler meg ikke mer vellykket hvis jeg har en fet bank-konto eller en lederstilling. Her er vi kvinner veldig forskjellige tror jeg. Noen MÅ være en del av det karrierejaget for å føle at de oppnår noe. Men da mener jeg at noen taper…..og det blir barna.

Jeg tror at for en familie skal lykkes, og for at de små som vi fostrer skal få et liv der de føler seg sett og hørt, da må en av partene velge anderledes. Mindre jobb, mer familie. Jeg sier ikke at det MÅ være kvinnen, men for meg var det et viktig og riktig valg. Jeg ville fostre disse små, bli kjent med disse individene jeg valgte å fø frem. Det er fullt mulig å hoppe av det materialistiske jaget, tjene mindre og være mer hjemme. Vi MÅ ikke reise til syden flere ganger i året, ha den flotteste hytten på fjellet, den dyreste sofaen på markedet….- for at livet skal defineres som en suksess.

Hvis begge foreldre jobber 120% (det gjør veldig mange), har to små som skal på X antall aktiviteter i uken, lekser som leses, hus skal ryddes, hager skal stelles, barn skal prates med og følges opp……hvem er tjent med det hektiske livet? Ihvertfall ikke barna!

Legg igjen kommentar da....gleder meg til å høre fra deg!

Jeg er enig i at kvinner IKKE skal tape kampen om lederstillingene på grunnlag av eventuelle valg de tar for familien, men hvem skal ta ansvar på det området? Arbeidsgivere?

Hvordan valgte du når dine barn var små? Og hvorfor? Er du ungdom som leser dette, hvordan delte dine foreldre på dette ansvarsområdeområdet?





Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

ANSETTE FOLK?
Trine Grung er ansatt som hodejeger i Dynamic People med spesialfelt innen PR, medier og kommunikasjon. Digital kommunikasjon er hennes domene. Meld deg på vårt nyhethsbrev for relevant informasjon om digital rekruttering.
We hate spam. Your email address will not be sold or shared with anyone else.