Jeg er stolt av å kunne meddele at en ny gjesteblogger er på plass. Jeg mottar så mange herlige henveldelser fra folk om dagen. Folk som ønsker å dele sin personlige historie for å inspirere/motivere/engasjere/opplyse flere om det de måtte ha på hjertet. Gjestebloggere hos meg MÅ ha en personlig vinkling på innleggene, hvis ikke syntes jeg ikke de passer i bloggformatet. Blogg, for meg, er personlig uansett hvordan en velger å blogge. En bedriftsblogg blir noe helt annet, selvom flere firma gjerne kunne vært mer «personlige» enn de er i dag. Her er Stormberg et godt eksempel. De får det til etter mitt syn.

Men i dag gir jeg ordet til en annen sterk ung dame som forteller sin historie. Håper den kan gi deg noen tanker på veien. Jeg gir ordet til Nina.

Mobbing- et samfunnsproblem

Mobbing er et utbredt problem i dagens samfunn,og mange unge gruer seg til å gå på skolen hvor de møter mobbing og ikke minst mobberne. Mobbing forekommer i alle former, både psykiske og fysisk, på alle nivå på skolene ogtil og med  i arbeidslivet er ikke dette et ukjent problem. Det er derfor rart at det ikke blir satt i mer midler til dette problemet som kan skape problemer for et barns fremtid ved at mer eller mindre skolegangen blir ødelagt pga mobbing eller erting. Sier ikke alle mobbeofre får den fremtiden, vet om mange som har greid seg fint;både med jobb og sosial livet etter endt skolegang.


Min historie

Jeg har følt hvordan det er å bli mobbet psykisk, hvordan det bryter ned selvtillit og for min del det sosiale liv. Det som skulle starte som en uskyldig lek/utfordring i et friminutt på barneskolen ble til et 7 års langt mareritt. Siden dette ble jeg mer og mer innadvendt, prøvde å gjøre meg mer og mer usynlig så de ikke skulle plage meg mer. Dette skjedde i tredje klasse og jeg trodde det skulle gå over. Folk stod i ring rundt meg og lo, de presset meg . Senere ble jeg mer utstøtt av både jentene og guttene i klassen min. Man kan kanskje si jeg ble “sosialt utstøtt”etter jeg gjorde utfordringen som var å kysse en gutt som satt i rullestol. Selve handlingen i ettertid synes ikke å være noe galt ved, men hvordan klassen min og resten av skolen gjorde narr av det;det opprørte meg. Siden da ble jeg den i klassen som folk gjorde narr av, enten det var håret mitt, klærne mine eller måten jeg oppførte meg på. Jeg var den personen i klassen som ikke folk ville være sammen med pga dårlig rykte. Til og med venninnen min fikk beskjed av gutten hun prøvde å bli sammen med at han ikke ville bli sammen henne pga meg. Jeg følte meg mer og mer dårlig psykisk. Jeg skulket skolen oftere og oftere trakk meg unna andre folk. Jeg ville ikke gå på skolen for å bli trykket ned igjen, for så å komme hjem med tanker om å grue meg til å stå opp nesten morgen, for så å gå gjennom dette på nytt.

Hvis ikke det var for mange gode venner og familie hadde jeg aldri orket å gå på skolen mer. I 6.klasse hadde jeg vært så mye borte at jeg fikk besøk av klasseforstanderen min hjemme. Hun ville snakke med mamma og spørre hvorfor jeg var så ofte borte. På ungdomsskolen trodde jeg virkelig ting skulle bli bedre, at folk ville glemme. Men den gang ei – Ting ble enda verre. Enda flere folk slo seg nå sammen. De klassiske “kule” guttene som tror det er morsomt å plage folk sammen med tidligere “klassekamerater”. De vanlige tingene som alle gleder seg til som juleball, avslutningsfester osv ble for mye for meg.  Jeg gruet meg og det ble aldri en fin opplevelse. Jeg holdt meg derfor unna disse tilstendingene.

Det var selvfølgelig tider ting var fint. Tider da ingen plaget meg. Jeg skal ikke si at alt var kjipt hele tiden, for jeg hadde jo bra til tider. Det var ikke før videregående skole jeg fikk det helt bra. Der kunne jeg starte med blanke ark. Bli kjent med nye folk. De tre årene var de beste i mitt skoleliv. Jeg fikk mange nye og ikke minst GODE venner.

Usynelig arr

Mobbing kan sies å etterlate arr som med tiden blir bedre. Mine arr har heldigvis blitt bedre med tiden MEN det er desverre noen som fremdeles sitter igjen etter alle disse årene med smerte. Det er nok mest den psykiske barrieren. Det å møte nye folk, være på fester, store forsamlinger med nye folk og det å fremføre / holde taler foran mennesker. De siste årene har jeg mer eller mindre prøvd å komme over denne barrieren om å komme meg videre.

Noen perioder er det så ille at jeg blir “syk” i den forstand at jeg gruer meg så mye at jeg får vondt i magen, blir nervøs og veldig urolig. Jeg har hatt en eksemtype som slår ut hvis jeg stresser eller er veldig urolig. På ungdomsskolen var den ekstremt ille. Jeg hadde eksem i ansiktet. Dette fant selvfølgelig guttene ut at de kunne mobbe meg for. Som oftest klarte jeg å ignorere de. Jeg prøvde å stenge det de sa ute, prøvde å late som ikke de sa noe. Jeg snakket ikke om dette hjemme heller. Jeg holdt ting mest mulig for meg selv.

Hele poenget med historien min er å få fram at mobbing skader veldig. Mobbing kan ta så mange ulike former, og det som er aller verst er fysisk mobbing. Dette er ikke noe jeg har vært utsatt for. Målet videre med historien er å oppfordre andre som er utsatt for mobbing om å snakke med noe om det, enten en god venn, lærer eller familie. Jeg fikk stor hjelp av mamma og søsteren min Min andre oppfordring er at om du ser en som blir mobbet, strekk ut en hånd. Vis at du bryr deg,det betyr så utrolig mye å vite at det er noe som bryr seg.

Pr. dags dato har jeg det bra. Jeg har kommet over en del av de tingene jeg slet med. Jeg ser frem i mot en lys fremtid og håper på det beste.

Sterkere tiltak

Regjeringen burde gjøre mye mer og sterke tiltak i kampen mot mobbing på landets skoler. Det hjelper ikke med underskriftskampanjer når de som mobber selv skriver under. Man må opplyse skoleungdommene med følgene av både fysisk og psykisk mobbing, at det flere som sliter mye ettertid. At et person kan faktisk ødelegge en annen persons liv,og fremtid. Lærene i dagens barneskoler,ungdomsskoler og vidergående skoler bør være mer oppmerksom på mobbing,og ta tak i det både klassen. Ha meklinger,samtaler og prøve å få frem en løsning. Det er ikke alltid like lett å ta tak i det, kanskje mange lærere vegrer seg for å ta tak i sånne ting. Mange ganger så sier ikke mobbeofret noe heller i frykt at mobbing skal eskalere. Annet tiltak kan være kampansjer i form av kortfilmer,plakter og foredrag.

Håper det kommer en dag hvor ikke barn trenger å grue seg til en ny skoledag, men mobbing er et langsiktig problem som kan ikke løses på 1-2-3. Sånne ting tar ting.

-Nina C.G

Tusen takk til Nina som forteller sin historie. Jeg syntes du er tøff og viser guts ved å «stå frem» på denne måten, og virker uredd. Min egen mobbehistorie får komme ved en senere anledning, for jeg kjenner igjen mange elementer i din historie Nina. TAKK!




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

Kan en lære seg å våge mer? JA!

La min reise inspirere deg. Du får mail hver søndag som jeg håper gir deg mening og vekst!

I will never give away, trade or sell your email address. You can unsubscribe at any time.