Jeg burde smile, jeg burde le. Jeg burde mye hele tiden. Jeg burde se hvor heldig jeg er som har muligheten til å ha ferie i 8 uker med mine håpefulle. Jeg burde rette fokus mot alt som er bra i livet mitt. Jeg klarer ikke det, ikke i dag.

Noen ganger skulle jeg ønske at bloggen min var anonym sånn at jeg virkelig kunne sette ord på følelsene som rører seg. Det er kaos i mitt indre og jeg ønsker å skrike av full hals. Jeg ønsker å være sårbar, være liten, krype opp i armene og være trist, samtidig som jeg vet at noen passer på meg. Hvorfor skal jeg alltid være så sterk? Jeg vil og være liten av og til.

En klok kvinne sa en gang til meg : «Lille Trine» er ei du må vie mer oppmerksomhet. «Lille Trine»? Dama aner virkelig ikke hva hun prater om, tenkte jeg. Jeg er jo voksen. Men noen ganger ser jeg hva hun mener. Lille Trine er kampen jeg har mitt i indre, en kamp mange kvinner vil kjenne seg igjen i, men som jeg ikke klarer å sette ord på i full offentlighet.

Jeg ser på meg selv som et menneske som gir og gir. Jeg engasjerer meg i alt og alle, ønsker at alle skal ha det bra, ønsker rettferdighet og at alle føler seg sett for den de er. Jeg ønsker bare det samme i retur, er det for mye å forlange? Er det ikke det som kalles gjensidig respekt? Jeg skulle virkelig ønske noen så hvor mye tid jeg bruker på andre, og satte pris på det….men jeg må nok innse at jeg må slutte med det. Det tapper meg fullstendig til tider og energiglasset mitt må jeg lære meg å sette lokk på. Jeg må lære meg å unngå mennesker som er batterisugere, som kunne tømt tre kraftverk på en halv ettermiddag. Jeg aner bare ikke hvordan……jeg er jo glad i de.

Er jeg dårlig til å se mine dårlige sider? Er jeg dårlig til å lytte? Er jeg en dårlig venn? Jeg føler ikke det selv, men kanskje jeg må gå noen runder med meg selv,  lage min egen liste over hva vennskap og fellesskap er, for så å sjekke om jeg fyller krava?

Mine faste lese vil sitte som spørsmålstegn nå og lurer nok på hva som skjer. Jeg gjør det selv i det tårene triller nedover min nesetipp. Noen ganger skulle jeg ønske bloggen var anonym, men denne sengen har jeg reid opp selv og jeg ligger godt i den. Men noen ganger skulle jeg ønske sengen kunne flyttes. Kanskje en dag tørr jeg skrive om mitt aller innerste, men den dagen er ikke i dag. Hvorfor blogge om en trist dag, tenker du kanskje? Aldri glem at jeg blogger for det meste for min egen del. Jeg blogger når jeg ønsker å skrive ned det jeg tenker, og i dag tenkte jeg masse.




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

Kan en lære seg å våge mer? JA!

La min reise inspirere deg. Du får mail hver søndag som jeg håper gir deg mening og vekst!

I will never give away, trade or sell your email address. You can unsubscribe at any time.