Hver mandag en periode fremover vil du treffe FeiteLilly. Idag er hun feit, men snart vil hun knapt nok kaste skygge. Hun skal slanke-operere seg om få måneder og kommer til å å blogge om prosessen her hos meg. Dette er ingen enkel avgjørelse å ta for et menneske, og det er en lang prosess en skal igjennom før en faktisk får lov til å «klippe» deler av magesekken. FeiteLilly vil deler tanker hun har som overspiser og hva hun har gjort for å rydde i tankene sine. Det er nettopp overspising det handler om i dagens innlegg:

Overspising – forstyrrelsen som sitter i hodet, men som setter seg rundt livet!

Jeg nevnte sist uke at jeg er overspiser, og har vært det helt fra jeg var liten jente. Overspising blir i dag betegnet som en spiseforstyrrelse, og for meg var det i grunn deilig å få satt ord på hva det var. Jeg spiser på følelser – er jeg glad skal det feires med spising, er jeg lei meg skal sørges med spising, er jeg stresset skal det kompenseres med spising.

Når jeg var liten skjønte jeg ikke at jeg var så mye annerledels enn mine venner når det gjalt mat, det var bare slik at de klærne de hadde, ikke passet til meg. Jeg reflekterte ikke så mye over det da – jeg har aldri blitt ertet for min overvekt, så det har vel noe med det å gjøre.

I ungdomsår var det slik at fokuset kom mer over på utseende , klær og gutter. Ingen kunne skjønne at jeg så ut som jeg gjorde – eller kanskje de skjønte det hele tiden men ikke ville såre meg ved å si det? I min verden forgikk så mye spising i det skjulte at jeg trodde vel at jeg ikke var avslørt. I perioder lengtet jeg etter alenetid slik at jeg kunne spise – en overspiser smugspiser nemlig alltid alene.

I voksen alder har jeg alltid sagt : jeg vet godt hva jeg skal gjøre for å gå ned i vekt – offisielt har det vært det å spise sunt og trene, inni meg var det å slutte å overspise.

Lurer du på hvordan jeg overspiser? Jo, i alle sammenhenger sammen med andre mennesker spiser jeg vanlig – når jeg er alene kan jeg spise alt hva jeg kommer over i bøtter og spann.

Det har blitt noen isbokser, lass med brødskiver, tømming av godtelagere, med mer opp igjennom. Har jeg fått lyst på noe som ikke finnes i skap og skuffer, så har jeg laget det – ikke unaturlig å lage smørdeig midt på natta hvis det var det jeg drømte om. Jeg stapper inn helt til jeg er ubehagelig kvalm – alt skal fortæres! Etterpå er jeg uvell – skammer meg for å gjøre noe slikt, og inni meg rakker jeg ned på meg selv for å ha et sånt ”etagilde” som bare øker overvekten min, og bare gir negative følelser og dårlig selvbilde.

Er det synd på meg – har det vært synd på meg? Nei! Jeg føler meg ikke som et ”offer”, og slik kjenner ikke folk meg som heller. En god hjelper ”så” meg, og slik fikk jeg hjelp. Jeg har fått en diagnose og det var deilig, jeg har erkjent de faktiske forhold, jeg vil gjerne gjøre noe med det, og tuningen av den mat-greia jeg har i hodet startet for 1 ½ år siden. Det interessante er at når alt kom ”på bordet” og ”katta var ute av sekken” så sluttet jeg – og den prosessen og mine gode hjelpere på veien, har jeg tenkt til å skrive mer om senere så følg med!

Det er flott Lilly deler, det skal bli spennende å følge denne prosessen hennes. Akkurat det å dele på bloggen min var en barriere i seg selv som jeg er sikker på at hun vil vokse på. Lurer du på noe så svarer Lilly i kommentarfeltet . Jeg er ganske sikker på at MANGE kjenner seg igjen i dette med å spise på følelser og jeg er stolt av FeiteLilly som tørr å dele dette.




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

KVINNER SOM VÅGER

Du er god nok men vil du litt mer?

I will never give away, trade or sell your email address. You can unsubscribe at any time.