Julen er over og roen har senket seg i heimen. Ungene har dratt til eksen og besøkende har reist hjem. Nyttårshelgen står for tur og igjen kommer en setting hvor vi skal juble over året som har gått og ønske det nye velkommen. Gjerne sammen med mange venner, smile og le, juble med champagne og le masse. Jeg ler ikke så masse om dagen selvom kanskje en slik setting hadde vært godt for meg. Det vil mange mene.

Jeg er litt uenig.

Når en er i en prosess hvor det er mange tunge tanker som tar opp mye plass er ikke store folkesamlinger med påtatte smil det som gir meg noe. Jeg synes det er viktig å være i de vonde følelsene, få ro rundt meg til å bil kjent med de, lytte til de og romme de. Skjønner du hva jeg mener? Jeg isolerer meg litt og kanskje det er feil, men om jeg stakk i et lystig lag så rømmer jeg jo fra de. Eller?

Pause på en ensom benk

Det vil jo egentlig bare si at jeg omfavner de tunge tankene som opptar hodet mitt om dagen og vil ha de der for bearbeidelse. Akseptere at sånn er det akkurat nå, fordi jeg vet at tankene vil endre seg om jeg  gir de tid. Tid til å finne nye steder å lagre de i mitt indre med ny innsikt til hvorfor de kommer, hvorfor jeg lar de ta plass og ikke minst hva de kan lære meg. Tvinge meg til endring fordi jeg møter de og ser på de. Tankene da altså. Og det er helt ok.

Puste rolig, stresse ned og faktumet at jeg ikke MÅ noe, jeg gjør det jeg vil og det som er godt for meg. Det er ikke egoistisk, det er å ta vare på seg selv og sette seg selv først. Hvem andre enn meg selv skal ta vare på meg? Ingen. Jeg må evne å ta mest mulig vare på meg selv, først. Vi må alle det.

Det er herfra og ut, alltid. Takk for at du leser og deler om det gir deg mening. Klem Trine




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

Kan en lære seg å våge mer? JA!

La min reise inspirere deg. Du får mail hver søndag som jeg håper gir deg mening og vekst!

I will never give away, trade or sell your email address. You can unsubscribe at any time.