Jeg går på skole og har gjort det i et år. Relasjonssenteret heter skolen og ble valgt fordi jeg jobbet med de og digget ideologien og terapiformen deres. Slagordet deres «Alle mennesker gjør så godt de kan utifra sine forutsetninger» . Smak på den setningen, den rommer mye, synes jeg. Jeg har valgt et tre-årig studie og de månedlige møtene gir meg mye.

Vi er en utrolig fin klasse med mange ulike historier. På skolen er det historien vår, bakgrunnen, nåtiden og hvordan vi har det, som er fokus. Hvor vi kommer fra og hvordan det preger oss, hva vi kan lære av det og leve bedre med den vi faktisk er. Hvem vi er som menneske og ikke hva vi gjør. Det er jo egentlig helt uinteressant hva en gjør, synes jeg, for menneskets historie og hvem de er sier jo  så inderlig mye mer. Tenk så mange mennesker som definere seg selv utifra hva de gjør? Jobben sin. Det er mange det.

Den berømte bloggstolen. Her sitter jeg da.

Etter mine åpne blogginnlegg de siste dagene har jeg fått utrolig mange fine meldinger og mailer, tusen takk. En av de kom på Facebook fra en av mine medelever på skolen, som kanskje skal dele litt av sin historie her på bloggen min. Når hun prater på skolen beundrer jeg henne alltid for å komme så nær kjernen av sitt indre. Virkelig sette ord på hvordan hun har det og prosessen hun står i. Hun sendte denne meldingen til meg og synes den var så fin:

Det gikk et lys opp for meg da jeg skjønte at følelser ikke er farlig, de kan bare være veldig vonde å stå i. Jeg har alltid vært redd for å føle, både på gode og vonde følelser, og det var fordi det aldri var noen som møtte følelsene mine da jeg var liten. Ingen som ble glade sammen med meg, eller hjalp meg å regulere sinnet og sorgen min. Men jeg føler jeg begynner å bli tryggere i meg selv til å være den som møter meg selv. Jeg tør mer fordi jeg har meg selv. Klem A.

Er du ikke enig? To nære venninner her i Drammen jobber i barnevernet og snakker mye om dette å møte barn på følelser. La de få utløp for alle følelser og møte dem på dem. Få de til å forstå viktigheten av å føle alt og at alt er helt ok.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det min medelev skriver over, siden jeg følte meg veldig lite sett som liten. Derfor søkte jeg mye ytre bekreftelser som ble en vond trend for meg i mange mange år. Kjente aldri etter hva jeg egentlig følte og hva jeg egentlig ville. Bare tilpasset meg og gjorde det jeg trodde var forventet. Lenge trodde jeg alle forventet at jeg skulle underholde for å bli likt….Gud så trist å tenke på i dag. Skulle virkelig ønske jeg var tryggere i mitt indre som yngre.

Del gjerne innleggene mine med dine venner,  og om du ønsker oppdatering på mail når bloggen er oppdater så kan du enten følge meg på snap (trinegrung) eller legge igjen mailen i boksen under. Ditt valg.

Snap: @trinegrung




Legg gjerne igjen en kommentar:

kommentar(er)

ANSETTE FOLK?
Trine Grung er ansatte som hodejeger i Dynamic People med spesialfelt innen PR, medier og kommunikasjon. Digital kommunikasjon er hennes domene. Meld deg på vårt nyhethsbrev for relevant informasjon om digital rekruttering.
We hate spam. Your email address will not be sold or shared with anyone else.