Prosjektbarna i dagens samfunn
Noen ganger blir jeg sliten, ikke jeg personlig, men på vegne av barna som vokser opp i dagens samfunn. Vi som foreldre får tredd ned over hodet det ene velmendende rådet etter det andre, hver eneste dag. De skal spise grønnsaker, de skal spise frukt, de skal være i fysisk aktivitet, de skal fungere sosialt, ikke spille for mye tv-spill, ikke se for mye tv, alle skal leke med alle, lære de å være inkluderende, flinke på skolen MÅ de være, de skal følges opp på minst to aktiviteter i uken og gjerne spille et instrument ved siden av. De skal sitte fint ved bordet, de skal være behjelpelige i huset, empatiske ovenfor andre mennesker etc etc. Puh...det er til oss foreldre....og dette overfører vi ofte til ungene. Dette stresset, for barn i dag er ofte stresset i dette jaget etter.....ja, etter HVA!?
Dagens barn blir såkalte prosjektbarn som ofte ikke blir sett som individer, men en forlenget arm av foreldrenes mange ønsker for de. Barn i dag har ikke tid til hvile, og blir kastet fra det ene prosjektet til det andre. De lever etter en stram timeplan, fra de står opp umenneskelig tidlig, mange av de, til de legger seg, ofte for sent, fordi grensene ikke fungerer.
Dette gjelder ikke alle foreldre, for på den andre kanten har vi de som ikke gjør noe med barna sine. Barn som alltid leker ute alene, ikke blir tatt med på en eneste tur utover en mulig søndagsmiddag hos mormor. Foreldre som velger TV/data/fest/sosialt samvær med andre, fremfor kvalitetstid med disse små knottene vi har valgt å fø til verden. Det er mange aspekter i foreldrerollen, og hele tiden hører vi voksne si at de har ikke tid til alt. Vi har ikke det, tid til alt.
Døgnet har bare 24 timer, og når vi setter krav til at huset skal være perfekt, kroppen være veltrent, middagen skal være sunn, vaskerommet tomt for skitne klær, inntekten være mest mulig for å få råd til hytte på fjellet og sydentur en gang i året, da blir vi slitne. Vi stiller umenneskelige krav til at disse knottene skal være perfekte små individer til enhver tid, og hva skjer på veien? Jo, vi glemmer ofte det aller viktigste....samtalen. Det er så mange unge i dag som ikke blir sett, med foreldre uten en klar "plan" for hva som skal til i rollen de selv har valgt. Foreldrerollen.
Vi leser nesten daglig om ungdom som er deppa, som ikke føler seg verdt noe, som sliter med det ene og det andre, og da er det noe som er galt. Barn skal ikke møte veggen. Barn MÅ ikke på en eller annen organisert trening for at fysisk aktivitet skal gjennomføres. Det holder at de leker "sisten" ute i gata. Jeg kjenner unger som har en aktivitet HVER eneste ettermiddag, og begge foreldre jobber 100%. I tillegg er hele helgen full av aktiviteter fra morgen til kveld....bare jeg skriver det ned her blir jeg sliten. Når får de rom til litt ro i hverdagen, bare sitte i sofaen å prate?
Men jeg kjenner og de som ikke gjør noe sammen med ungene. De som nesten ikke beveger seg utenfor huset med de, som alltid er sliten uten at de egentlig gjør noen ting. Da blir jeg bare trist.
Idag har en venninne og jeg bestemt oss for å engasjere oss litt i ungdommen lokalt her vi bor. Vi vet ikke helt hva vi skal gjøre enda, men vi er begge ressurssterke damer som gjerne vil bidra. Vi har begge ungdommmer om noen år og vil gjerne bli kjent med det miljøet som de da skal vanke i. Forberede oss på tiden som kommer, og den kommer før vi aner det. I tillegg til de to første årene av knottene våres liv, er kanskje ungdomsårene de vanskeligste. Hormoner bobler, en skal finne sin "vei" videre, en streber etter å passe inn. Har en i tillegg vært prosjektbarn fra første stund, da savner en kanskje samtalen. Det er her jeg kjenner jeg gjerne vil bidra....vi må alle gjøre noe, for vi har tid til det som er viktig for oss.
På morgenkvisten idag tok jeg meg tid til 2500 meter i det våte element . Det er viktig for meg, uten at jeg streber etter noe annet enn en kropp som fungerer optimalt. Jeg heier på svømming som aktivitetsform, men passer på at det ikke bli for mye! Jeg planlegger ikke VM for voksne innen to år for å si det sånn....det er kun fordi jeg elsker å svømme. Det gir meg noe.
