En er hva en tenker

Det er mandag og HelseHilde er på plass igjen. Det er noen bloggere som mener jeg bryter markedsføringsloven når jeg publiserer innleggene hennes.... Hvorfor? Aner ikke.....ikke mye alternativ medisin som er omtalt i Hilde sine innlegg. Jeg blir helt matt og har sluttet å gå i "krig" mot de som mener noe annet enn meg. Jeg syntes Hilde sin reise ( må settes i kursiv for det ordet hånes  blant de som tydeligvis ikke skjønner hva vi mener med det) er virkelig verdt spalteplassen hun får hos meg. Hun blir friskere og friskere for hver dag så noe gjør hun riktig. Mer fra Hilde kan du lese HER. Da kan hele skepsis.no dra på lopphavet for min del, beklager uttrykket.

Da jeg først ble syk, så ble det veldig mye fokus på sykdom. Legene skulle fortelle meg min dystre fremtid. Venner visste ikke helt hva de skulle si. Jeg brukte dagene til å lese om min nye tilstand, og tanker og føleleser sirkulerte rundt usikkerhet, fortvilelse, frustrasjon og oppgitthet. Å kjenne på alle disse følelsene er menneskelig og viktig, men jeg forstod allikevel raskt at dette fokuset ikke ville holde meg tilbake. Jeg måtte kjenne på dem, og bevege meg videre. Jeg ble ledet inn i en verden som var helt ny for meg. En verden hvor jeg lærte at tankene man tenker, ordene man sier og følelsene man føler, betyr noe for hvordan livet oppleves og formes.

Jeg husker jeg leste hva Mor Teresa sa da hun ble bedt om å gå i demonstrasjonstog mot krig. Hun sa: ” Kom tilbake når du skal gå for fred”. Det fortalte meg mer enn ordene i seg selv. Jeg forstod absolutt hva hun mente. Å gi energi til det man ikke vil ha, vil bare skaffe mer av akkurat det. Fokuset må hele tiden være på det vi ønsker, og nesen er dermed rettet mot akkurat det. Med en gang vi fokuserer på det vi ikke vil ha, så har vi nesen vendt i motsatt retning. For meg resonnerte dette med en logikk og en sannhet som lå langt inne i meg. Jeg kunne kjenne det på kroppen, men det var ikke alt, jeg kunne se det på det som skjedde rundt meg. Når jeg fokusert på å tenke og føle frisk, skjedde det ting som ledet meg mot en friskere kropp.

Louise Hay var den første damen som inspirerte meg til å snu rundt mine tanker på en systematisk måte. Hennes bok ”Du kan helbrede ditt liv”, har jeg lest så mange ganger at den nesten ikke henger sammen. Den var det jeg holdt fast på, da jeg lå flat på ryggen. Det var hennes ord og egenerfaring som gav meg håp. Jeg startet med daglige affirmasjoner som det heter. Det betyr at man sier til seg selv som man vil skal skje, som om de allerede har skjedd. ”Jeg elsker meg selv, jeg er helt frisk, jeg er lykkelig og takknemlig”, svirret rundt i hodet mitt hele dagen. Jeg kjøpte en CD med slike affirmasjoner som jeg lyttet til mange ganger hver dag. Jeg skiftet fokus. Det handlet ikke lenger om å være syk, det handlet om å bli frisk!

Hadde dette noe for seg? Absolutt! Jeg fikk inspirasjonen til å lete etter løsninger. Jeg skjønte etter hvert at dette var noe som hadde med gammel visdom å gjøre, at det var mange der ute som hadde noe å fortelle om hvordan sinnet påvirket kroppen vår. Om hvordan kropp og sjel hang sammen. Om hvordan mennesker hadde helbredet seg selv gjennom å skifte fokus, og vende blikket innover. Å vende blikket innover er en spennende reise, som jeg har mye å si om, men i dag vil jeg holde fokuset på denne delen av dette temaet. Om hvordan cellene våre responderer til det miljøet som skapes av tanker og følelser.

På et mer åndelig plan, så har jeg hatt stor glede av å høre på Abraham/Hicks. Se gjerne videoer HER . Hun og mannen Jerry er mest kjent for boken ”Ask and it is given”. Hun formidler på et spirituelt plan hvordan man stadig skaper sine egne opplevelser. Hun legger spesielt vekt på at fokuset, gjennom følelsen, skal være vendt mot det man ønsker å oppleve. Å kunne føle det man ville skulle skje var mye mer virkningsfullt. Å kunne kjenne det som om det allerede hadde skjedd, var å gi kroppen de signalene den trengte til å starte prosessen, leste jeg. Å kunne kjenne med hele kroppen er det som skal være det mest virkningsfulle. Jeg har i ettertid oppdaget at dette er noe som toppidrettsutøvere er veldig flinke til. De visualiserer sine prestasjoner med total innlevelse. De aller beste bruker denne teknikken som en rutinemessige trening. Hvorfor følte jeg allikevel at dette var noe som var lite akseptert? Hvorfor var ikke Legestanden innviet i denne hemmeligheten?

Da jeg oppdaget Bruce Lipton, professor i anatomi, ble disse tingene satt i et annet perspektiv for meg. Jeg syntes det var spennende å høre en som kunne forklare hva som skjedde i kroppen på celleplan, og hvorfor dette fungerte. Å lese at noen ble helbredet av å le, fikk en ny mening. Kanskje kunne man forstå dette med intellektet, det som man ellers bare måtte kjenne på intuitivt?

Jeg vet at det finnes mer mellom himmel og jord enn det som jeg klarer å forstå med sinnet. Jeg ble derfor ekstra ivrig etter å ha sett disse to filmene av Bruce, for dette gav også noe som intellektet kunne jobbe med. Å gjenkjenne det å være i flyt er vidunderlig. Å oppleve at ting utfolder seg som man ønsker er ren magi. Når kroppen responderer på din tro og overbevisning er det lykke. For meg finnes den i andre enden av positive tanker, følelser og visjoner. Det er min påstand for meg og mitt liv. I dag prøver jeg bevisst å være tilstede i nuet, til å alltid ha med meg følelsen av frisk. Jeg mediterer og visualiserer hver dag, og jeg kjenner at det gir meg balanse og kraft.

Jeg utfordrer deg til å bruke tiden det tar til å se filmene av Bruce selv, og forhåpentligvis blir du inspirert.

” If you think you can, or you think you can`t, either way you are right”- Henry Ford

Hilde

Del 2