Sylslanke damer....liker vi det?
Det er ikke et mål i seg selv å være sylslank. Overhode ikke. Jeg var det for tre år siden og kan ikke erindre at livet var noe bedre utover at jeg passet de klærne jeg ønsket meg. De siste to årene har 12 kilo sneket seg på kroppen og det er bevegelse/trening som er hovedgrunnen. Jeg har ikke jobbet så mye som nå siden jeg fikk barn for 12 år siden, og det har gjort sitt til at treningsmengden går ned. Det sier seg selv. Unger skal kjøres på trening og kamper, lekser skal følges opp, hus skal ordnes, og jeg er ikke laget sånn at jeg spretter opp kl halv seks for å jogge en time før jobb. Hodet mitt tror noen ganger at jeg er sånn, men dessverre, kroppen vil ikke. Det går noen uker, så skriker kroppen etter morgen-ro og søvn.
Men. For det er et men her. Jeg trives heller ikke med disse 12 for mye som har plassert seg på skrotten. Det er i den store sammenhengen helt uvesentlig og jeg blir litt lei av denne evige kampen med hodet om disse kiloene. Men jeg orker ikke leve et liv hvor jeg sliter med å finne klær som passer! Jeg er 180 cm høy. Bare det i seg selv byr på utfordringer! Vær glad du er frisk, sier noen. Lett for de å si som sitter der som noen sylfider og passer XS. Jeg spyr av folk som sier det.
Jeg har nå utfordret noen herlige damer til å endre livsstil sammen med meg og vi skal blogge om det. De ønsker å være anonyme, noe jeg respekterer, men de skal dele bilder av vekten hver eneste uke her på bloggen. De kommer til å skrive kort om uken som har gått, hva som var utfordringene og hva som var gledene, og dele tankene med oss når vektbildet legges ut. Dette er min ide, for jeg trenger selv inspirasjon. Noe MÅ motivere meg i gang....jeg kan ikke holde på som nå lenger. Jeg vil være like sprek som for tre år siden. Jeg vil jogge opp trapper, sykle mange mil uten problemer, og gå lange fjellturer uten at musklene skriker etter pustepauser. Jeg må ta noen grep og nå gjør jeg det sammen med tre andre.
Her er FatCamp-damene:
1. Gardsgeita- 43 år, tre barn og en god del for mange kilo ifht høyden på 170. Har vært “kraftig” det meste av livet, hvor vekten økte til nye høyder da jeg flyttet hjemmefra og skulle sørge for mitt eget kosthold. Det ble ingen stor suksess. Gjennom årene har jeg hatt et par skikkelige slankekurer der jeg har kommet ned i matchvekt, hvor jeg har lovet meg selv å aldri komme opp der jeg begynte igjen. Men gjett hva som skjedde – det samme som for de fleste andre som går på en KUR. Opp igjen og sikkert mere til. Skikkelig nederlag altså. Så nå er det slutt på kurer. Jeg velger heller et kosthold for livet som er bra for kropp og sjel. Min utfordring vil være å være i nok aktivitet. Kostholdet er ganske bra, men jeg strever med å røre nok på kroppen. Jeg gleder meg til å være med på denne reisen sammen med flotte damer som også vil ned i vekt. Jeg gleder meg til den motivasjonen det vil være at mange skal følge med på ukens veiing - da blir det ikke kult å gå opp i vekt!
2. Mickey- Jeg er en livsglad dame som de siste 20 årene har lagt på meg ca 1,8 kilo i året. Jeg tenker mest på at helsen bedres ved vekttap. Vektøkningen er vanskelig å leve med, og mitt eneste ønske er å få et varig vekttap og bli BELLA FIGURA igjen. Jeg er 55+ og er 167 cm høy. Min største utfordring blir å kutte ut karbohydrater og snop. Fra nå av kun er touch av snop på lørdager! Jeg ser fram til et lettere liv og til å kunne bevege meg friere uten at "noe" er i veien.
3. Gladlaksen- Jeg er en dame i 40 årene som etter to barn kom til verden slet for første gang med å gå ned i vekt. Tyve kilo krøp på etter sistemann og de blir vanskeligere og vanskeligere å gjøre noe med. Jeg klarte for en del år siden å slanke bort hele smørpakka, men de siste årene har de krøpet på igjen. Ikke kjekt! Jeg skulle veie meg inn i dag og oppdaget til min store "ulykke" at vekten var ødelagt. <Lykke>. Jeg kommer sterkere tilbake med mitt bilde neste uke.
4. Sangstjerna- Jeg er 47 år, har et barn og er veldig god på jojo-slanking. Eller er god på alle mulige kurer. Begynner alltid på en mandag, og har sprekt innen helgen. Noen ganger oppigjennom har jeg klart store tall, både 15, 20 og 25 kilo ned, men hver gang gikk det en stund så rykket jeg tilbake til start - gjerne med noen kilo attått!. Jeg er utrolig inspirert av å få være med på denne reisen sammen med disse fantastiske damene. Denne gangen skal jeg ikke ta en kur, men gjøre livsstilsendringer i musefart, som blir så naturlig for meg etterhvert at kiloene kanskje bare forsvinner uten at jeg opplever så mye forsakelse. Klarer jeg å kutte sjokoladen, er jeg sikker på at bare det gir en gevinst - en annen er bevegelse. Jeg skal jobbe for at jeg skal velge bevegelse hver gang det er mulig. Det sitter i "huggu" pleier jeg å si - så det blir en viktig faktor å få med seg på "endringen for livet"
