Trondheim-Oslo 2012

Igår var en følelsesladet dag. Min pappa hadde bursdag, gratla med dagen fatter, men dessverre var det ikke han som fikk mest fokus igår. Min bror Truls gjennomførte, sammen med teamet sitt, Trondheim-Oslo på 14 timer og noen og tyve minutter!

Vi dro hele familien inn og stod i målområdet , og det er jeg ufattelig glad for at jeg gjorde. Det er et av de sterkeste øyeblikkene jeg har opplevd på lenge. Truls var så sliten så sliten når han kom i mål, og det første han gjorde var å kastet seg rundt halsen på pappa. Jeg gråt, søster gråt, alle felte en tåre som stod rundt oss. Tenk deg da, fjorten timer på sykkel!! Det er lenge!

Forskjellen på Truls og meg er stor. Hvis jeg hadde våknet i Trondheim i går morges for å oppdage at været var av det dårlige slaget for hele turen mot Oslo, da hadde jeg gitt meg jeg. Hadde ikke giddet! Nesten storm på enkelte deler av turen, plaskregn, motvind og kaldt. Brrrrr, FOR en bragd å gjennomføre! Jeg er så stolt.

Laget hans fikk sølvmedalje, sterkt. Gratulrer så masse Truls, fra sofagris til elitesyklist på fem år. Det står respekt av det!