Film om vennskap og kjærlighet

Dagen derpå er ikke dagen for de emosjonelle filmer, men jeg gjorde et unntak i går. En god venn anbefalte The Perks of beeing a wallflower og jeg ble solgt ti minutter inn i filmen. Gode skuespillere, god historie, nær, ekte og sår. Ikke minst sår.

Jeg tror jeg gråt i en time etterpå. Jeg ble deppa, selvom filmen egentlig ga håp. Det er så mye jeg kunne skrevet akkurat nå men jeg holder meg til å anbefale filmen og skal kose meg med minnene den ga meg. Takk for anbefalingen kjære venn, selvom jeg så den på helt feil dag ;-)

La meg bare si dette, alle mennesker fortjener gode og nære venner som kun vil en godt. Filmen handlet mye om akkurat det.

Utdrag fra filmen:

Du hjalp meg, selv da du ikke visste hva jeg snakket om. Takket være deg var jeg ikke ensom. Jeg vet det er folk som sier sånt aldri skjer. De glemmer hvordan det er å være 16 når de blir 17. Jeg vet at dette en gang bare blir minner. At bildene våre blir gamle fotografier. Og vi vil bli mor eller far til noen. Men akkurat nå er ikke de øyeblikkene minner. De skjer nå. Jeg er her. Og jeg ser på henne fordi hun er så vakker. Jeg kan se det. Det finns øyeblikk der man ikke er en trist historie. Man er i live. Man reiser seg og ser på lysene, og på alt det som forunder en. Man lytter til den sangen sammen med de man er mest glad i denne verden. Og jeg sverger på at i dette øyeblikket, er vi uendelige.