Den dype, indre redsel
Det å være på Mastermind er ikke for pyser. Det er prosesser, indre prosesser, som settes i gang, og noen ganger møter både følelser og indre demoner deg i døren med et smell. Læring i alle ledd, og i dag var det min tur.
I skrivende stund er jeg alene på rommet. Vi er tolv damer på Mastermind, og den ellers så sosiale Trine har trukket seg unna denne gangen. Jeg har tenkt at jeg orker ikke masse energier og samtaler hele tiden, jeg ønsker å ha fokus og egentid...men akkurat nå skulle det vært noen her. Prøvde å ringe, kontakte noen, men bloggen var den eneste jeg fant, akkurat nå.
Vi har alle redsler i oss, ting vi frykter, elementer i vår bagasje (les fortid) som skaper utrygghet. Uten å faktisk møte disse i døren kan en ikke jobbe seg gjennom de og stenge den "boksen". Jeg sliter med å jobbe meg gjennom en masse følelser som kommer til overflaten nå og prøver så godt jeg kan å rydde hjernen mens jeg taster.
- Hva er jeg redd for?
- Hvorfor synes jeg selv at jeg ikke fortjener?
- Hvorfor klarer jeg ikke å roe ned og la prosesser ta den tiden prosessene trenger, uansett hva det måtte være?
- Hvorfor er jeg alltid redd for å bli forlatt?
- Hvorfor er ikke Trine sterk nok i troen på at hun er god nok som hun er?
Kjenner du deg igjen? Har du noen gode råd på hvordan en skal "tenke" seg ut av slike groper en graver for seg selv? Akkurat nå hjalp det å sette ord på tingene, men løsningen henger i luften. Takk for bloggen, og for at du leser.
Det er lett og si: Tenk positivt, det går over.
Så enkelt er det faktisk ikke hvis en skal komme ut i andre enden med større erfaringer og ikke minst læring. Da må en dypere....men jeg har glemt dykkermasken.
Jeg måtte oppdatere dette innlegget etter at fantstiske Trine Ålstedt blogget et tilsvar til meg på siden hennes. FOR en dame, jeg er ufattelig takknemlig for reisen vi har startet sammen! Takk. Les hennes ufattelig kloke ord HER.
Vakre dama!
