mandag morgen

Det er tidlig mandag morgen og øynene er vid åpne. På grunn at mørket i rommet vet jeg at det er altfor tidlig, igjen. Jeg strekker meg etter mobilen og oppdager til stor irritasjon at klokken kun er 0458.Idet jeg ligger der har jeg to valg. Jeg vet jeg ikke får sove igjen, så enten er det en joggetur som gjelder eller jobb. Jeg velger det siste. Altfor ofte. Jeg vet jeg jobber for mye, men fram mot at ting løsner så kan jeg ikke gjøre annet. Jeg hater grunderlivet. Jeg kan si dere en ting folkens, grunderlivet anbefaler jeg ingen. Det er altoppslukende på alle måter og driver deg inn i en spiral hvor en ved hvert trinn lurer på om en skal orke en etasje til. En blir slukt inn i dette kreative universet hvor en ser hvor en skal ende, samtidig som en vet at veien dit tar tid. Rome var ikke bygget på en dag, heter det. Tro meg, jeg vet alt om det etter åtte år som grunder. Hver uke de siste månedene har jeg stilt meg spørsmålet: skal jeg orke dette en måned til? Men så kommer det en telefon en har ventet på, positive svar fra noe en har jobbet lenge med og dermed forsetter spiralen.

Mantraet blir: ikke gi opp, ikke gi opp, det ordner seg for snille jenter. For det gjør det vet du, ordner seg til slutt hvis en ikke gir seg. Tunnelen har tidvis vært svart for min del, men jeg ser lyset, jeg ser enden av tunnelen, og begynnelsen på noe som er svært lovende.

Jeg blogget om overgangsalderen for en tid tilbake, og nå som tilsatte hormoner danser fritt omkring i systemet ser det meste mye lysere ut. Jeg var i et sort hull i tre uker hvor ingenting virket lovende, men kun fire dager med tilskudd av hormoner så endret dette seg. Svettetokter er historie og hjernen jobber ikke mot meg lenger. Selvom nattesøvnen gjør det forsatt. Men jeg skal snart lure den og. Bare nevner det. Alt ligger i tankene våre. Heldigvis kan en styre de hvis en virkelig vil og finner akkurat den nøkkelen som passer ditt tankespinn. Jeg leter litt om dagen, men plutselig løsner det. En finner nøkkelen, spiralen og alle trappene som for kort tid siden virket håpløse gjennomføres som en lek. En blir plutselig maratonløper med en kraft som kan vinne verden på alle måter.

I skrivende stund lusker Mark Curry gjennom øregangen med "Sorry about the weather" uten at jeg helt skjønner hva han beklager. Bare jeg slipper snø noen uker til er jeg glad. Snø er noe vi reiser til, så enkelt er det. Et viktig møte med ny kunde venter og jeg sitter kun og angrer på maten som entret gapet i helgen. Kroppen verker og jeg kommer aldri til å skjønne hvorfor jeg forsetter å dytte i meg ting i helgene so ødelegger starten på uken. "En må kose seg litt"- en setning jeg hater. Jeg vil ikke kose meg med mat lenger. Jeg vil ha en endring og ingen andre enn meg kan gjøre akkurat dette. Det vet jeg. Jeg blir bare lei meg av å tenke på det, vi snakker ikke mer om det. Jeg har det bra, det er det viktigste. Er det ikke?